Hoppsporten er død om ti år

Det er jo et sammensatt bilde. Men jeg frykter at nasjonalsporten vår, som alle drev med, nå er blitt en nisjesport.

Ikke bare med tanke på antallet som driver med det aktivt, men også med tanke på interessen.

For akkurat nå har hoppsporten gjort seg selv for komplisert og utilgjengelig.

Jeg har ikke fasiten, men jeg har noen tanker om hva som bør skje.

Hvis ikke, så tror jeg hoppsporten er død om ti år.

Et annet liv

Da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet var det hoppbakker over alt. I tillegg var min far en aktiv skihopper da han vokste opp.

Vi lagde hoppbakker hvor enn vi kunne. Han tok oss med på skitur, laget en hoppbakke til oss og stakk ut på langrenn. Det var glede for meg.

Hoppbakken var alltid til stede i oppveksten min. Hoppbakken var en ærefull arena. Vi ble fortalt om renn på 60-tallet i Holmenkollen med over 100.000 tilskuere. Folk i tusentall rundt i Norge, som gikk på ski i to timer for å se på et norgesmesterskap.

Dette var historiene jeg vokste opp med, og som jeg ville bli en del av.

Vi fikk med oss alt, og vi hadde forbilder å se opp til. Hopprennet var et samlingspunkt på ettermiddagen. De var stjerner i landet vårt. Nasjonale forbilder. Det var det som var underholdningen for oss.

Jeg var aldri i tvil om at det var hopper jeg skulle bli. Og det var flere som meg da, enn nå. For da jeg søkte på toppidrettslinjen på Lillehammer i 2001, så var det fullt. Jeg kom ikke inn. I dag er det ikke slik.

«Hvor kan jeg se på?»

Det er flere grunner til at jeg frykter at hoppsporten snart har satt sitt siste nedslag.

«Hvor kan jeg se hopprennet i helgen?»

Det er det mest stilte spørsmålet i de diverse forumene der hoppsporten fortsatt er i høysete.

Jeg mener på ingen måte at det må gå på NRK, men at det må samles på én kanal er en nødvendighet.

Til og med de mest ivrige supporterne sliter med å finne frem til hvilken kanal hopprennet sendes på. Skal du finne frem nå, så må du aktivt oppsøke det. Jeg tror det er få barn og unge i dag som kan navngi en norsk aktiv skihopper.

Det lengste hoppet må vinne

Noe annet som er blitt litt for komplisert, er selve sporten. Det er så mange regler, poengsummer og faktorer som spiller inn når det skal kåres en vinner. Slik bør det ikke være.

Vi må gjøre hoppsporten enklere og mer forståelig.

I 2009 ble det innført vindkompensasjon. Du får flere poeng hvis flyforholdene er dårlige, og færre poeng hvis flyforholdene er gode.

Etter min mening, skulle det aldri ha skjedd. Utøverne synes det var fantastisk da det kom, for det gjør faktisk sporten mer rettferdig.

Når det bare er de mest interesserte som forstår hva som skjer under et hopprenn, så er det ikke så rart at de unge i dag ikke orker å sette seg inn i det.

Vi er nødt til å fjerne de kunstige poengene. Vi må tilbake til at det lengste hoppet vinner.

Det er blitt så mange regler at knapt landslagene selv forstår hvorfor de blir diskvalifisert. Hoppsporten må forenkles.

Ildsjelen har forsvunnet

De fleste hoppanlegg rundt om i Norge hadde ildsjeler som stod for driften, men den generasjonen er på vei bort. Og flere av dem er allerede borte.

Dessverre, så virker det for meg som at det er for få som er villige til å ta over.

Jeg mener at store deler av dagens foreldregenerasjon, som jeg selv er en del av, ikke har overskudd eller er villige til å ta over denne stafettpinnen. Flere av oss har allerede rukket å miste interessen

Vi skal ikke så altfor mange år tilbake, før vi hadde et landslag som kom fra hele landets kriker og kroker. Nå ser man at det er blitt mer sentralisert. Færre klubber er representert.

De fleste i dag kommer fra Granåsen, Lillehammer, Holmenkollen eller Vikersund. Det tyder på at det er et miljø som har dødd totalt ut rundt omkring i Norges land. Ildsjelen har forsvunnet.

Miljøene må vokse frem på nytt. Alt henger sammen, og alt må skje for at vi skal lykkes. Det er mye å be om.

Men det skjer flere steder nå. Det vet jeg. Det er fortsatt ildsjeler. Men i dagens samfunn, med alle muligheter, så må det legges til rette mer dersom man faktisk ønsker å bevare hoppsporten.

Vår finske venn

Akkurat nå er Norge på vei til å bli som vår gamle hoppvenn og nabo Finland. For der har fallet allerede skjedd.

Vi skal ikke for mange år tilbake der hele nasjonen samlet seg både på arenaer og foran TV-skjermen. Allmennkringkasteren mistet rettighetene, da forsvant seertallene, så forsvant økonomien til forbundet, og da forsvant heltene på skjermen.

Til slutt forsvant de unge engasjerte, og dermed var hoppsporten i Finland død.

Vi kan redde sporten

Hoppsporten er noe av det råeste og mest uforutsigbare en kan se på TV. Det er spektakulært. Det er vår nasjonalidrett. Men nå føler jeg at den er blitt lokal.

Det er fortsatt mulig å skape nasjonal interesse. I Norge er det for få som møter opp på hopprenn. Men i Østerrike, Polen og Tyskland selges hoppkonkurranser ut. Når vi ser til utlandet, så ser vi at det fortsatt er et håp.

Men det bør ikke være et hvileskjær for Norge.

Nå kommer et VM i Trondheim på hjemmebane. Det er varslet folkefest, og jeg håper det skjer. Men samtidig har jeg ikke opplevd at dette er noe hele landet har snakket om på forhånd. Det er ikke bare hoppsporten som sliter. Det er hele vintersporten. Og spesielt i Norge.

La oss håpe at VM kan samle folket foran skjermene og på arenaen. La oss håpe at VM kan dyrke frem nye idrettsforbilder. La oss håpe at foreldrene skrur på TV-skjermen og viser barna sine at dette er noe som er verdt å få med seg. La oss håpe at hvert fall noen barn blir inspirerte til å løpe ut i hagen, lage en hoppbakke og ta skia på.

Dette er en mulighet til å vise hoppsporten frem, men jeg frykter uansett at det ikke er nok.

For hvis det ikke blir en endring, så er jeg dessverre redd for at hoppsporten er død om ti år.

I hvert fall her til lands.