Hjelper det med «viktige» Oscar-filmer hvis folk flest ikke ser dem – eller liker dem?

– Det har aldri vært større avstand mellom filmene Oscar-akademiet velger og de publikum faktisk ser, sier Scott Feinberg.

Vi står på taket til det eksklusive leilighetsbygget der The Hollywood Reporter-journalisten bor.

En av filmbyens viktigste Oscar-synsere står i den stekende Los Angeles-sola og ser mot det tomme hullet i bakken som en gang var et svømmebasseng.

– Avstanden er i ferd med å bli et problem for Oscar.

Mer enn film

Tilhører du gruppen av mennesker som kunne sagt følgende:

«Å ja, er det Oscar igjen? Ehhh…hvilke filmer er med i år?»

Eller dette:

«Jeg ser ikke så mye film lenger. Gikk mer på kino før.»

…så les videre. Årets Oscar-utdeling handler om mye mer enn film.

Søndag kveld her i Los Angeles, natt til mandag norsk tid, får vi vite hvilke filmer som vinner verdens største og viktigste filmpris. 9900 personer, som er antallet medlemmer av Oscar-akademiet, har sett filmene og avlagt sine stemmer.

Men de 9900 menneskene lever ikke i et vakuum. Det gjør heller ikke filmskaperne som har laget filmene.

De er mennesker som deg og meg. Bekymrer seg over og føler og tenker ofte det samme. Og blir selvsagt også påvirket av verdenssituasjonen og det politiske klimaet.

Trump

Ikke bare handler en av årets Oscar-filmer «The Apprentice» om nettopp Donald Trump og hans oppstart som businessmann og kontroversiell figur i New York på 70-tallet.

De nominerte filmene er også den visuelle motgiften til det Trump driver med i dag, skriver en annen kommentator i The Hollywood Reporter.

Det er ikke noe nytt at fiksjonsfilmen speiler virkeligheten. Men det er noe helt spesielt i år, mener han.

Hver dag offentliggjør Trump-administrasjonen ny politikk som fører til at liberale rettigheter forvitrer og utraderes. En ny forakt for annerledeshet vokser frem støttet av maktbruk, skriver Knut Olav Åmås i Aftenposten.

Den nyinnsatte presidenten har på kort tid gjort flere endringer som vil påvirke rettighetene til transpersoner.

Blant annet ved å blant annet begrense kjønnsbekreftende behandling for personer under 19 år og forby transpersoner i kvinneidretten.

Han har også beordret en massedeportasjon av migranter og krevd en slutt på såkalte DEI-tiltak som skal fremme mangfold og inkludering i arbeidslivet.

Den 11. februar, kort tid etter at Trump startet sin andre periode i Det hvite hus, åpnet stemmeurnene for Oscar-akademiet.

Blant de nominerte filmene på «stemmeseddelen» handler uvanlig mange om nettopp: Mangfold, flyktninger, autoritære regimer og det å tørre å være seg selv i en verden som jobber imot.

Bare se på flertallet av filmene som er nominert til selve storfangsten: Beste film.

• «Wicked» forteller historien om hva det kan gjøre med et menneske å føle seg annerledes i en konservativ og stadig mer diktatorisk verden.
• «I’m Still Here» omtales som en tydelig advarsel om hvordan og hvor fort et autoritært regime kan ta over et land. Og hvilke konsekvenser det kan få. I dette tilfellet et ytre-høyre-militant styre i Brasil på 70-tallet.
• «The Brutalist» – delvis skrevet av norske Mona Fastvold – handler om utfordringene ved å komme til et nytt land som flyktning etter å ha opplevd krig og grusomheter.
• «Emilia Pérez» forteller hvor vanskelig det kan være å føle seg født som feil kjønn i en kultur der få aksepterer det.
• «Nickel Boys» viser oss hvilke dype arr det kan gi et menneske å være utsatt for grov rasisme.
• «The Substance» beskrives som en feministisk film fra en kvinnelig filmskaper om det overfladiske skjønnhetshysteriet mange kvinner må forholde seg til.

Det er også verdt å nevne at uvanlig mange filmer – også i «Beste film»-kategorien – er produsert i andre land enn USA.

#oscarsowhite

Det kan selvsagt være tilfeldig at slike filmer preger nominasjonslisten i år. At Oscar-akademiet bare syns det var gode filmer.

Kampanjer for å skape mer mangfold i utdelingen kan også spille inn. Som for eksempel som emneknaggen #oscarsowhite som ble lansert i 2015.

Ifølge avisa The New York Times er det en av hovedgrunnene til at det nylig ble innført nye mangfolds-retningslinjer for å sikre at filmskaperne og skuespillerne ikke «kun» bestod av hvite mennesker. Og mest menn.

Det er også blitt gjort forsøk på å forbedre sammensetningen av menneskene som avgjør hvilke filmer som blir nominert. Og vinner.

Men hjelper det med «viktige» filmer med mangfold og aktuelle temaer, hvis færre ser dem eller bryr seg om hvem som vinner?

Det viktige vs. det populære

Ta filmen «Anora» for eksempel, som også er blant de nominerte til «Beste film», og som de fleste nå mener vil vinne:

«Anora» hadde premiere i Norge i høst. Fikk svært gode anmeldelser av norsk presse. Kun 10.396 nordmenn så den på kino.

Jada, færre går på kino generelt nå – og det kan godt være flere ser filmen hvis den vinner Oscar, men likevel: Dette viser en tydelig trend.

Flere amerikanske medier, deriblant CNN, skriver om at det i større grad velges viktige filmer fremfor store og populære amerikanske «blockbustere».

Se på superheltfilmene fra Marvel for eksempel, som i minst et tiår definerte en hel generasjon kinogjengere og fans. Og toppet kinolistene.

Men de ble aldri nominert til de gjeveste Oscar-prisene. Med et unntak: «Black Panther». Som blant annet handler om mangfold og rasisme.

Utfordringen for Oscar kan være, som blant annet er diskutert mye i den store filmpodkasten «The Big Picture», at prisen på sikt mister interesse blant den gruppen filmbransjen er mest avhengig av.

De som vil bruke penger på å se filmene. Altså: Deg.

Oscar-seremonien i seg selv har hatt dalende seertall. Flere grep er tatt for å øke interessen, blant annet ulike programledere.

Disney, som eier ABC som har rettigheter til utdelingen, gjør showet stadig mer tilgjengelig i sin strømmetjeneste.

Men hjelper det hvis folk flest ikke har noe forhold til filmene som er nominert? Eller liker dem?

Publikum liker ikke årets mest nominerte film

Den store snakkisen i forkant av årets utdeling er den nevnte gangster-drama-musikalen «Emilia Pérez».

Filmen, som handler om transseksualitet, er nominert til 13 priser, og er dermed i et historisk eksklusivt selskap sammen med klassikere som «Forrest Gump» og den første «Ringenes Herre»-filmen.

«Emilia Pérez» er godt likt av kritikerne og åpenbart: Av Oscarakademiet. Men publikum er mildt sagt lite begeistret.

På nettstedet «Rotten Tomatoes» har filmen svært lav «score» fra publikum. Til og med mange av de som faktisk er transpersoner har uttrykt tydelig misnøye med filmen og hvordan den på unyansert vis spiller på stereotypier.

Og ja da, kritikken kom før hovedrolleinnehaver Karla Sofía Gascóns gamle Twitter-meldinger med rimelig kontroversielle ytringer ble oppdaget. Noe som trolig gjorde store skader for filmens Oscar-kampanje.

Viktig + populær = «Oppenheimer»

Blant filmene som har vunnet Oscar-priser de siste årene finnes det noen som har vist at såkalt «viktig» også kan være en publikumssuksess.

Christopher Nolans «Oppenheimer», som ble omtalt som en antikrigsfilm, er et tydelig eksempel på dette.

Og selv om de «viktige» filmene blir nominert, er det langt fra sikkert de vinner.

Storsuksessen «Barbie», en film mange omtalte som feministisk og tydelig politisk, var nominert til åtte Oscar-priser. Den vant én – for beste sang.

Snart får vi vite årets vinnere. Bruk helgen til å se de nominerte, da. For regel nummer én når du skal snakke om en film, bør fortsatt være: Se filmen.

Og ser du ikke et speilbilde av samtiden vår i filmene, så ser du ikke godt nok etter.