Hit får ingen komme lenger

Hvor mye penger er egentlig 2,3 millioner?

Hvis du er en enkeltperson, er det veldig mye. Hvis du er kongeriket Norge, er det ganske lite. På statsbudsjettet er det tross alt snakk om titalls og hundretalls millioner som fort flyttes opp og ned.

Men det er mye penger å betale for ingenting. Likevel er dette summen staten hvert år bruker på at Nasjonalgalleriet i Oslo står tomt, på vedlikeholdet og vaktholdet som uansett må til.

Det er seks år siden bygget som var Norges første kunstmuseum stengte dørene, før kunsten ble sendt ned til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Ennå er det ingen som vet hva som faktisk kommer til å skje med et av hovedstadens viktigste historiske bygg.

Her er store, luftige saler som roper etter å bli fylt. I nordfløyen finnes den franske sal, den yndige salongen fra 1924 der Nasjonalgalleriets kafé pleide å være, den som en gang summet av samtaler.

Akkurat når det gjelder Nasjonalgalleriet, er det mulig å peke på konkrete grunner for at det ikke har skjedd noe. Da Trine Skei Grande var kulturminister, var det planer om at Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen skulle ruste opp bygget sammen, og bruke det som utstillingslokale.

Da Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk makten, ble viljen til å samarbeide med en privat stiftelse noe mindre, og bygget ble en del av kulturminister Anette Trettebergstuens ambisiøse plan om å la Nationaltheatret få nye lokaler på Tullinløkka. Planen ble for dyr og ble nylig skrinlagt.

Men Nasjonalgalleriets skjebne er del av en uheldig tendens. I dette rike landet er vi rett og slett ikke gode på å ta vare på gamle hus. Historiske bygg, store, vakre og viktige, blir stående tomme. De flyttes fra uten at det finnes planer for hvordan de skal brukes videre.

For i hovedstaden er det ikke bare Nasjonalgalleriet som står tomt. Det samme gjelder Museet for samtidskunst, som også ble tømt i forbindelse med flyttingen til det nye Nasjonalmuseet.

Nationaltheatret er i bruk, men råtner på rot. Lokalene til det gamle Munch-museet på Tøyen er utleid enn så lenge, men hva som skal være den permanente bruken er ennå ikke klart.

Bare i land med litt for god råd kan man trekke på skuldrene av sånt.

Hvorfor er det slik? Kanskje er det politisk mer fristende for forskjellige myndigheter å bygge noe nytt. Å smelle opp noe, et museum, et kulturhus, flott og kjærkomment, peke på det og si: Se, dette har dere fått av oss. Det er mindre glamorøst å sørge for at det som alltid har vært der, fortsetter å være der, fortsetter å bli brukt.

I tilfellet Oslo-institusjonene kommer i tillegg frykten for å bli beskyldt for å være for urban, for kulturell. For alle disse prosjektene kan enkelt settes opp mot behov i andre byer og på andre steder, mot folks mer prekære behov.

Kanskje er det så enkelt som at det er derfor denne oppgaven forsømmes.

Men det er jo smått utrolig, likevel. Hva angår Nasjonalgalleriet, er det få bygg som har større historisk betydning for det moderne Norge.

Det er landets første kunstmuseum, en av flere institusjoner som var nødvendige for at nordmenn skulle stå frem som et eget folk med en egen, mangfoldig kultur, med egne, nasjonale interesser. Disse institusjonene måtte bygges fra bunnen av gjennom 1800-tallet: Universitet, sentralbank, nasjonalteater, nasjonalgalleri.

Det i seg selv er grunn god nok til å sette Nasjonalgalleriet i god stand og sørge for at nye generasjoner kan besøke det. Men det finnes også økonomiske argumenter.

Ifølge tall fra næringsorganisasjonen Virke kommer antallet besøkende til norske museer til å øke med 5 prosent fra 2023 til 2025. Kulturturistene er mange, både innenlands og internasjonalt, og de skal ha mat og drikke og transport, de kjøper kanskje et lerretsnett eller et postkort eller to.

Dette markedet fremstår ikke som mettet.

Hva vil skje med Nasjonalgalleriet nå? Det vet ingen. Det letes etter en leietager.

Det har eksistert et forslag om å bruke Nasjonalgalleriet til å stille ut norsk middelalderkunst, et prosjekt som aldri ble tatt videre. Den gangen Sparebankstiftelsen tilbød seg å gå inn med 130 millioner for å bidra til å sette bygningen i stand, var det i forbindelse med stiftelsens eget 200-årsjubileum.

Det jubileet har kommet og gått, men det er ikke utenkelig at prosjektet kunne vekkes til live igjen.

Dette prosjektet gikk ut på at Nasjonalgalleriet kunne bli en arena der etablerte museer, store samlinger, kunne vise frem noe av det de har i magasinene sine.

For det finnes enorme mengder kunst i dette landet som ingen får se, fordi museene bare har plass til å vise frem en liten andel av alt de eier.

Det finnes med andre ord både kunst, utstillingslokaler, og et potensielt publikum. Men årene går uten at de får finne sammen.