Hetse eller heie?

Kronikkforfatteren reagerer både på det hun mener er skadefryd i mediene når et oppstartsselskap ikke lykkes og på hets av gründere som deltar i samfunnsdebatten, som her ved tidligere Oda-gründer Karl Munthe-Kaas. Foto: Javad Parsa

2025 var ikke et godt år for finansiering av norske selskaper i tidlig fase. Skal 2026 bli bedre, bør vi alle tenke over hvordan vi omtaler gründere og oppstartsselskaper.

Dette er en kronikk

Nylig la Norsk venturekapitalforening (NVCA) frem en rapport som viste den svakeste kapitaltilgangen for norske oppstartsselskaper siden 2020. Norge ligger klart lavest i Norden når det gjelder investeringer i selskaper i tidlig fase.

Det finnes sikkert mange mulige forklaringer på dette. Er det skattesystemet? For kortsiktige investorer? Flyter vi fortsatt for godt på olje- og gassinntektene? Har vi blitt for feite og late?

Alt dette kan nok spille inn, men her vil jeg fokusere på noe annet: Hvordan vi snakker om gründere når ting ikke går etter planen – noe de sjelden gjør.

I Folkeinvest ser vi dette på nært hold. De siste årene har flere enn 200 selskaper hentet inn drøyt 1,3 milliarder kroner via vår plattform.

Blant disse finner vi suksesser som Auk, som nå melder om voldsom vekst og stor suksess med sine plantedyrkingsautomater. Vi finner spennende og innovative selskaper som Kitemill og Knitandnote. Vi finner til og med noe så eksotisk som Ohdoki (tidligere Sweet Tech), en produsent av sexleketøy som nylig ble solgt til et private equity-selskap.

Men vi finner også mange selskaper som ikke har innfridd forventningene, av ulike grunner. Det er ikke overraskende. Tall fra SSB viser at de fleste nyopprettede selskaper avvikles igjen i løpet av få år.

Selv Auk var for noen år siden i knestående på grunn av store tekniske problemer som gjorde at en generasjon automater måtte kalles tilbake.

Spørsmålet er altså ikke om ting vil gå galt, for det vil de. Spørsmålet er hvordan vi omtaler gründere som støter på problemer. Altfor ofte ser vi dårlig skjult skadefryd, ikke minst i mediene. Planene fremstilles gjerne som overoptimistiske, og konkursene er nesten alltid «dundrende».

Kontrasten til USA er stor. Her er det nærmest et adelsmerke i oppstartsmiljøet å ha kjørt i grøften minst én gang. Noen skrammer og bulker gjør at du blir ansett som mindre naiv og mer realistisk og robust som gründer.

Av og til grenser det mot mistenkeliggjøring. Da Oda-gründer Karl Munthe-Kaas i valgkampen ga til kjenne sitt syn på formuesskatten haglet det med skjellsord som «taper», «vås» og «parodi» fra norske finanskjendiser, som pekte på underskuddene til Oda som grunn til å diskvalifisere Munthe-Kaas fra samfunnsdebatten.

Denne kommunikasjonsformen kan gjøre en negativ utvikling for entreprenørskap selvforsterkende.

For mange potensielle gründere er alternativet fast jobb med god lønn og romslige goder. Når man også må ta høyde for at man kan bli fremstilt som naiv idiot eller kynisk kjeltring, kan gründertilværelsen fort bli valgt bort. Hvis færre flinke folk vil satse, blir det færre gode prosjekter å investere i. Og entreprenørskap faller nedover politikernes prioriteringsliste.

Mitt håp for 2026 er en dugnad for oppstart-Norge. Den må omfatte politikere som setter gode rammebetingelser. Og den krever modige og hardt arbeidende gründere og risikovillige og langsiktige investorer.

Men dugnaden omfatter oss alle – og hvordan vi omtaler den som har gått på en smell, børstet støvet av seg og prøver igjen. La oss bidra til en kultur der vi heier mer og hetser mindre.