Her ble en vikingkvinne begravet med hunden sin

1 week ago 17

Båtgraven fra vikingtiden på Senja lå bare 20 centimeter under overflaten.

Grav kunne altså lett vært pløyd i stykker allerede eller i løpet av de neste årene.

Men for to år siden peip det i en metalldetektor her.

Et lite hull ble gravd i bakken og opp kom intet mindre enn to skålspenner og noen ribbein.

Basert på skålspennene, som er klassiske kvinnesmykker fra vikingtiden, ble det antatt at her lå en ukjent kvinnegrav fra vikingtiden.

Graven ble datert til rundt 900-950 e.Kr., basert på typen skålspenner.

Det spesielle med båten er at det er en såkalt sydd båt, bordgangene er ikke hovedsakelig festet med nagler av jern, men med et annet materiale av noe slag. Båtbordene er helt nedbrutt, og er bare synlig som mørkere felt i sanda.

Rett under overflaten

Arkeologene ved Norges arktiske universitetsmuseum har siden da søkt om å få sikre graven.

– Vi har vært bekymra for tilstanden til graven og ville unngå at den skulle ta mer skade. Den ligger rett under overflaten med bare et tynt matjordlag rett over, sier Anja Roth Niemi til forskning.no.

Men det var først da grunneier bestemte seg for å utvide en garasje som sto i nærheten at sakene fikk fart på seg.

Forrige uke kunne arkeologene endelig fjerne matjorda.

Her fant de skjelettet til en vikingkvinne og hunden hennes. De var begravet i en båt som ser ut til å ha vært omtrent 5,4 meter lang.

Rett ved hodeskallen fant arkeologene et ringformet anheng, som de regner med kan ha vært festet til øret eller til et hodeplagg.

Skålspenner med sølvtråd

– Det var bare de høyeste i sjiktet som fikk en sånn grav, sier Niemi.

Noen forskere har foreslått at det kanskje bare var en eller to personer per generasjon som ble gravlagt på denne måten – i en båt og med flotte gjenstander, forteller arkeologen.

– Vi tenker oss at hun som ligger her, har hatt høy status lokalt, men kanskje også regionalt.

Skålspennene er for eksempel av en litt mer eksklusiv type, med dekor av sølvtråd på seg.

– Vi er ikke helt i toppsjiktet, men hun var viktig, sier Niemi.

Den lille hunden, som var plassert ved føttene til den avdøde. Niemi er usikker på om de kommer til å finne ut av hundens rase, men tror de vil kunne si noe om hva slags type hund det var.

Også vikingene elsket hunder

Og nede ved føttene lå altså en hund.

– Det ser ut som den er plassert ganske omsorgsfullt, forteller arkeologen.

Det har vært gjort funn av hunder i graver før, ifølge Niemi. Det er ikke helt uvanlig, men ikke kjempevanlig heller.

At hunder kunne være menneskets beste venn også under vikingtiden, kjenner vi fra sagalitteraturen, forteller hun.

– Der er det fortellinger om høytstående folk som bruker alle virkemidler de har når hunden blir syk, så også på den tiden hadde folk nære relasjoner til dyrene sine.

Ved første øyekast ser skjelettet veldig godt bevart ut, men de mindre delene er svært porøse.

En høystatusgrav

I graven fant arkeologene flere gjenstander som er vanlig å finne i høystatusgraver, blant annet to perler av bein eller rav og et ringformet anheng.

En avlang gjenstand ser ut til å være laget av hvalbein og kan være et vevsverd – et tekstilredskap.

– Den er dårlig bevart og er tatt ut med mye jord rundt. Så vi må jobbe med det før vi kan si noe sikkert, sier Niemi.

– Men hittil er det den beste teorien.

Det er også funnet et mulig spinnehjul. Tekstilproduksjon er noe husfrua på gården hadde oppsyn med, forteller Niemi.

Men kvinnen hadde også fått med seg et bryne av skifer og en sigd av jern, begge verktøy som peker mot jordbruk.

En av de to skålspennene, ikke helt ferdig konservert enda.

Gode bevaringsforhold i nord

Deler av skjelettet som nå er gravd ut, er velbevart. Det gjelder de største delene og de delene av ribbeina som har ligget i kontakt med bronsespenner.

– Metallet her hindrer bakterievekst, forklarer Niemi.

Men mye av beinmaterialet er veldig porøst. De minste beina, som fingre og tær, var bare bevart som gule flekker i sanden.

Godt bevarte skjeletter er ikke helt uvanlig å finne i Nord-Norge, der jordsmonnet har gode bevaringsforhold.

Mange graver er lagt i skjellsand, sand som er nært gammel havbunn og inneholder mye kalk. Det gjør at beina bevares. Niemi var med og gravde ut en lignende båtgrav på Hillesøy i 2018. Også her var skjelettet godt bevart.

Dessuten var det ikke så vanlig med kremeringsgraver i nord på denne tida.

Vil få vite mer om hvem hun var

Analyser av beinmaterialet vil kunne slå fast om det var en kvinne som lå her.

Niemi er ganske sikker på at det er en kvinne. Skålspenner har aldri blitt funnet i en mannsgrav før. Men det er greit å få slått det fast.

Analysene vil også gi informasjon om alder og høyde, om hva kvinnen spiste, om hun var syk eller hadde skader.

– Skjelettmaterialet vil kunne gi et vell av informasjon om individet, men også om hva slags samfunn hun har levd i, sier Niemi.

– Vi vil kunne si noe om hva slags arbeid hun holdt på med, om det har vært år med dårligere kosthold, og om hun har bodd på ulike steder under oppveksten og voksent liv.

Mer avanserte DNA-analyser ville også gitt informasjon om hårfarge og øyefarge og den slags, men foreløpig ligger ikke dette inne i prosjektet.

– Det er alltid veldig spennende, og noe ganske annet enn å grave ut rester fra en hustuft for eksempel, sier arkeolog Anja Roth Niemi. – Vi kommer veldig nært på de som levde for lenge siden. Det er jo godt over 1000 år siden dette mennesket var i livet.

Tekstilrester med mer

Da metalldetektoristene gravde hullet sitt, så gravde de lenger ned enn pløyelaget – som detektorister skal holde seg innenfor.

– I dette tilfellet var pløyelaget veldig tynt, så det kan ha vært vanskelig å se forskjell på dyrka mark og undergrunn, sier Niemi.

Og heldigvis gjorde detektoristene deretter alt riktig.

De kontaktet alle de rette instansene, og de samlet inn spenner og ribbein med jord rundt.

– Her har det ikke vært noe vasking og gnikking, så vi har fått med tekstilrester fra bekledningen til den avdøde og annet organisk materiale som vil kunne fortelle oss mer om graven og hvordan begravelsen har foregått, sier Niemi.

Spesielt med funnet av hunden

Arkeolog Håkon Reiersen ved Universitetet i Stavanger synes den nye båtgraven er et spennende funn.

– Ofte gjøres denne type funn av draktspenner ved metallsøk i pløyemark og da er graven gjerne helt ødelagt og spredt ut av plogen, sier han.

– I dette tilfellet var graven i stor grad bevart og da er det svært viktig og gledelig at en her fikk anledning til å grave og dokumentere resten av graven.

Funnet av en hund er kanskje det mest spesielle med graven, mener Reiersen. Han viser til Arild Klokkervoll som har skrevet om funn av dyr i nordnorske jernaldergraver.

– Hunden er det dyret som oftest er representert i gravene. Dette knyttes gjerne til hundens rolle som følgesvenn både i livet og ved reisen til dødsriket, sier arkeologen.

Båtgraver er en ganske vanlig type grav i Norge, påpeker Reiersen.

– Men det er sjelden at bein er såpass godt bevart som dette funnet ved Senja. Nord-Norge utmerker seg med særlig gode bevaringsforhold for bein.

Et helt gravfelt?

Niemi og kollegaene vil egentlig gjerne undersøke resten av området der graven lå. For bare noen meter unna graven som nå er gravd ut, fant de en til skålspenne.

– Det er grunn til å anta at det er nok en grav som ligger der, og som kan være uforstyrret, sier Niemi.

Kanskje var det en tradisjon å gravlegge folk her langs disse lave strandvollene, ikke så langt over fjæra, spekulerer hun.

– Vi skulle gjerne undersøkt med georadar for å se om det er mer her.