Helgenen Jonas. Bokanmeldelse: «Fyrsten» av Emil André Erstad

Foto: Thomas Nilsson / VG

Det skulle være et kritisk portrett, men minner mer om en helgenerklæring.

• 

• Sindre Hovdenakk

Onsdag 30. april kl. 00:00

Forfatteren vil gå bak kulissene. Da er det lett å miste overblikket.

De seneste årene er det skrevet et titalls bøker om Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet, medregnet de Støre selv har skrevet.

Statsrådsavganger, Giske-sak og partiopprør har gitt mer enn nok stoff til forfatterne.

Det toppet seg med de daværende Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrants mildt sagt omdiskuterte  bok «Partiet» i fjor.

«Fyrsten. Ei innsidehistorie»

Forfatter: Emil André Erstad

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Sjanger: Dokumentar

Sider: 374

Pris: 449

Og rett før påske kom Leif Høghaugs kritikerroste «Jonas Gahr Støre Eit dikt.» Et bidrag til den smale kategorien politisk poesi! Emil André Erstad befinner seg midt i den norske andedammen av politiske journalister og kommentatorer. Fra sin posisjon i Vårt Land har han i flere år fulgt statsministeren tett.

Foto: Leikny Havik Skjærseth/Vigmostad & Bjørke

Med «Fyrsten» loves vi «eit tankevekkande og avslørande innsyn i maktas mange fasettar».

Boktittelen henter forfatteren fra middelalderforfatteren Niccolo Machiavellis klassiker om makt, politikk og strategi. Et nærliggende grep, om enn ikke altfor originalt, for å strukturere en historie om politisk vekst, nesten-fall og tilbakekomst.

Forfatteren skriver solid dokumentarisk helt fra Støre blir valgt til partileder i 2014 og frem til i dag. Det er imponerende detaljorientert, men skildringen kan også bli en tålmodighetsprøve for leseren.

Du skal være mer enn vanlig opptatt av politisk spillteori og maktintriger for å få utbytte av de mest nerdede passasjene.

Et viktig poeng med en slik dokumentar er at den bør bringe noe nytt til torgs. Vi blir blant annet lovet ny forståelse og innsikt i relasjonen mellom Jonas Gahr Støre og Trond Giske. Jeg kan ikke se at Erstad gjør stort mer enn å gjenfortelle gamle og velkjente historier.

Han lager blant annet et nummer av at Trond Giske truet med å saksøke Arbeiderpartiet i kjølvannet av MeToo-sakene som felte ham. Men dette rapporterte Dagens Næringsliv om allerede i 2023. Jeg er også litt i tvil om hvor kontroversielt det er å skrive at Raymond Johansen og Masud Gharahkhani har vært blant Støres sterkeste interne kritikere.

Språklig sett hever Emil André Erstad seg sjelden over standardrepertoaret.

Det er fullt av klisjeer som at «alarmklokkene ringer», «når krybben er tom bites hestene» og så videre. Forfatteren vil ha oss til å tro at nyheten om at SV brøt regjeringsforhandlingene på Hurdal i 2021 ble møtt med «sjokk og vantro» av de politiske journalistene.

De samme journalistene skal også ha blitt sjokkert da statsministeren på et tidspunkt sa at han ikke hadde noen spinndoktor. Virkelig? Sjokkert, altså? Stakkars folk.

Det er en del språklig småslurv i boken. Det må også forlaget ta ansvaret for.

Jonas Gahr Støre selv holdt en strålende tale i Dag Solstads bisettelse; se den her:

Mer alvorlig er det at forfatteren fremstiller det som om Jonas Gahr Støre i en periode var leder for det internasjonale Røde Kors. En rask sjekk viser at det var Norges Røde Kors han var generalsekretær for fra 2003 til 2005.

Selv der detaljene stemmer, blir historien om «fyrsten» Jonas Gahr Støre hengende litt i løse luften. Jeg savner rett og slett det analytiske grepet som kan si noe nytt om statsministeren vår, og gi oss et inngående portrett av personen Støre.

Vi får riktignok vite at han går til yoga, og har et godt sovehjerte. Ikke akkurat egnet til å overraske.

Et sted vil Ertstad ha det til at den kristne Støre kjente partileder- og statsministerjobben som et kall. Et annet sted skriver han at «Støre måtte vere laga av noko anna enn andre menneske.» Store ord.

Emil André Erstad hevder selv at han er blitt mer kritisk til Jonas Gahr Støre under arbeidet med denne boken. Inntrykket jeg sitter igjen med er det stikk motsatte.

Det er som om vi er vitne til at forfatteren gradvis blir smittet av statsministerens stjernestøv. Det som sikkert var ment å være et kritisk portrett, minner mer om en helgenerklæring.