«Heftig zombieskrekk som biter hardt»

Regissør Danny Boyle og manusforfatter Alex Garland redefinerte zombiefilmsjangeren med «28 dager senere» (2002), der Cillian Murphy kjempet mot uvanlig raske og aggressive zombier.

Fem år senere produserte de regissør Juan Carlos Fresnadillos solide oppfølger «28 uker senere» med Jeremy Renner, Rose Byrne, Robert Carlyle og Idris Elba.

De var ikke de første til å utnytte dette konseptet, men kan krediteres for å gjøre det populært innen både film- og spillverden. Derfor ble det naturlig nok vekket store forventninger da det ble kjent at de skulle lage en ny oppfølger.

«28 Years Later» viser seg å være bedre enn originalen, som jeg hadde noen store innvendinger mot. De lykkes nemlig i langt større grad denne gangen med å skildre et postapokalyptisk zombielandskap der menneskers mot, etikk og moral settes på prøve.

Men hva er egentlig poenget med Boyle og Garlands retur til denne materien nå? Kanskje er selve timingen svaret i en kaotisk, usikker og postpandemisk tid, der noen hver kan føle frykt for samfunnskollaps.

«28 Years Later» kan nemlig bidra med noen likbleke utsikter som samtidig inneholder en kime av håp. Det skader heller ikke at filmen er både morbid, spennende og – overraskende nok – rørende.

Blodig og brutal historie

Som tittelen avslører, foregår handlingen 28 år etter at et virus unnslapp et laboratorium og forvandlet store deler av den britiske befolkningen til zombier. Hele Storbritannia er nå en eneste stor karantenesone, som ingen slipper ut fra.

Jamie (Aaron Taylor-Johnson), Isla (Jodie Comer) og deres 12 år gamle sønn Spike (Alfie Williams) bor sammen med mange andre usmittede mennesker på ei øy som bare har en smal fastlandsforbindelse ved lavvann.

Der har de laget seg et eget samfunn som er godt beskyttet og selvforsynt med det grunnleggende.

Nå synes Jamie at det er på tide at Spike debuterer som zombiejeger, og tar ham med seg over til fastlandet.

Det blir starten på en blodig og brutal historie som jeg ikke trenger å avsløre mer av, annet enn at vi også møter den eksentriske doktor Kelson (Ralph Fiennes), som angriper zombieapokalypsen på sin helt særegne måte.

Forrykende god

Filmen inneholder mer enn nok av akutte faresituasjoner med grufulle sjokkeffekter. Det er ubehagelig å følge Spikes ilddåp som zombiedreper med den drevne faren i ryggen.

Det kan virke ubarmhjertig, men gjennom Aaron Taylor-Johnsons («Kick-Ass», «Nosferatu», «Kraven the Hunter») fine rolletolkning, kan man absolutt forstå Jamies motivasjon for å presse sønnen.

Ellers imponerer gigantiske Chi Lewis-Parry («Gladiator II», «Kraven the Hunter») som en aggressiv alfazombie med betydelige fysiske attributter, mens Ralph Fiennes («Schindlers liste», «The Grand Budapest Hotel», «Conclave») gir et velkomment glimt i øyet, men også hint av galskap, som doktor Kelson.

Samtidig viser det seg etter hvert at filmen også har en sår kjerne i forholdet mellom Spike og den syke moren. Alfie Williams er så forrykende god i sin rolle at han utfordrer Owen Cooper fra «Adolescense» som årets britiske barneskuespiller.

Jodie Comer («Killing Eve», «The Last Duel») gir Isla et tragisk skjær og en sårhet som forsterkes av hennes kjærlighet for sin sønn.

Store kontraster

Den gjennomførte miljøskildringen inneholder store kontraster mellom sivilisasjonens ruiner og den ville naturen som skjuler stadig mer av den. Begge deler skildres nemlig kraftfullt gjennom Anthony Dod Mantles linser.

Han er den Oscar-vinnende fotografen som også jobbet med Danny Boyle på originalen, samt filmer som «Slumdog Millionaire» (2008), «Trainspotting 2» (2017) og «127 timer» (2020).

Her har han igjen brukt flere ulike kameratyper (blant annet iPhone 15 Pro Max) for å fange inn både hyperkinetiske actionscener og vakre dramasekvenser, skutt i et uvanlig bredt format som vanligvis er forbeholdt 70 mm-film (2.76:1).

Filmen heves også av kul og energisk musikk på lydsporet av den skotske hip hop-trioen Young Fathers (Alloysious Massaquoi, Kayus Bankole og «G» Hastings).

Men ikke alt fungerer like godt. Danny Boyle har satt inn noen gamle filmklipp for å trekke paralleller mellom zombiekampen og tidligere tiders krigføring på De britiske øyer.

Tanken var sikkert god, og det er lov å eksperimentere, men dette ser litt rart ut og stjeler oppmerksomhet uten å tilføre særlig mye i retur.

Et intermesso med en strandet svensk soldat, Erik (Edvin Ryding), virker også litt unødvendig, selv om det i det minste gir uttelling på gørrnivået.

Filmens mindre logiske konklusjon dreier den i en ganske corny retning, men et kjent ansikt gir et varsel om det som skal komme.

«28 Years Later: The Bone Temple», regissert av Nia DaCosta, kommer allerede neste år, og Danny Boyles film er mer enn god nok til å rettferdiggjøre mer heftig zombieskrekk som biter hardt.