Harry Potter gjorde meg frisk igjen

Hei på deg!

Har du savnet Bok­brevet i 2026? Jeg håper jo det. Saken er at jeg røk på en liten smell og måtte ta en pause fra jobben i januar.

Jeg måtte finne noe litteratur som kunne lede meg vekk fra de mørke tankene. Nå har jeg oppdaget det millioner av lesere allerede vet, nemlig at Harry Potter-bøkene gir den beste trøsten når livet er tøft.

Da jeg ble bra nok til å se på nyheter igjen, var den første voksen­boka jeg oppsøkte Jens Stoltenberg sin bok om Nato-årene. Hvis forsvars­alliansen vår skal holde, er noen nødt til å holde Trump happy i tre år til. Så hva vil det si å være en god Trump-hvisker?

Du får også et rykende ferskt dikt som kommenterer Epstein-skandalen.

Sett på kaffen og bli med på årets første Bokbrev!

Da rakettene var slukket og sjampis­glassene satt tilbake i hylla, innså jeg at jeg ikke var i stand til å gå tilbake på jobben. Kreftene hadde tatt slutt etter en intens høst og desember.

Legen ba meg reise bort, finne fram pusle­spill og strikke­tøy, gå små turer, og begrense inntaket av nyheter.

Fint nok.

Men hva skulle jeg gjøre med de negative tankene som kvernet i hodet mitt? Jeg følte meg fanget og pint av min egen hjerne. Den måtte distraheres.

Når jeg kikket på bøkene jeg hadde tatt med på hytta, ble jeg bare kvalm. De minnet meg om jobben.

I lydbok-appen min oppdaget jeg noe nytt. Audible satser stort på en lyd­dramaversjon av Harry Potter-bøkene. De første tre bøkene var sluppet, resten kommer én gang i måneden fram til mai 2026.

Det slo ned i meg som et lyn: Harry var den magiske formelen jeg trengte for å lime sammen min knuste sjel!

Jeg fyrte opp i peisen, pakket meg inn i dyner og tok på meg hode­telefonene.

Audible kaller det for en full-cast production. Det vil si at det er nyskrevet musikk og lydeffekter i Dolby Atmos. Over 100 skue­spillere bidrar i dialogene, og en nydelig forteller­stemme binder det hele sammen.

Rottene piler over gulvet i stereo. Truende musikk gjør det skumle enda skumlere. Skue­spillerne er blant Storbritannias beste, og de kjører på med dialekter og karakter­skuespill.

Jeg fikk samme deilige følelse som å høre «Tordivelen flyr i skumringen» på Barne­timen, for dere som er gamle nok til å huske den.

Men jeg følte også litt skam. Jeg har jo lest flere av bøkene og sett alle filmene flere ganger. Var da dette riktig ting å bruke tiden på?

Normalt er jeg en person som ikke leser bøker på nytt, og jeg holder meg til voksen­bøker. Her lå jeg, en 55 år gammel kultur­journalist, med litteratur­vitenskap hoved­fag, og stor­koste meg med ungdoms­fantasy.

Det slo meg: Det er dette som er konseptet comfort reading, eller trøstelesing på norsk.

Jeg har sett begrepet i sosiale medier, men aldri praktisert det før nå.

Når jeg velger en bok, er det for å følge med på nye navn, få innsikt, bli underholdt eller nyte et godt språk. Jeg tar meg ikke tid til å lese en bok to ganger. Det er så mange viktige og bra bøker der ute som jeg vil rekke over!

Men når man trøste­leser, er man drevet av annet behov. Poenget er nettopp å synke ned i det kjente, få et gjensyn med snurrige figurer, kjenne på de samme følelsene.

Og Harry Potter er kongen av slik trøste­litteratur, tør jeg påstå.

De yngre kollegene mine har vokst opp med «Harry Potter». De sier det er nostalgi for dem å lese bøkene på nytt. Det minner dem en uskyldig tid, før klima­krise, bolig­priser, krig og KI ble en del av hverdagen.

Jeg derimot var voksen student da den første Harry Potter-boka kom på engelsk, og er heller ingen stor fantasy-leser.

Men akkurat dette universet er helt fantastisk!

Jeg kommer ikke over hvor rikt detaljert og samtidig stor­slått fortellingene er. Det er gøy å lese om magisk små­godt i det ene øye­blikket, og i det neste om mørke vesener som suger ut sjelen til ofrene sine.

Så vet jeg godt at ikke alle syns Harry Potter er så flott. Min egen forlovede ser på meg med en miks av skepsis og forakt når jeg bobler over av Potter-entusiasme:

– Kan ikke Harry bare ta på seg den usynlighets­kappen og stikke av fra Voldemort?

Selv om min kjære er trylle­kunstner, synes han at troll­menn er teit, og at den magiske verden er lite troverdig.

Nå skal det sies at le fiancé sjøl er Star Trek-fan, og det er ikke fritt for logiske brister i det ytre verdens­rommet heller. Harry Potter er faktisk en av de få tingene vi kan krangle om, og jeg synes det er litt trist at vi ikke kan dele den gleden disse bøkene gir meg.

Heldigvis vet jeg at jeg ikke er alene.

Siden den første boka kom i 1997, har Harry Potter-bøkene solgt over 600 millioner på verdens­basis. Hvor mange ganger de er blitt lest, vet ingen.

På nettet kan man finne flere eksempler på folk som sier de har overlevd mobbing og angst gjennom å lese bøkene gang på gang, både som barn og voksen.

Antagelig er handlingen i «Harry Potter» også en del av trøsten. Bøkene handler jo om en gutt som tror han er verdi­løs, men ender med å bli verdens mektigste troll­mann. Å være deprimert er å miste selv­tilliten, og det skader ikke å følge en gutt som oppdager uante krefter sammen med gode venner.

Jeg er nysgjerrig på om du driver med trøste­lesing, og om du gjerne leser Harry Potter. Fortell meg om det i kommentarfeltet!

PS. Jeg vet at mange synes man bør boikotte både J.K. Rowling og Audible, som er eid av Jeff Bezos. Jeg har skrevet om dilemmaene rundt Rowling i Bokbrevet tidligere.

Ukas dikt

Jeg er egentlig litt forarget på journalist og forfatter Simen Sætre etter at han i Aften­posten skrev en syrlig kommentar kalt «Død over plogerne». (Jeg identifiserer meg som ploger.)

Men i dag måtte jeg le av Facebook-posten hans, et leilighets­dikt i anledning Epstein-dokumentene.

Det er bare gøy hvis du har lest e-postene mellom Jeffrey Epstein og de norske aktørene i denne saken. Men et leilighets­dikt kan gjerne by på satire for en gruppe innvidde.

Ploge­harselasen til Sætre er tilgitt, dette bør inn i norsk litterær kanon!

Den opprinnelige Trump-hviskeren

Da svenskene valgte sine ny­ord for 2025, var begrepet Trumpviskare ett av dem. Uttrykket beskriver en person som klarer å kommunisere med Donald Trump på en slik måte at man får han til å samarbeide.

Det norske Språk­rådet kommenterte tørt at Trump-hvisker var gammelt nytt her til lands. Som general­sekretær for Nato er Jens Stoltenberg den opprinnelige Trump-hviskeren.

Begrepet er gøy i seg selv. Det har sin opprinnelse i ordet heste­hvisker, og siden har vi blitt kjent med både en hundehvisker og en babyhvisker, som har hatt egne reality­program.

Da topp­møtet i Davos gikk av stabelen i midten av januar, var jeg akkurat frisk nok til å se litt nyheter. Vi satte på TV-en for å høre Trump sin tale i sin hel­het. Ville han holde på den ville ideen om å ta over Grøn­land?

Etter ti minutter måtte jeg jekke meg en øl, selv om det var midt på dagen.

Talen var full av løgn, halv­sann­heter og for­nærmelser mot europeiske ledere. I kjent stil gikk presidenten ut av eget manus for å forklare hvorfor amerikanerne MÅ ha Grønland, eller Island, som han kalte øya ved et par tilfeller🙄

Mer enn noen­sinne spurte jeg meg selv: Kan vi stole på Nato lenger?

Her var det én fersk bok det var naturlig å gripe til: Stolten­bergs memoarer om tiden som Nato-sjef. Hvordan går man egentlig fram som Trump-hvisker? Og har the Donald alltid vært så u­på­litelig?

«På min vakt» var over­raskende lett­lest og spennende. Da Stolten­berg ble fore­spurt i 2014 av Obama og Merkel om han ville bli general­sekretær i Nato, spurte Jens faren sin til råds.

Én ting var at Jens hadde vært Nato-motstander som ung, men var det mer spennende med norsk eller internasjonal politikk? Thorvald mente at Jens ville kjede seg i Nato.

Her kan leseren humre godt i skjegget, for vi vet at Jens' tid i Nato skal bli alt annet enn døll.

Den første delen av boka er ganske morsom, for Nato er slappe greier når Jens tar over. Etter mange år med fred i Europa, hersker en passiv optimisme. Jens blir overrasket når flere Nato-ambassadører ikke klarer å stille i tide på møte kl. 10. Her trengs det en ny giv!

Denne delen minner om filmer der et dårlig fotballag får en ny, energisk trener, som får skikk på gutta sine, så laget ender med å vinne finalen.

I del 3 vinner Trump valget i USA, og boka blir mørkere. Fra dag én blir det tydelig at den nye amerikanske presidenten ikke har Nato som prioritet.

Jeg holder pusten mens jeg leser om Nato-møtet der Trump har med seg to taler: én mild og én streng. Han dropper begge, og truer åpen­lyst med å trekke USA ut av alliansen.

Det er imponerende å lese om hvordan Jens gang på gang klarer å god­snakke Trump inn i folden igjen, og holde Nato intakt.

I øst har Putin invadert Krym, og rasler med sablene ved Ukrainas grenser. Stolten­berg forsøker seg med Putin-hvisking også, men russerne vender det døve øret til.

Kollega Knut anmeldte denne boka da den kom i september. Jeg tror jeg har lest den med et litt annet blikk. Der jeg satt i sofaen på en hytte i januar og så sjokkert på sendingene fra Davos, kjente jeg på et vann­skille.

World Economic Forum 2026 åpnet tross alt med at Canadas stats­minister, Mark Carney, sa at vi står midt i et brudd. Tiden er inne til å finne en ny verdens­orden, der små og mellom­store makter er mindre avhengig av stor­maktene.

Nå snakker europeiske ledere om at tiden for Trump-hvisking er over. Den nye general­sekretæren, Mark Rutte, blir nedlatende kalt Trump-smisker.

Etter Davos 2026 føles boka til Jens som en historie­bok over det gamle Nato.

Finlands president, Alexander Stubb (også tidligere Trump-hvisker), er bok­aktuell denne uka med nettopp tittelen «En ny verdensorden». Det skal bli spennende tider.

Slik kom jeg meg altså gjennom januar og første del av februar, med 50/50 trøst og innsikt i bokform.

Da jeg kom tilbake på kontoret, var bok­våren godt i gang. Utgivelser fra inn- og utland lå i bunker på pulten min og ventet på opp­merk­som­het.

Hver kveld holder jeg likevel av litt tid til å høre på Harry Potter, så jeg ikke mister den gode, magiske følelsen.

Kommentér

Kjenner du deg igjen i å trøste­lese gamle bøker på nytt? Hva er din bok­medisin i tøffe stunder?