Harry Hole inntar Netflix med brask og bram

TV-anmeldelse«Harry Hole»

Årets påske kan like gjerne døpes Harry Hole-påske med det samme.

NESEPLASTER: Harry Hole (Tobias Santelmann) etter å ha møtt døra. Foto: Ronald Plante/Netflix

Torsdag 26. mars kl. 06:00

Det er to år, tre måneder og syv dager siden Harry Hole sist hadde en drink.

I alle fall er det slik i starten av Jo Nesbøs Netflix-versjon av sin egen antihelt. Dere som har lest bøkene, vet hvordan akkurat dét går.

Det dere ikke vet, i alle fall ikke ennå, er at den rufsete, ærgjerrige politietterforskeren er perfekt gestaltet av Tobias Santelmann. 45-åringen har et ansikt som gjør ham troverdig, enten han er insisterende kollega, akkurat passe inderlig kjæreste eller alkoholisert vaskeklut. Eller når han lærer stesønnen Oleg (Maxime Baune Bochud) å hoppe fra timeteren. Her vises et følelsesregister som kunne blitt pinlig, men som virker å falle Santelmann imponerende naturlig.

Til og med de utslitte bandskjortene (Pixies, John Denver, Bob Marley… Mayhem???) henger nærmest instinktivt under dressjakka. At musikken som legges over virker påtrengende, er jeg litt usikker på om det er regissør eller manusforfatter som har hatt siste ord i.

Det er i alle fall mye underlig, til dels krampaktig, aproposmusikk som kunne vært fjernet, til fordel for å la det gode nykomponerte lydsporet fra selveste Nick Cave og Warren Ellis skinne alene.

VINYLVEGG: Rakel Fauke (Pia Tjelta) er ikke imponert over Harry Holes LP-samling. Foto: Ronald Plante/Netflix

Drapene her står ikke alene, men følger en historie bokleseren vil kjenne. Manus-Nesbø har lagt til nye brutale detaljer. Generelt er ikke kameraet redd for å vise blod, avkappede lemmer i flere varianter og hoder som møter pistolkuler.

Kameraet er heller ikke redd for å vise kjente fjes. Øystein Karlsen-favoritter dukker opp overalt. Som personregissør er han minst like gjenbruksorientert som Joakim Trier, her dradd ut til det nesten komiske. Det virker som om alle med noe som minner om skuespillerutdannelse i Norge, og enda noen til, endelig har fått sitt Netflix-øyeblikk her.

Litt snålt, litt søtt og et godt grunnlag for påskenøttbingo i familien: Hvem blir det neste kjente fjeset som dukker opp? De som svarer Bjørn Sundquist og Helge Jordal er garantert poeng.

Skittent og grønnsvart fotografert, i et Oslo som ikke er helt nåtidens Oslo, selv om mobiler og biler først antyder så. I stedet er vi i det man må kalle et parallelt univers. Søpla hoper seg opp langs gatene og hjemløse bygger teltleirer på hver mulige åpne plass. Turistnæringen i vårt Oslo må allerede nå sette krisestab for å være forberedt på å forklare turister at kabelbanen til Ekeberg er et filmtriks.

HUSKER DU?: Hverken Tom Waaler (Joel Kinnaman) eller Harry Hole (Tobias Santelmann) husker det nye wifipassordet på politistasjonen. Foto: Ronald Plante/Netflix

Grepene er smarte for å unngå den enkleste kritikken all krim lider under: «Ja, særlig at slike ting skjer i trygge (sett inn by/bygd/tettsted/blindgate her)». «Særlig at det foregår gjengopprør med flammekastere og maskingevær i Oslo.»

Vel, dette er ikke ditt Oslo. Det er Harry Holes Oslo.

Harry Holes Netflix-serie trenger ni episoder for å komme til konklusjonen. Den kunne ha kuttet litt midtveis uten at det gjorde noe. Teksteren kunne også ha fått med seg at «Light My Fire» er en låt av The Doors, ikke Rolling Stones. Dronekjøringene blir noe repetitive.

Det er pirk i en spenningsfortelling som holder på nysgjerrigheten og intensiteten. Der man ofte tror man vet og forstår vel så mye som Hole, kanskje mer. Før man oppdager, gang etter gang, at det ikke stemmer.

«Dere har det bedre uten meg», hevder Harry Hole mot slutten. Tvert imot. Karlsen og Nesbø kan gjerne sette igang med flere sesonger umiddelbart. Det trenger ikke gå to år, tre måneder og syv dager til neste sesong.

Harry Hole-påske kan fort bli en tradisjon.