«Har aldri vært lenger unna tømmerhogger-folken»

Bon Iver er både et band og et slags soloprosjekt. Eller, som de sier selv, et kunstprosjekt. Gjennom nitten år har prosjektet vært et bilde på en enkel midtvestsmanns urbaniseringsprosess.

Prosjektet ble startet i 2006 av Justin Vernon, da han spilte inn det toneangivende debutalbumet «For Emma, forever ago» alene på en hytte i skogen i Wisconsin. Andrealbumet «Bon Iver» introduserte det fulle bandet, og føltes litt som Vernons reintroduksjon til samfunnet, om enda noe flyktig og isolert.

Siden har elementer fra elektronika og R&B fått mer plass i lydbildet, og imaget har beveget seg stadig lenger vekk fra mannen alene i skogen.

Promobildet til «SABLE, fABLE» er en nesten komisk fremstilling av dette skiftet. En lakserosa Vernon står midt i en hage av tydelig plantede og vedlikeholdte, California-typiske ørkenplanter. Han har reist fra midten av ingensteds til vestlig populærkulturs episenter.

Prolog og epilog

Det er seks år siden Bon Iver sist ga ut et helt album. «SABLE, fABLE» er dog en fortsettelse av EP-en «SABLE,» som kom sent i fjor. Den tok opp tråden fra «I, i» (2019), et eksperimentelt og elektronisk folkalbum som helt mot slutten gled tilbake mot de primitive røttene til Bon Iver.

«SABLE,» var første utgivelse på lenge som for alvor føltes lik de tidlige albumene. Nedstrippa, rått og sårt, med en ambient-produksjon som lener seg på Vernons falsettvokal og klimpring. «THINGS BEHIND THINGS BEHIND THINGS» er riktignok noe større produsert, og heldig er det, for dette er et helt forstummende vakkert stykke musikk.

«SABLE, fABLE» åpner med de samme fire låtene som var på EP-en. Etter disse blir det tydelig hvorfor Bon Iver selv har omtalt denne delen som en prolog. For denne delen høres veldig lik ut som de 15 år gamle låtene deres, mens resten av «SABLE, fABLE», det de kaller den tilhørende epilogen, har en helt annen lyd.

Ny drakt

Det vi må anta er «fABLE»-delen av albumet, lener seg hardere inn i R&B enn Bon Iver noen gang har gjort. De leker med soul-sampling, moderne synther, elektronisk perkusjon, forsterkede vokaleffekter, til og med hyperpop-elementer.

Bare et par låter etter at Bon Iver igjen var mannen i skogen med fløyelsstemme og kassegitar, høres albumet ut som noe Frank Ocean har hatt fingrene sine i. «Day one» har med seg soulsanger Dijon, en artist som selv er kjent for sjangerhoppende samarbeid innenfor R&B, rock og hiphop.

Siden 2010-tallet har Bon Iver også samarbeidet med noen av musikkens aller største navn. De har hatt gjesteplasser på flere låter av Kanye West, Taylor Swift, og dukket i fjor opp som gjester på remix-versjonen av årets heiteste album, Charli XCX sitt «Brat but it’s completely different».

På «SABLE, fABLE» er gjestene nevnte Dijon, Danielle Haim fra gruppa Haim og atmosfæriske Flock of Dimes. Det er høys aktede navn, men de tar aldri for mye plass.

Midtvesten-R&B

Bon Iver bruker instrumenter og effekter som i seg selv låter enkle, med ren klang, lange intervaller og klar lyd. Men en ny maksimalisme viser seg likevel, når disse elementene legges sammen. Mange små deler blir fortsatt et stort bilde.

Låten «Walk Home» mikser alternativ, elektronisk R&B med Bon Ivers særegne låtskriving og fremføring. Den er en gave til fans av sjangeren, som for lengst må ha sett seg lei av lite genuine Soundcloud-kopier av Choker.

Bruken av elementer fra soul, gospel og R&B gjør også dette til Bon Iver på sitt minst blendahvite, tømmerhogger-folkete i lydbildet, selv om listen over medvirkende musikere og låtskrivere ikke speiler denne utviklingen.

Vernon sin allsidige og inderlige vokal, og talentet hans for å skrive både tekster og musikk som legger alle følelsene på utsiden, lar ham effektivt utnytte styrken i R&B som emosjonell kanal. Og for kanskje første gang, er følelsene som kommer ut håpefulle og glade. De tør å omtale kjærlighet uten å nevne tap, og å se fremover i livet.

Uttrykk i full kollisjon

Den enkle, mer popete enn country-nære folken som Bon Iver var en foregangsfigur for, har blitt adoptert av mange de siste tjue årene. Både av nye artister, av naturskjønne norske reklamefilmer og i yoga- og pilates-gruppetimer.

At Bon Iver markerer seg tydeligere utenfor det uttrykket, noe de har gjort mer og mer det siste tiåret, er ikke så rart.

Det påfallende er at R&B-uttrykket de selv adopterer på «SABLE, fABLE», ikke høres friskere og mer nyskapende ut. Der «I, i» presenterte Bon Iver-folk som la seg utenfor boksen med en ny elektronisk vri, er det Bon Iver som blir den etterapende parten på «SABLE, fABLE».

Ikke fordi musikken ikke er godt utført, unik på sin måte eller emosjonelt bevegende. Men fordi den omveien Vernon tar innom sin musikalske begynnelse, gjør kontrasten så stor at man glemmer hvor mye utvikling og eksperimentering som har skjedd imellom. En prolog og en epilog kan i sin natur ikke stå alene.

«SABLE, fABLE» en knallsterk EP og et nydelig album, som til nød sys sammen av at Bon Iver kaller seg selv et kunstprosjekt.

Likevel inviterer det nettopp til å reflektere over og lytte seg gjennom Bon Ivers katalog på nytt. Utviklingen blir tydeligere, og «SABLE, fABLE» får en snodig funksjon som en veiviser som guider deg i to retninger samtidig.