Handling foran ord: Mangler vi kjærlighet i paraidretten?

Den siste tiden har Birgit Skarstein sin bok fått oppmerksomhet i media, særlig mot gapet mellom det vi trodde var en solskinnshistorie i norsk paraidrett og hennes egne opplevelser med urettferdig behandling i idretten (vg.no).

Hadde du spurt meg om dette gapet kan tettes for tre måneder siden, ville jeg nølende sagt: «nja».

I dag tenker jeg at det må være mulig, hvis ikke svikter kjærligheten til personer med funksjonsnedsettelser som søker sin plass i idretten. 

Kjærlighet, etikk og urett – hva står egentlig på spill?

Bokens tittel «Så mye hadde jeg, så mye mistet jeg, så mye fant jeg» drar meg umiddelbart tilbake til barnehender med selvplukket grus og den sterke usikkerheten i hvor mye man sitter igjen med i forhold til hva man satset inn.

Heldigvis vet jeg om andre historier i paraidretten som er langt hyggeligere enn hennes.

Men det som frustrerer meg er usikkerheten som eksisterer i paraidretten, der noen blir behandlet bra, mens andre ikke blir det.

Og det gjelder ikke bare i eliteidretten, det gjelder også på barne- og ungdomsnivå.

Kan lære av Gabrielles «Ring meg»

Den usikkerhet som rår i paraidretten får meg til å tenke på kjærlighet.

Og spesielt på det Gabrielle synger om i «Ring meg» som er en tittel som appellerer til et desperat ønske om handling og som riktignok hadde passa perfekt i en menneskerettighetskampanje, om Gabrielle hadde hatt en funksjonsnedsettelse.

Det har hun ikke. Sangen kan likevel inspirere til handling.

«Handling foran ord» synger Gabrielle.

Hun er lei ventingen og det usagte.

Hun vil ha ærlighet og bevegelse.

Nå.

Dette kan idretten lære av. For idretten er på ingen måte en lykkelig kjærlighetshistorie, skal vi tro Skarstein.

• Les også: Verdsmeistaren om inkludering i para-idretten: – Idrettsmiljøet var mi absolutte redning

Profesjonalitet og løftebrudd – hva forskninga sier om europeisk paraidrett

Den er også en historie om svik, nederlag, skuffelser og utenforskap. Der mange barn og unge ikke får være med, og der også eliteutøvere kjenner på forskjellbehandling. «Var eg egentlig alltid ‘bra som eg e’?»

Etikken i dette er horribel. Det uetiske forsterkes i systemer og strukturer som sier at idretten jo skal romme alle.

I en helt ny vurdering av den europeiske paraidrettens profesjonalitet, forstås den som kvasiprofesjonell og mangelfull, særlig med tanke på det uetiske i at paraidretten lover mer enn den innfrir.

Vi «hakje hørt (eller det har ikke skjedd) en dritt siden sist» går en annen strofe i Gabrielles sang.

For barn og unge nytter det ikke å høre lovord om hvordan det skal bli bedre.

Eller om tilfeldighetene som gjør at det råker å bo en idrettsildsjel i nærheten av deg. Med høstens inntog er nye eller tidligere idrettsaktiviteter på nytt i gang.

Barn og unge med funksjonsnedsettelser trenger å bli spurt om de vil være med. Ellers kan de bli sittende hjemme og vente og lengte på det andre barn er med på, som de ikke får tilgang til.

(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

Fra ord til handling i paraidretten

Gabrielle synger «så mens eg sitter her og lengter, venter». Med dette spør jeg meg om idretts-Norge selv har lagt seg bakpå, og går og venter på endring. Kanskje får vi ikke til det vi sier vi skal?

Og at vi dermed må innse nederlaget der ingen ringer den som venter og trenger, men der hun eller han i stedet blir gående langs en landevei med håp om bedre tider.

Eller er det sterkere krefter enn håp i den som plukker «forglemmegei langs en landevei»?

Paraidretten er kanskje ikke bare lykkelige kjærlighetshistorier (enda).

Men har den potensiale til å vise eller gi håp om kjærlighet?

Kjærlighet som får deg til å plukke blomster i stunder av tvil. Eller tenke at det er verdt å vente og holde ut?

Hard og brutal, men også mild, rund og hjertelig. I kjærlighet ligger nemlig både sterk tilknytning og sterk avvisning, der det første kan overdøve det førstnevnte.

Barn venter – men hvem ringer?

Jeg lytter til Gabrielle og er enig: vi har ikke tid til å vente på at noen ringer.

Så, for alle barn og unge med funksjonsnedsettelser plukker jeg nå blomster.

Jeg gjør det jeg kan, både gjennom jobben min og gjennom små handlinger i hverdagen.

Jeg gjør det for at barn og unge med særlige behov skal vite at: Ja, du er bra nok som du er.

Og som husker disse ordene i stunder av motstand og systemsvikt som en fortvilt forelsket minner seg selv på den kjærligheten han engang fikk, i håp om mer.

Når barn og unge med funksjonsnedsettelser vil inn i idretten, legger de «hjertene sine i ordet vårt» når vi sier at idretten skal være for alle.

For meg må hjertene deres bevares i måten vi gir dem verdi på.

Og jeg mener også at det er dette som kan gi paraidretten sin rettmessige plass i idretten, og gjøre den både etisk og profesjonell.

Selv om strategier og rapporter både er nødvendig og kan skape handling, kan dette være både uforståelig og uhåndgripelig for et barn som ønsker seg inn nå, eller trengte støtte i går.

Lovord skaper ikke tillit og trygghet i barnet som venter på å få komme inn. Men kjærligheten vi viser til andre kan det.

For om Gabrielle hadde fått en telefon, hadde også tvilen hennes forsvunnet.

Kjærlighet som metode i idretten

La oss sørge for at barn og unge med funksjonsnedsettelser ikke skal oppleve et gap mellom hva idretten har lovet dem og hva de kjenner på når de er der.

Kjærlighet derimot, er forståelig, og kan vises i morgen.

Som kjærligheten i å løfte av røret og ringe en som er utenfor og vil inn.

Eller plukke opp et barn på vei til trening langs en landevei som tenker «forglemmegei!».

Handling foran ord. Og kjærlighet som den viktigste handling.

På den måten kan vi sørge for at idretten gir tilbake alt det individer med funksjonsnedsettelser satset inn, så de ikke står tapende tilbake uten noe i hendene.