– Han ville leve

I den lille landsbyen Hrushuvatka har nærmere 300 mennesker samlet seg, og stilt seg opp på hver sin side av gaten.

Etter en stund med venting i vårsolen kommer en varebil til syne.

Alle kneler. Noen gråter.

Etter hvert som bilen kjører forbi, reiser de seg.

Den har med seg Vasyl Bass (43), som etter nesten tre år som savnet i krigen endelig er bekreftet funnet. Han skal gravlegges i landsbyen der han vokste opp, og har hele sin familie.

Vasyl meldte seg selv til tjeneste da Russland invaderte, selv om han ikke hadde noen militær erfaring. For mye sto på spill.

Nå står det Vasyl kjempet for på spill ikke bare på slagmarken, men også storpolitisk:

De siste ukene har Ukrainas president Zelenskyj hatt flere samtaler med verdensledere om en mulig fredsavtale i Ukraina, sist i Finland. Men det er fortsatt svært uklart hvordan en slik avtale kan se ut.

Når Vasyls kiste er plassert foran distriktets minnesmerke for falne soldater, står fire ortodokse prester sammen og synger, og svinger kar med røkelse over kisten.

Da den først settes på plass, før seremonien, klarer ikke moren Maria å holde seg tilbake.

Hun kaster seg over kisten, og gnir hendene hardt over den. Det er det nærmeste hun har vært sønnen hun har savnet på nesten tre år.

I bakgrunnen står datteren hans, Daria (12), sammen med resten av familien.

Helt siden faren ble savnet i april 2022 har hun saumfart nettet, og lett etter bilder av krigsfanger.

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange ukrainere som har mistet livet i løpet av de siste tre årene med fullskala krig. Zelenskyj sa i februar at over 46.000 ukrainske soldater har mistet livet, men anslagene varierer.

I Hrushuvatka har de betalt en høy pris:

Av 750 innbyggere, har de mistet fem unge menn i krigen. Den yngste var bare 20 år, forteller landsbyoverhode Oksana.

←Oksana

Landsbyoverhode i Hrushuvatka

– Det er virkelig tøffe tap for oss. Det går gjennom hjertet mitt og gjennom kroppen min, sier hun.

Nå vet de også at de har mistet Vasyl, en gårdbruker og familiefar, som ifølge broren aldri tidligere hadde rørt et våpen, før den fullskala krigen brøt ut.

Foto: Privat

Vasyls lillebror, Volodymyr (40), forteller at han sist snakket med broren sin den 18. april 2022, klokken 18.00 om kvelden. Dagen etter er hans offisielle dødsdato.

– Han var veldig empatisk, en god person, en patriotisk person. Og veldig sjenerøs. Han ble med i hæren som frivillig.

Han er tom i blikket. Det tykke skjegget rister litt når han snakker, fordi haken hans skjelver.

←Volodymyr

Vasyls lillebror

Både han og broren var bønder, og de jobbet sammen på åkre de har delt mellom seg. Da han ringte broren denne kvelden, var det nettopp det de snakket om.

– Han lyttet og kom med råd. Det siste jeg hørte var at det var en virkelig tung kamp som skjedde der. Hans enhet skulle trekke seg tilbake fra posisjonene, men han bemannet et maskingevær og skulle bli igjen for å dekke over for resten, forteller han, og legger til:

– Han var virkelig en modig en.

Han sier Vasyl var veldig glad i datteren, og snakket mye om henne

Foto: Privat

Noen av medsoldatene så at Vasyl ble skadet, og hørte skrik, ifølge broren. Men posisjonen ble tapt, og de fikk ikke bekreftet om han var omkommet.

Ikke før i januar i år, etter en utveksling av kropper med russiske myndigheter i fjor sommer. Volodymyr og foreldrene tok DNA-tester, som ble matchet opp mot levningene av broren.

Han sier det har vært veldig viktig for familien å få ham hjem.

– Krig er ikke en god ting, men siden vi har blitt invadert må vi forsvare oss selv og vårt land. Vi er tvunget til å forsvare oss, sier han.

– Hva håpet broren din ville skje?

Seremonien har flere steg. Først utenfor minnesmerket, før følget drar videre til hagen utenfor foreldrenes hus.

Noen av begravelsesgjestene går i forveien og stiller seg opp på kne med ukrainske flagg, langs veien der bilen som frakter kisten skal komme.

Ulike talere beskriver hvordan Vasyl var som menneske: En tålmodig og sjenerøs mann med mange venner, som var glad i sport, elsket å lese og var interessert i historie.

En fantastisk sønn, far, mann og soldat.

«Leve Ukraina», roper en av prestene. «Leve heltene», svarer alle.

Under seremoniens siste steg, etter at kisten er båret videre til gravplassen der den skal legges i jorden, tar en medsoldat ordet.

Han beskriver Vasyl som en modig mann, som var et forbilde for de andre soldatene i enheten, og brister i gråt.

– Unnskyld for at vi mistet deres sønn, sier han, og legger til:

– Vi snakket om hvordan Ukraina ville se ut etter krigen.

Flere takker Vasyl for å ha forsvart landet og lokalsamfunnet med livet som innsats.

– Vi tror på seier og at vi vil forsvare vår uavhengighet, men dessverre er det en stor pris å betale for de som skulle bygge vår fremtid, sier en av talerne.

Det er en tung dag for Daria (12) som har begravet sin far. Etter seremonien sovner hun. Noen dager senere formidler hun gjennom familien dette til VG om faren, som hun sto så nær:

«Pappa var som en venn for meg. Vi drømte ofte om å reise rundt i Ukraina sammen. Han ville virkelig reise til Vest-Ukraina. Vi elsket å lese sammen, for det meste leste han for meg. Pappa ville at jeg skulle bli tannlege eller advokat, han sa at den type yrker alltid vil trengs. Jeg savner ham veldig mye, han vil for alltid være i mitt hjerte».

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Tips oss