Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_b1647a37a276dba1aefd960b287c32f3, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
Han skulle bare ta ett siste hopp - NorwayToday

Han skulle bare ta ett siste hopp

15 hours ago 5

Bernt Marius Rørstad våkner på Haukeland sykehus.

Det første han husker, er to ortopeder i grønne frakker ved fotenden av sykehussengen som sier:

«Vi er ganske sikre på at vi har klart å redde den venstre foten din. Men vi er usikre på om vi kommer til å klare å redde den høyre.»

Han ser med vantro på dem. Amputasjon? Helt uaktuelt. Han klarer jo å bevege på tærne. Han tror at dette vil gå bra.

«Det var jo jævla pessimistisk», tenker Bernt Marius:

«Hva faen er det han har røyka?»

15. mai 2018 var en vestlandsvårdag hentet fra folkeeventyrene.

Blå himmel, speilblank fjord og snøkledde fjelltopper. Solen varm mot bakken.

Bernt Marius har akkurat fylt 21 år og har kommet hjem til Volda etter et år med «ekstremsport luft» på folkehøyskole på Voss.

Men han er sliten etter et tilbakefall fra sin kroniske utmattelsestilstand – en diagnose han fikk fire år tidligere.

Bernt Marius hadde egentlig ikke tenkt å gjøre stort den dagen. Men slike flydager får du ikke ofte, vet han av erfaring.

– Det var helt vindstille, for perfekt til å kaste bort.

Han setter seg i bilen og kjører til Loen, en kort kjøretur fra Stryn. Loen er kjent som et eldorado for luftsportentusiaster.

Oppe på Hoven hekter han på speedrideren, sammen med en kompis. En speedrider er en liten, hurtig vingeskjerm som tar deg rasende fort ned fjellsider.

Det siste halvåret har han gjennomført 140 slike flyturer.

– Det er jo en helt fantastisk følelse å fly ned. Det er en ganske ekstrem naturopplevelse med veldig mange sterke inntrykk.

Første flytur: Perfekt. Den andre: Litt turbulent. Tredje: Røff.

Da kompisen har dratt på jobb, står Bernt Marius igjen. Han er usikker på om han skal ta én siste tur eller ikke.

– Jeg kunne ha dratt hjem. Det burde jeg.

Men det blir én tur til.

– Allerede etter et par sekunder i luften skjønte jeg at det var en fryktelig dårlig idé.

Først kollapser halve skjermen, men han får den opp igjen. Beroliger seg selv.

Et par sekunder senere gir hele skjermen etter. Bernt Marius styrter rundt 40 meter ned fjellsiden.

Det første som møter ham etter å ha truffet bakken i rasende fart, er et grotesk syn:

– Skjelettet hadde skåret hull i sokkene mine og stakk rett ut i alle kanter. Jeg skjønte ganske fort at dette ikke var bra.

Begge anklene er knust.

– Jeg opplevde ren panikk blandet med adrenalinsjokk og vantro ... Det var smerter det ikke finnes ord for. Jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Bernt Marius prøver å få tak i telefonen, men fingrene hører ikke etter.

To tilfeldige tilskuere, Patrick og Yvonne, løper ned for å hjelpe.

De forsøker å holde hodet hans kaldt i situasjonen som kroppen ikke kan holde ut.

– Vi så først at han tok av og fløy ut, men plutselig fikk han en stor frontkollaps. Han tok en slags «180 grader» i lufta, og så var det full fart rett mot bakken, sier Patrick Kvalsvik Uttakleiv til VG.

– Foten så rett og slett ut som den var reven av. Huff, det var et stygt syn.

Yvonne Aarvik Ulstein ringte umiddelbart AMK-sentralen – før de kjente til skadeomfanget.

– Det verste var å vente. Det var vanskelig å love ham at «de kommer snart, de kommer snart», selv om det tok lang tid. Det er en opplevelse som sitter i, sier hun.

Yvonne var da nyutdannet sykepleier og bekymret seg for mulige indre blødninger.

– Han hadde enorme smerter. Det var et åpent brudd i den ene foten, og etter hvert så vi jo at han hadde brudd i begge beina, forteller hun.

En halvtime senere lander et Sea King redningshelikopter.

– Det var den lengste halvtimen i mitt liv. Den føltes som flere dager. Og jeg hadde ikke smertestillende, forteller Bernt Marius syv år senere.

Først da medisinene kobles på, blir det stille i kroppen hans.

– Jeg fikk både det ene og det andre pumpet inn i meg, suste rundt på en rosa sky ... rusa te randa, minnes han på sin brede sunnmørsdialekt.

Resten av turen til Haukeland husker han ikke. Neste gang han våkner, er da de to ortopedene i grønne frakker står ved fotenden av sykehussengen.

De neste to ukene forsøker ortopedene gjennom tre nye operasjoner å redde høyrefoten. De vil at han skal få tid til å ta det innover seg. De trenger at han forstår at foten kommer til å forsvinne.

– Ortopeden sa det rett ut til meg etterpå: Han visste første gang han så meg at de måtte amputere. Men han prøvde – for at jeg skulle vite at de gjorde alt de kunne, og at det da ville bli lettere å leve med det etterpå.

Da Bernt Marius våkner, ser han ned:

Én hel fot.

Én beinstump.

En ny virkelighet.

Det var overlege Pål Høvding ved Ortopedisk avdeling på Haukeland Universitetssykehus som amputerte foten til Bernt Marius.

Overfor VG bekrefter han Bernt Marius’ opplevelser av amputasjonen og tiden på sykehuset.

– Det er aldri kjekt å skulle si til en pasient, og særlig så unge og aktive, at vi må amputere en ekstremitet – en alvorlig skade som ikke er en livstruende skade, men det vi kaller en ekstremitetstruende skade.

Pål Høvding

– Pasienter skjønner ofte ikke med en gang hvor alvorlig en skade er, fordi de først gjerne får høre at det er «brudd», det er åpent, og så tenker de at det kan fikses og bli bra igjen, sier Høvding.

– Det er viktig at pasienten skal vite at alt er gjort for å forsøke å bevare foten. At amputasjonen ikke bare er en lettvint løsning.

Om Bernt Marius som pasient sier overlegen:

– Det som slo meg etter hvert som vi ble bedre kjent med ham, er at Bernt Marius er utrolig positiv, med en like utrolig stå på-vilje. I ettertid hender det at vi bruker ham som «likemann». Det vil si at andre pasienter kan ringe ham før en planlagt amputasjon og få høre hvordan livet egentlig er som amputert.

Etter operasjonen blir smertene nesten verre, forteller Bernt Marius. Ikke på grunn av en manglende fot, men fordi nervene fortsatt tror det er en fot der.

– Jeg hadde fantomsmerter i en kroppsdel som ikke lenger var der. Det er litt som om noen sitter med en nål og trykker på nervene dine, en stikkende intens smerte. I tillegg kjentes det ut som noen hadde helt bensin på foten min og tent på, at den sto i brann.

Han sover dårlig, opplever ofte mareritt. Legene makser dosene, ifølge Bernt Marius.

Bestekompisen Erik, som han har bodd sammen med i Bergen de siste årene, blir en svært viktig støttespiller i denne perioden.

Fra 15. mai til 6. juni ligger Bernt Marius på Haukeland, før han flyttes til Nordås Rehabiliteringsklinikk. Her blir han ut august.

Mens vennene hans bader i sol, flyr paraglider og speedrider, klatrer, hopper i fallskjerm og stuper i fjorden, ligger han i en sykehusseng – én fot fattigere og 20 kilo muskelmasse lettere.

– Det var jo rekordvær det året. 20–25 grader og sol hele forbanna sommeren.

Før ulykken var Bernt Marius aktiv i en haug med disipliner.

Han drev med frikjøring på ski, fallskjermhopping, speedriding, paragliding og klatring. Han fløy i vindtunnel, løp i fjellene, spilte fotball og drev med styrketrening.

I oppveksten var han i tillegg aktiv innen langrenn og håndball. På videregående startet han på landslinjen for langrenn i Meråker for å satse for fullt.

Kyrre Buxrud / «Momentum» / Field Productions

Men planene ble snudd på hodet da han fikk utmattelsestilstanden. Han måtte flytte hjem til Volda, og det siste året på videregående ble gjennomført over to år – med spesialtilpasset opplegg.

– Jeg kom meg også gjennom folkehøyskolen, men jeg måtte ta hensyn.

Over tid lærte han å leve med sykdommen. Kjenne signalene på når det var nok. Det gjorde det mulig å leve et aktivt liv – helt frem til ulykken.

Anders Vestergård / «Momentum» / Field Productions

– Men etter den opplevde jeg en identitetskrise, forteller Bernt Marius.

– Hele livet mitt hadde handlet om fysisk aktivitet og idrett. Å ikke være i stand til det var en helt ny situasjon for meg. Noe jeg syntes var utrolig vanskelig.

Bernt Marius bruker mye tid til å synes synd på seg selv. Helt til han opplever noe han aldri kommer til å glemme.

En dag kommer Bernt Marius inn i kantinen på rehabiliteringsklinikken, i rullestol. Ved vindusrekken sitter en kvinne i 20-30-årene, også hun i rullestol.

Kjolen er vakker, håret velstelt. Han har lagt merke til henne før. Men hun sitter taus, hjelpeløs. Får ikke til å spise.

«Kjip skjebne. Dette ser ikke bra ut.»

– Det var det eneste jeg klarte å tenke om henne, fordi jeg var så inne i min egen medlidenhet.

Men en dag kommer en liten jente løpende inn.

I hånden holder hun en tegning. Faren følger etter. Jenta småløper bort til kvinnen i rullestolen og legger tegningen i fanget hennes.

– Da skjønte jeg det var moren hennes.

Bernt Marius kjenner han får en fysisk reaksjon. Av skam. Og bevissthet.

– Jeg har aldri følt meg så ynkelig og patetisk i hele mitt liv. Jeg sitter der og synes synd på meg selv for at jeg har mistet foten min, og rett fremfor meg sitter en mor som selv ikke klarer å ta vare på datteren sin.

Han sier det gikk «en faen» i ham.

– Siden har jeg ikke jeg syntes synd på meg selv ett eneste sekund.

Dagen etter episoden i kantinen begynner det nye livet hans.

Først én treningsøkt med fysioterapeut. Så én til. Han begynner å trene alene, to og tre ganger om dagen.

Han spiser mer, bygger opp kroppen. Trener selv om det fortsatt gjør vondt.

Men selv om kroppen blir sterkere for hver dag, blir én tanke liggende i hodet:

Kommer folk til å se annerledes på ham?

– Jeg merket det jo. Først flommet det inn med meldinger og besøk, folk ville vise at de brydde seg. Det var fint. Men så, etter en stund, begynte det plutselig å komme meldinger igjen – fra folk som hadde ventet.

Flere sa det samme: De hadde ikke turt å ta kontakt.

De var redde for å si noe feil. Redde for å gjøre noe verre. Redde for å såre ham, forteller Bernt Marius.

Og nettopp det gjorde alt verre.

– Det bekreftet tankene mine om at «nå er jeg annerledes». Nå må folk gå på tå hev rundt meg. Og det var det siste jeg ville.

Han tok tak i det på sin egen måte. Med selvironi.

På sosiale medier begynte Bernt Marius å legge ut bilder og videoer der han spøkte med sin egen protese.

– Hvis jeg kunne kødde med det, kunne alle andre også.

Og det virket.

– Da merket jeg ganske momentant at folk endret seg. De begynte å behandle meg som de gjorde før, kødde med meg og «ta meg» på ting.

Men det kostet også.

– Det var egentlig å bagatellisere noe som var utrolig vanskelig for meg. Likevel var det et nødvendig onde for å gjøre det lettere både for meg selv og dem rundt meg.

Bernt Marius innrømmer at han var livredd.

– Jeg var så redd for at kompisene skulle se på meg som en byrde. At å ha meg med på tur skulle bli veldedighet, liksom.

Mens han fortsatt var innlagt, reiste Bernt Marius til Ekstremsportveko på Voss. Der møtte han igjen flygekompisene Marius Beck Dahle og Marius Bøstrand – det var førstnevnte han fløy med i Loen ulykkesdagen.

Sommeren 2018 går mot slutten, Bernt Marius er hjemme igjen i Volda.

Kroppen har begynt å lyde igjen. Smertene er vedvarende, men til å leve med.

Et av fjellene i nærheten, Melshornet, har han besteget hundre ganger – men da med to føtter.

Til toppen er det grusvei halve veien opp, på slutten er det et lite parti med rås.

– Jeg tok med meg staver og rullet sykkelen opp grusveien. Målet var kun å se hvor langt jeg kunne klare å gå.

Men vips:

– Før jeg visste ordet av det, sto jeg på toppen.

Så syklet han ned igjen, under en uke etter at han ble skrevet ut fra Nordås Rehabiliteringsklinikk.

Bernt Marius føler seg høyt oppe og er sulten på mer.

Dagen etter sender han meldinger til kompisene. Spør om noen vil bli med på neste fjelltur, men ingen har tid.

En av dem sier han skal være vakt på Saksa Opp, et motbakkeløp som arrangeres lørdagen etter.

Bernt Marius smiler for seg selv. Hvis ingen vil gå med ham, får han bare melde seg på løpet.

Det er knappe to uker siden han forlot Nordås. Bernt Marius blir nest sist i Saksa Opp. Han slår en dame i 70-årene og bruker én time mer enn vinneren.

– Jeg var jo halvfeit og i elendig forfatning, flirer han i dag.

Men han fullførte!

– Jeg tror jeg brukte én time og 43 minutter opp – og tre timer ned igjen. Men jeg var i gang. Jeg var tilbake igjen.

Etter amputasjonen hadde han satt seg fire mål:

Fullføre fallskjermlisensen.
Fly fra Loen igjen med speedrider.
Komme topp ti i Norgescupen i frikjøring – mot funksjonsfriske.
Klatre Store Skagastølstind igjen.

Halvannen måned etter utskrivelsen hadde han nådd de to første – og i 2022 kom han igjen på topp ti igjen i Norgescupen i frikjøring.

Mestringsfølelsen tilbake på ulykkesstedet ble helt spesiell.

– Den første speedrider-turen fra Loen var et sammensurium av følelser. Jeg husker at jeg var både nervøs og redd, forteller Bernt Marius.

– Da jeg gikk ut og la ut vingen, klarte jeg likevel å finne et ekstremt fokus på det jeg skulle gjøre. Jeg løp ut og fløy forbi stedet der jeg hadde krasjet, og da kjente jeg en enorm lettelse. Det var en stor glede å ha overvunnet frykten.

Men fortsatt skal han stå foran den vanskeligste utfordringen – personlig:

Astri var ikke bare en venninne. Hun var den han kunne prate med om ting han aldri sa høyt. Den første han lot slippe inn.

Så skjedde det utenkelige.