— Han hadde i hvert fall musikken

Sara Leonie Süssmann-Kleive (17) sitter fordypet i en gammel familiehistorie. Det handler om oldefar Raphael, en ung musiker som så vidt overlevde jødeutryddelsen under andre verdenskrig. I tre og et halvt år var Raphael fange i konsentrasjonsleiren Theresienstadt, der 33.000 mennesker ble drept og 88.000 ble sendt videre til Auschwitz.

– Jeg har snakket med mamma om det. Det er litt uvirkelig at noe så svært er så nær vår familie.

Etter krigen fikk Romuald Süssmann jobb i Bergen Filharmoniske Orkester og flyttet til Norge. For Raphael (som var navnet han brukte i familien) var ikke den jødiske bakgrunnen viktig. Det var musikken han ønsket skulle gå videre. Barnebarnet hans, Saras mor Gunilla Süssmann, ble pianist, mens Sara selv studerer sang.

For Sara er musikk helt livsnødvendig. Tanken på å ikke få synge er uutholdelig.

– Musikk er den fineste måten å møte andre mennesker på.

Gunilla har fortalt at det var mange musikere i Theresienstadt og at oldefaren spilte med noen av de største musikerne og komponistene i sin generasjon. Raphael døde lenge før Sara ble født. Nå vil hun finne ut mer om hans historie. Hva betød musikken for oldefaren da han var i leiren?

Raphael snakket lite om krigsopplevelsene. Men ved hjelp av samtaler med familien og dypdykk i bøker og arkiver har vi forsøkt å rekonstruere livet hans i Theresienstadt.

Hvorfor overlevde akkurat han, når så mange andre døde? Kan musikken ha reddet ham?

Det skal vise seg at historien om Raphael overrasker på flere vis. Blant annet med et uvanlig bryllup i en helt spesiell konsentrasjonsleir.

Drømmen om et bedre liv

Onsdag 17. desember 1941 står en ung mann i tjueårene utenfor murene til en gammel festningsby. I Praha har ryktene gått om at Theresienstadt – eller Terezín som byen heter på tsjekkisk – skal bli en selvstyrt jødisk getto.

I det nazi-okkuperte Tsjekkia får Raphael verken studere eller jobbe. Men det verste er at han ikke får spille musikk, som er det han elsker mest av alt. Kan Theresienstadt by på et bedre liv?

Det Raphael kommer til, er ingen idyll. Den forlatte festningen er isende kald med gamle murbarakker og forblåste gater. Det er verken sengeplasser eller mat nok til menneskene som strømmer inn.

Raphael møter raskt gamle venner. I Prahas musikermiljø er han kjent som en dyktig bratsjist. Det siste året har han deltatt på mange illegale huskonserter med jødiske musikere.

Selv om det er forbudt, har flere fanger smuglet inn musikkinstrumenter. Det arrangeres konserter i kjellere og på loft.

For Sara er det lett å kjenne seg igjen. Musikk gjør at hun føler seg levende.

– Det er da alle sansene mine er på topp. Hvis jeg ikke kunne synge, ville jeg mistet livsgnisten min.

Underlig nok stoppes ikke fangene av nazistene. Tvert imot. Ti dager etter Raphaels ankomst åpner SS for at fangene kan arrangere «Kameratschaftsabende» med musikk. Det skal vise seg at det yrende kulturlivet passer SS' planer godt.

I Praha hadde Raphael spilt kammermusikk med de mest talentfulle strykerne i byen. Nå danner de en kvartett, Terezínkvartetten, som blir en viktig del av gettoens musikalske liv.

Av de første som kom til Theresienstadt, var det mange kunstnere og musikere. Etter hvert huset leiren jødiske musikere fra hele det tyskspråklige og tsjekkiske området.

En av de viktigste komponistene i leiren var østerrikske Viktor Ullmann. Til tross for de elendige forholdene skrev Ullmann:
«Jeg vil understreke at det musikalske arbeidet mitt er blitt styrket av Theresienstadt, heller enn hemmet, at vi på ingen måte satt og klaget ved Babylons elver, og at vår vilje til kultur var proporsjonal med vår vilje til å leve.»

Ullmann ble senere sendt til Auschwitz.

For Theresienstadt var ikke bare en selvstyrt musikalsk getto. Det var også en brutal transitt- og sorteringsleir, der noen fikk bli, mens andre måtte dra.

På det meste var 58.000 mennesker stuet sammen i en by der det tidligere bodde 6000 sjeler. Menn, kvinner og barn ble skilt fra hverandre. Sult og sykdom herjet. Titusenvis av fanger ble skyflet videre østover.

Ingen visste hvilken skjebne som ventet.

Ung forelskelse

Men Raphaels historie i Theresienstadt handlet ikke bare om musikk. Han jobbet også på jordene utenfor gettoen. Der ble han kjent med den unge jenta Alisah Fauska. Da de møttes var Alisah like gammel som Sara er nå.

En av Saras slektninger kjenner kjærlighetshistorien godt. Monicha Süssmann er Raphael og Alisahs barnebarn. Gjennom fortellingene fra bestemoren Alisah, vet Monicha også mye om Raphaels historie.

Utenfor leiren lå et stort gårdsbruk som forsynte de tyske soldatene med mat. Jødene gjorde det harde gårdsarbeidet, og en av dem var Raphael. Da jødene i Praha ikke lenger fikk studere, hadde han tatt jobb som gårdsgutt. En erfaring han fikk god bruk for.

Alisah jobbet i gartneriet. Venninnene kalte henne Ali Baba fordi hun var så kvikk og morsom. Alisah forelsket seg hodestups i den tause, mystiske mannen som jobbet lange dager på jordene, men helst ville spille fiolin. Snart var de to et par.

En dag holdt det på å gå galt: Raphael ble tatt for å ha stjålet poteter fra jordene.

Som straff ble han satt på den fryktede lista over fanger som skulle sendes østover. Ifølge familiehistorien skal den snarrådige Alisah ha klart å snakke Raphael ut av transportlista.

Bryllupet i Theresienstadt

Sommeren 1943 inviteres det til bryllup i Theresienstadt. Gjestene samles i et gammelt festlokale. Den unge bruden har lånt en finkjole noen hadde med i kofferten, og brudebuketten er markblomster Alisah har plukket selv.

Under den jødiske bryllupsbaldakinen holder rabbineren tale for det unge paret:
«Hvis disse forferdelige tidene ikke hadde kommet, ville ikke dere to unge mennesker ha møttes, blitt forelsket og bestemt dere for å dele livet med hverandre.»

Mazel Tov – hell og lykke!

Alisahs familie, jentene fra gartneriet, de unge mennene på jordene og musikervennene. Alle ville hilse og danse med brudeparet.

Klokka var nær midnatt når bryllupsmiddagen var klar. På menyen sto potetsuppe, potetmos og en brødkake laget på bortgjemte matrasjoner.

Landbrukssjefen, en sivil sudettysker ved navn Kurzavy, sendte en stor kurv med salat, agurk, blomkål, kål og gulrøtter.

Men det kom enda en gave. En bryllupspresang som skulle få stor betydning i det unge parets liv.

Sara er blitt enda mer nysgjerrig på hvem den mystiske oldefaren var.

– Det må jo være noe spesielt med den mannen, siden han klarte å holde seg i live. Han hadde heldigvis Alisah. Det hadde vært verre hvis han ikke hadde hatt noen å dele en sånn opplevelse med.

Nazipropaganda

Til tross for det harde gårdsarbeidet ville ikke Raphael gi opp musikken. Høsten 1943 spilte han i urpremieren på en ny barneopera. «Brundibár» ble laget av Hans Krása, en tsjekkisk komponist som også var fange i leiren. Operaen handler om to fattige søsken som blir hundset av en ond lirekassespiller. De får hjelp av alle byens barn til å jage bort den slemme mannen, til stor jubel fra publikum. At lirekassespilleren hadde en liten, svart mustasje, gjorde ikke begeistringen mindre.

For barna og musikerne som spilte, må den overveldende mottagelsen ha vært en utrolig opplevelse. Operaen var en kjempesuksess og ble spilt 55 ganger for fulle hus. Med tanke på tema er det nesten rart at forestillingen fikk gå sin gang.

Rundt om i Europa har folk begynt å lure: Hva skjer med jødene? Hvor blir det av de jødiske familiene som arresteres og forsvinner?

Utenfor Nazi-Tyskland kreves det svar. Internasjonale Røde Kors vil inspisere leiren, og nazistene får det travelt.

For å unngå spørsmål om dødsleirene, får Theresienstadt rollen som skalkeskjul. SS beordrer en «stadtverschönerung», en «byforskjønnelse», der Theresienstadt presenteres som en jødisk modellby. Fangene får beskjed om å vaske, pusse og male.

Den 23. juni 1944 kom delegasjonen fra Røde Kors. I den nye parkpaviljongen satt et orkester klar.

«Vi var så bekymret og så glade for å kunne spille vår elskede jazz, at vi beroliget oss selv med å tre inn i den drømmeverdenen tyskerne hadde produsert for sine propagandaformål», skrev jazzmusiker Eric Vogel senere.

Noen måneder senere lager nazistene en propagandafilm som viser Theresienstadt som en idyllisk ferieby med sunne, glade mennesker som hygger seg med god mat, kultur og sport.

Til barnebarnet Monicha fortalte Alisah en annen historie:

– Vi fikk beskjed om å smile og være glade. Vi visste det var falskt alt sammen, men vi fikk endelig nok mat.

I filmen ser vi også scener fra barneoperaen «Brundibár».

Vi vet ikke om Raphael spilte akkurat denne dagen. Men vi vet at det var en av de siste gangene sangen om å overvinne mannen med den svarte barten fikk applaus i Theresienstadt. Bare uker etter innspillingen ble de fleste barna sendt til Auschwitz.

Et vanskelig valg

Mens Nazi-Tyskland presses på krigsfronten, intensiveres deportasjonene.

I gettoen henges det opp stadig nye transportlister.

Flere og flere av Raphael og Alisahs venner må pakke det de har for å ta toget videre. Blant dem er også Alisahs familie.

Hva skjer med de som reiser? Det går rykter, men ingen vet.

Raphael og musikervennene møtes jevnlig for å øve på nye konserter.

Men denne høsten blir ingenting som planlagt. Nazistene øker tempoet på utryddelsen i dødsleirene. Fra 28. september til 28. oktober 1944 deporteres 18 400 mennesker fra Theresienstadt til Auschwitz.

I et sjeldent avisintervju fra 1979 forteller Raphael selv om denne tiden.

– Vi ble gjennomførte fatalister, om vi øvde inn en kvartett til oppførelse neste mandag, så visste vi aldri hvilke musikere som fremdeles levde på konsertdagen.

Nå settes også musikerne i leiren opp på listene over folk som må dra.

På listen for uttransportering 1. oktober 1944 står Raphaels gode venn, cellisten Friedrich Mark.

Raphael og Fredy ble venner i Praha og hadde fulgt hverandre gjennom illegale konserter, deportasjon og musikerliv i Theresienstadt. Ifølge en av kildene vi har funnet, skal Raphael ha vurdert å reise til Auschwitz sammen med Fredy. Kanskje tenkte han at de to kameratene hadde større sjanser for å overleve om de var sammen.

Raphael bestemte seg likevel for å bli, sannsynligvis på grunn av Alisah. For dersom Raphael reiste, ville Alisah som hans kone vært tvunget til å reise sammen med ham.

Det ble ingen nye musikkpremierer. I konsertlokalet sto stolene tomme både på scenen og i salen. Av alle musikerne som hadde vært tilknyttet kvartetten, var kun Raphael igjen.

De vonde ryktene

Vinteren 1945 går krigen mot slutten. Europa forbereder seg på fred, men i Theresienstadt er forholdene verre enn noen gang.

Utover våren rykker sovjetiske tropper fram. Dødsleirene frigjøres, og de overlevende settes fri. Fra Auschwitz kommer togene tilbake med overlevende.

Alisah skynder seg til stasjonen. Kan moren være i live? På stasjonen møter hun en utmagret kvinne.

– Hvor gammel tror du jeg er? spør kvinnen.

Alisah tenker at hun må være minst 80 år, men vil ikke fornærme henne, og sier forsiktig:

– 60?

– Jeg er 24, sier kvinnen.

Der og da skjønner Alisah at det er meningsløst å lete mer.

Langsomt går det opp for de gjenværende i Theresienstadt hva reisen «østover» innebar.

Det kan virke rart i dag. Det er skrevet så mange bøker og laget så mange filmer, og vi kjenner historien så godt. Men den gangen visste man enda ingenting om Hitlers plan for å utrydde alle Europas jøder. Derfor var sjokket så stort – også for dem som overlevde.

Mange år senere fortalte Alisah om ryktene. De rare brevene der familiemedlemmer skrev om møte med døde slektninger i et forsøk på å advare dem som var igjen. Men hvem klarer å forestille seg en togreise til gasskamre og massedød?

Bryllupsgaven

Hvorfor overlevde Raphael? Vennene fra Terezín-kvartetten ble deportert, så det kan ikke ha vært musikken som reddet ham.

Det finnes en nedskrevet historie om bryllupet til Raphael og Alisah, ført i pennen av rabbineren som viet dem. En setning herfra ser ut til å oppklare mysteriet. Som en del av bryllupsgaven skal landbrukssjefen Kurzavy ha satt det unge paret opp på en liste over «uunnværlige arbeidere» slik at ingen av dem havnet på transportlisten.

Slik ble Raphael og Alisahs kjærlighetshistorie også en historie om overlevelse.

For Sara er det spesielt å få vite om listen som gjorde at Rafael og Alisah unnslapp dødsleirene. At noe så enkelt kunne utgjøre en så stor forskjell.

Med frigjøringen våren 1945 kom tusenvis av utmattede og syke mennesker østfra til Theresienstadt. En tyfusbølge bredde seg. Fangene var fri, men ble holdt i karantene i ukevis.

De gjenværende musikerne fortsatte å spille. Raphael var med i en gruppe musikere som spilte Brahmskonserter. Om musikken hadde hjulpet Raphael å utholde fangenskapet, hva betød musikken nå da det langsomt gikk opp for ham hva som hadde skjedd? Det er umulig å vite. Men kan hende åpnet det en mulighet for å bevare menneskeligheten og verdigheten i det helvetet han ennå befant seg i.

Åtti år senere tror Sara at hun skjønner litt mer av hvorfor oldefaren aldri snakket om krigen.

– Du mister alt av identitet. Du er på en måte bare en del av en flokk. Og det er ingenting du kan si eller gjøre som forandrer den situasjonen du er i.

Kanskje ville ikke Raphael gi familiemedlemmene den tunge bagasjen videre. Kanskje orket han ikke heller. Hvis man har opplevd noe traumatisk, kan bare det å sette ord på det være smertefullt.

Men historien om oldefaren gjør også inntrykk på Sara på en annen måte. Den har gitt henne en ny forståelse av hennes egen sterke forbindelse til musikk.

– Det er ikke noe annet som kan gi meg den følelsen som når jeg står i koret, eller i band, eller bare er med musikere som driver med det samme, enten det er klassisk, jazz eller blues. Et felleskap der man er del av noe større. Det har jo alle mennesker behov for.

For selv om musikken ikke reddet Raphaels liv, reddet det ham kanskje ved å holde livsgnisten i live.

Epilog:
Romuald Süssmann (også kalt Raphael) og Alisah Fauska slapp ut av Theresienstadt forsommeren 1945. Paret ble senere skilt, og Süssmann flyttet til Norge der han fikk jobb som bratsjist i Bergen Filharmoniske Orkester. Romuald Süssmann døde i Bergen i 1996, 81 år gammel.

Merknad: Gunilla Süssmann er ansatt i NRK som medarbeider i Kringkastingsorkestret.