Gutten som forsvant

4 hours ago 5

På veggene hjemme hos Ole Furuholt (97) henger bilder, medaljer og takkebrev fra staten pyntelig på veggen.

– Jeg har jo ikke så mye å fortelle egentlig, sier 97-åringen selv, når NRK møter ham hjemme i Kristiansand.

Ole Furuholt sitter og ser tenkende til venstre. Han har en hånd oppunder haka og munnen litt åpen. I det venstre øret har han en tynn ledning, tilhørende et høreapparat.

Likevel forteller bildene en historie om en 17-åring som ville ut i krigen, og et langt liv på sjøen.

I 1944 ville Ole til Sverige, og så videre til England, for å verve seg for de allierte.

– Jeg ville bare ha slutt på krigen.

Han sa ingenting til familien, da han i oktober forlot barndomshjemmet på Hamar og tok toget til Løten. Det skulle ta et år før han kom tilbake.

Fra Løten tok han beina fatt.

– Jeg hadde ikke planlagt noe, så jeg hadde ikke med meg kompass eller slikt. Men jeg visste jo at jeg skulle østover, forteller Ole i dag.

Ole Furuholt, fotografert som 6-åring på Hamar. Bildet er limt inn i et album, med brune sider i papir. Han står i shorts, med ullgenser og knestrømper, med armene tett inn til siden og ser inn i kameraet. Bak ham er et gjerde og et hus.

Når 97-åringen forteller om ferden, kan det minne om et eventyr:

Langs veien møter den naive protagonisten både på utfordringer og farer – det var nazister rundt i de dype hedmarksskogene.

Men også gode hjelpere.

Av den første hjelperen fikk han en øks, så han kunne utgi seg for å være tømmerhogger, i tilfelle han skulle bli tatt av tyskerne.

Av den andre hjelperen fikk han en matbit og en seng å sove i. Veien til det forjettede land var lang.

Av den tredje hjelperen, som bodde på en gård ikke langt unna Sverige, får Ole hjelp helt til grensa.

I ettertid har Furuholt tenkt at mannen var grenselos.

Ved grensa stod tyskere og holdt vakt.

– Når tyskeren snur seg, så løper du, sa hjelperen.

– Jeg var nokså naiv da jeg startet, forteller Ole.

Men da 17-åringen beinet det han hadde over til Sverige, begynte alvoret så smått å gå opp for ham.

– Jeg var nok litt nervøs ja, erkjenner han, 80 år senere.

De sivile soldatene

I en stor bygning, bygget over flere generasjoner, holder Arkivet i Kristiansand til.

Under andre verdenskrig var bygget hovedkvarter for Gestapo på Sørlandet. Nå er det et senter for fred og menneskerettigheter.

Arkivet har siden 2014 bygget opp Krigsseilerregisteret, hvor det hittil er registrert over 72.000 sjøfolk tilknyttet Norge eller norske skip under krigen.

Av dem var flere enn 30.000 norske menn og kvinner i uteflåten.

Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon i 1939.

Flere enn 1000 norske skip var på havet da tyskerne taktfast marsjerte inn i landet 9. april 1940.

På flukt fra nazistene grunnla den norske regjeringen statsrederiet Nortraship. Slik fikk de, sammen med de allierte, kontroll over den norske handelsflåten, og tilgang på en enorm transportkapasitet.

Tusenvis av sjøfolk ble slik ufrivillig innblandet i en verdenskrig.

Bilde fra et av de norske handelsskipene i 1943, som del av en konvoi. Tre voksne menn, med lue og hatt, står og lener seg på en kanon på dekk. De ser i ulike retninger og står med armene rundt hverandres skuldre. I bakgrunnen er evig hav. Bilde i sort-hvitt.

Krigsseilerne fraktet tonnevis med våpen, personell, drivstoff og mat til allierte havner gjennom krigen.

– En britisk undersøkelse fra krigen viser at norske tankskip stod for en tredjedel av importen av drivstoff til landet fra april 1940 til april 1942, sier Bjørn Tore Rosendahl, leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie ved ARKIVET.

Alt for å holde krigsmaskineriet i gang.

På bildet under blir norske M/S Montevideo lastet med tog, fly og 400 tonn sprengstoff. New York, 1943.

Bilde fra 1943, sort-hvitt, New York. Det norske skipet Montevideo blir lastet før avreise. Lasten, som avbildet, er flere lokomotiver og fly.

«Captains boy»

Ole Furuholt husker aprildagene i 1940 godt.

Han husker rykteflommen og uroen blant de voksne. Hva var sant? Hva kom til å skje nå?

Han husker da tyskerne var på jakt etter konge og regjering, og bombet Elverum sentrum. Han husker tyske fallskjermjegere som ble skutt i lufta, før de landet livløse på norsk jord.

Etter at han hadde halset over til Sverige, ble han sendt til Kjesäter. Herregården fungerte som et mottakssenter for norske flyktninger under krigen.

– Svenskene hadde egentlig ikke lov til å drive militær opplæring, men vi hadde en form for paramilitær trening likevel, sier Ole.

Kjesäter i Sverige. Bilde fra 1945 i sort-hvitt. Langs en grusvei er flere trehus bygget. I enden av veien ligger et stort, hvitt herskapshus i flere etasjer, som så vidt synes bak flere, store trær.

I to måneder øvde han og rundt 80 andre mann på marsj og skyting med rifler.

Da julen nærmet seg, fikk 17-åringen beskjed om at han var ferdig opplært og klar for krig.

På spørsmål om han følte seg klar, svarer Ole at han egentlig ikke tenkte så mye over det.

– Vi bare lengtet etter å komme oss videre fra Sverige, etter å komme i gang.

Sammen med rundt 15 andre nordmenn, ble Ole stuet inn i en liten blikkboks uten vinduer eller varmeapparat, og fløyet til England.

Ferden endte i London, hvor Ole ble kjent med flere andre kommende krigsseilere. Han forteller at de dro på pub og utforsket den britiske hovedstaden.

Ole holder et gammelt fotoalbum. Det er to bilder på siden han viser frem. Det ene er av han og to kompiser, Ivar og Bill, det andre er av Ole og en annen kompis foran en løvestatue på Trafalgar Square i London. Bildene er i sort-hvitt og er tatt i 1945.

Tyskerne slapp fremdeles bomber over den britiske hovedstaden på nyåret 1945. Mer enn én gang måtte Ole søke dekning, da hviningen fra V1-rakettene skar gjennom luften.

Etter et par uker fikk Ole hyre på en båt som «captains boy», eller salonggutt, på godt norsk.

Endelig var målet nådd. 17-åringen var blitt krigsseiler.

M/S Rena, fotografert da det fremdeles het Førdefjord, en gang før 1937. Bilde i sort-hvitt. skipet er stort, med flere høye master og et stort styrhus litt bak på skipet.

«Zigzag» på Atlanterhavet

Skipet Ole mønstret på, M/S Rena, var «commodore» da det seilte i konvoi. De hadde en engelsk admiral om bord, og ledet dermed an.

– Vi seilte i «zigzag» nedover mot Azorene, og fikk eskorte fra den norske marinen et stykke, faktisk. Til slutt endte vi opp i New Brunswick i Canada, sier Furuholt.

Der lå de også 8. mai, dagen okkupasjonen av Norge var over.

Da ble det smil, tårer og en god fest.

– Jeg kan nesten ikke huske noe av feiringen, men vi hadde det veldig gøy, humrer Ole.

På bildet under står barn med norgesflagg på Solli plass i Oslo, kvelden 7. mai.

Høsten 1945 mønstrer Ole Furuholt av M/S Rena.

Det var stas å komme hjem til familien. Han hadde savnet dem da han var ute.

– Jeg hadde med meg tobakk, blant annet. Og sigaretter. Og brennevin, smiler 97-åringen.

I årene som fulgte, skulle Ole, som nå er orlogskaptein, tilbringe mang en tid på sjøen.

Fra han pensjonerte seg som 57-åring, slik militærfolk kan, skulle det gå mange år før Arkivet i Kristiansand fikk nyss om den pensjonerte krigsseileren.

Ole Furuholt står i gangen i eget hjem. Han har kortklipt, grått hår, briller, blå orlogskapteinjakke og lyseblå skjorte. Bak ham henger familiebilder og en brodert løper med to medaljer festet på.

Sviktet av staten

I etterkrigstiden har krigsseilerne blitt oversett og glemt flere ganger. Årsaken er sammensatt.

Én bit av puslespillet er at det var få som snakket om det forferdelige mange hadde bevitnet på sjøen.

For de fleste var det for tungt.

– De var helt vanlige sjøfolk; dekksgutter eller messegutter på store handelsskip. De drev med hvalfangst, de var styrmenn og maskinister, sier Rosendahl ved Arkivet.

Mennesker som aldri hadde sett for seg at de skulle delta i krig, da de seilte ut i fredstid for siste gang.

Rosendahl tror også fokuset lå andre steder enn på krigsseilerne, da krigen var over.

– Under og etter en krig fokuserer man gjerne på de store slagene, og innsatsen til de militære. Det blir ikke så mye fokus på selve grunnlaget for å føre en krig, mener Rosendahl, nemlig forsyningene krigsseilerne stod for.

Bjørn Tore Rosendahl står i et rom med plakater på de sorte veggene. Han er en mann i 40-50-årene, med kort lyst hår. Han har på seg en rød- og blåstrikket marius-genser og ser vennlig inn i kameraet.

Rosendahl har snakket med mange krigsseilere de siste årene, og har lest seg opp på enda flere.

Måten de ble behandlet på etter krigen var en skamplett i norsk historie, mener han.

Flere av dem var sterkt traumatiserte og slet med å få arbeid.

– Det som satt hardest i for mange, var minnene av kolleger som lå i havet og skrek om hjelp, uten at de hadde mulighet til å hjelpe, sier han.

Under krigen ble det også opprettet et «bad elements»-arkiv, hvor krigsseilere som kom for sent, havnet på fylla, i slagsmål eller brøt andre regler, ble listet opp.

– Arkivet ble distribuert etter krigen, og potensielle arbeidsgivere ga ikke hyre til dem som stod på lista. Det var i praksis et yrkesforbud, sier Rosendahl.

En mann, ikledd tjukk jakke og lue, står med hendene i lomma på dekk av et skip ute på havet. I bakgrunnen er hav, rolige bølger og flere skip. Mennen ser ned mot skoene sine. Bilde fra 1943, i sort-hvitt.

Flere av dem fikk heller ikke utbetalt pengene de var lovet av Nortraship.

For å motivere norske sjøfolk til å seile, lokket representanter fra Nortraship og regjeringen med penger fra et britisk fond, som egentlig skulle være hemmelig.

Dette ble kjent som Nortraships hemmelige fond. Fondet bestod av overskuddet fra det som egentlig skulle være risikotillegget til de norske krigsseilerne.

Egentlig skulle sjøfolkene få penger fra fondet når krigen var over.

En felles utbetaling kom aldri.

Istedenfor måtte hver enkelt krigsseiler, eller deres etterlatte, søke om å få penger fra fondet.

Krigsseilerne mente fondet var tilbakeholdte lønninger, og gikk til sak. De krevde at hver krigsseiler skulle få utbetalt sin del.

De tapte saken – også i Høyesterett.

Først i 1972 ble de kompensert. 180 kroner for hver måned de hadde vært i Nortraships tjeneste.

Bilde av et skjema med tittel "direktoratet for sjømenn - oppgjørsskjema". Skjemaet, på et hvitt A4-ark, ligger på en brun bordplate.

– Pengene var en anerkjennelse for den viktige jobben sjøfolkene gjorde. Pengene var en egen utbetaling fra staten, og kom ikke fra fondet, forklarer Rosendahl.

Da utbetalingen kom, var det altfor sent for flere av krigsseilerne.

– Og nå er det kun en håndfull igjen, sier Rosendahl.

Da blir det desto viktigere å snakke med dem som fremdeles er i live.

Tidsvitnet

Det er ikke mange år siden Rosendahl, som har jobbet med krigsseilerne siden 2011, hørte om Ole Furuholt for første gang.

– Det gikk flere år før jeg skjønte at vi hadde enda en gjenlevende krigsseiler i Kristiansand, forteller han.

Ole hadde rett og slett gått under radaren for dem på Arkivet.

Han er krigsseiler på papiret, og var på havet før krigen var over, men snakker likevel ikke høyt om seg selv som krigsseiler.

Ole Furuholt sitter i lenestolen hjemme i stua. Han folder hendene foran brystet og smiler, mens han ser mot høyre. Han har kortklipt, hvitt hår og hvit bart.

– Jeg har ligget lavt, for jeg har jo ikke gjort noen innsats i den forstand, mener Ole.

Det er ikke Rosendahl helt enig i.

– Han er en av få krigsseilere som fremdeles lever og som kan huske hva som har skjedd, sier Rosendahl, og fortsetter:

– Og historien om hvordan han som ung gutt flyktet til Sverige på egen hånd, er interessant nok i seg selv.

I tillegg representerer Ole en del av krigsseilerne vi ikke hører så mye om, påpeker Rosendahl; dem som har klart seg helt fint.

– Han bidrar også til at det blir enklere å forstå at det som skjedde, ikke er så lenge siden. Mange av feilene som ble begått for 80 år siden, kan vi fremdeles lære av i dag.

Ole er fotografert i et speil med gylne kanter. Ved siden av speilet henger et familiefoto med gyllen ramme. Ole ser mot høyre og er ikledd mørk dressjakke.

Helt til sist, ønsker Ole å takke dem som hjalp ham over grensa til Sverige. Turen over grensa muliggjorde ferden til England og så et helt arbeidsliv på havet.

– De er nok døde nå, men etterslekten bør være stolte av dem. Jeg synes det må med. Ære dem som æres bør, avslutter krigsseileren.

Publisert 13.05.2025, kl. 19.45

Read Entire Article