Grønt skifte, autoritær avhengighet

USA og Europa, her ved Donald Trump og Ursula von der Leyen, går i økende grad hver sine veier. Det er ikke gitt at Europa alltid velger rett retning, påpeker kronikkforfatteren. Foto: Jacquelyn Martin / AP / NTB

USA forlater internasjonale bærekrafts-institusjoner, men har redusert sin avhengighet av autoritære leverandører. Europa har valgt motsatt vei.

Dette er en kronikk

Kontrasten er slående. Mens europeiske myndigheter fremstår som verdensledende i ambisjoner, reguleringer og erklæringer om bærekraft, viser handelstallene et mer ubehagelig bilde.

Det grønne skiftet i Europa er i økende grad avhengig av leveranser fra autoritære stater. USA, som ofte kritiseres for svakere normativ forankring i internasjonale bærekraftsregimer, har i praksis gjort det motsatte og redusert sin økonomiske eksponering mot slike leverandører.

Dette peker på et grunnleggende, men ofte oversett, spørsmål: Hvor avgjøres bærekraft i praksis? I internasjonale avtaler eller i globale forsyningskjeder?

Bærekraftspolitikk måles gjerne i målsettinger, strategier og medlemskap i internasjonale institusjoner. Men den reelle testen ligger i hvem som kontrollerer innsatsfaktorene som gjør det grønne skiftet mulig: energi, mineraler, halvfabrikata og kritiske komponenter.

En sammenligning av EU og USA i perioden 2012–2023 viser et tydelig mønster. EU har økt sin importavhengighet av autoritære leverandører fra rundt 3–4 prosent av BNP i midten av 2010-årene til nær 6 prosent i 2022.

USA har samtidig redusert tilsvarende avhengighet til under 1,5 prosent av BNP og holdt den stabil siden 2016. Dette er ikke først og fremst et moralsk problem. Det er et strategisk og institusjonelt problem.

Autoritære stater kjennetegnes av svake rettsstater, begrenset innsyn, lav demokratisk kontroll og politisk beskyttede eliter.

Slike institusjonelle rammer gjør det mulig å produsere til lavere kostnader, ikke gjennom høyere effektivitet, men ved at miljømessige og sosiale kostnader systematisk holdes utenfor regnskapene.

Nobelprisvinner i økonomi i 2024, James Robinson som var på besøk i Norge i forrige uke, betegner disse styringsformene som ekstraktive institusjoner. Dette er systemer der politisk og økonomisk makt konsentreres for å sikre elitenes særinteresser i autoritære stater.

Konsekvensen er ikke bare belastninger for befolkningen i produsentlandene, men også en strukturell fordreining i markedene.

Kjøpere i demokratiske land kan anta at produktene er bærekraftige, samtidig som produksjonen i autoritære stater i realiteten bygger på svake menneskerettigheter og betydelig miljøødeleggelser.

Når demokratiske økonomier med strenge krav til bærekraft, åpenhet og ansvarlighet gjør seg avhengige av slike leverandører, oppstår en strukturell asymmetri. Regelverk, aktsomhetsvurderinger og ESG-krav forutsetter informasjon, håndheving og ansvarlighet.

Disse forutsetningene er ofte fraværende der produksjonen faktisk skjer.

Resultatet er en form for strukturell grønnvasking. Bærekraft i sluttmarkedet kombineres med manglende bærekraft i produksjonsleddene. Ikke nødvendigvis fordi selskaper ønsker det, men fordi institusjonene i leverandørlandene gjør reell etterlevelse vanskelig og billig å omgå.

USA illustrerer at dette ikke er en uunngåelig konsekvens av globalisering. Landet har i flere tiår behandlet handel som et sikkerhets- og risikospørsmål, ikke bare et markedsspørsmål. Det betyr ikke fravær av handel, men selektivitet, diversifisering og bevissthet om avhengighet.

At USA nå formelt trekker seg ut av enkelte internasjonale klima- og bærekraftsinstitusjoner, kan tolkes som politisk tilbakeslag. Men sett i lys av handelstallene er bildet mer sammensatt.

Den materielle avhengigheten av autoritære regimer er lavere enn i Europa. Spørsmålet blir derfor ikke hvem som snakker mest om bærekraft, men hvem som faktisk har kontroll over forsyningskjedene.

For Europa, og for Norge, innebærer dette et strategisk veivalg. Bærekraft kan ikke reduseres til rapportering, sertifisering og etterlevelse i sluttleddet. Den må forankres i hele verdikjeden – også der institusjonelle forhold gjør dette vanskelig.

Det grønne skiftet vil kreve mer enn teknologi og kapital. Det vil kreve institusjonell realisme gjennom diversifisering av leverandører, sterkere vekt på politisk risiko, og en aktiv strategi for å redusere avhengighet av autoritære produksjonssystemer.

Alternativet er at bærekraftspolitikken blir normativ på papiret, men materielt sett bygget på strukturer som undergraver egne mål.

Det er et paradoks Europa ikke har råd til å ignorere.