Grenseløs skolevold

En Oslo-rektor må leve med et sikkerhetsregime etter at vedkommende ble truet på nettjenesten Telegram i høst, skriver VG.

En 17-åring er siktet. Tenåringen nekter for å ha truet. Rektoren fortsetter i jobben, men ikke som vanlig, hen ser seg over skulderen.

I fjor ble rektoren på en skole på Romsås i Groruddalen i Oslo slått ned.

En grense er i ferd med å bli forflyttet.

Ikke bare i disse to sakene. Ikke bare i Oslo og på østkanten av byen.

Rektoren ved Roligheden skole i Arendal er blitt truet, kommunen har anmeldt saken. Hun er truet fordi hun har tatt inn den omstridte boken «Gender Queer».

Skolevolden har blitt mer brutal og mer vanlig.

Selv om en så alvorlig trussel som den rektoren fikk i ovennevnte sak i Oslo ikke er så vanlig.

MÅ BESKYTTE ANSATTE: Skolesjef Marte Gerhardsen tar trusselhendelsen mot Oslo-rektor på største alvor, men understreker at det noe slikt aldri har skjedd før. Foto: Heiko Junge / NTB

Er skolevolden et speilbilde av den generelle samfunnsutviklingen i Oslo – med økende kriminalitet?

Det er det skolesjefen i Oslo, Marte Gerhardsen, sier til VG.

Men det stemmer ikke helt.

Anmeldte lovbrudd per 1000 innbyggere i Oslo er neste halvert siden 2003, viser tall fra SSB.

Voldskriminaliteten har økt litt, med cirka 7 prosent i samme tidsperiode, eller ti prosent siden 2019, året før pandemien.

Det som dog har eksplodert, er ungdomskriminaliteten, særlig den grove volden, særlig blant de yngste.

Det samme gjelder skolevolden.

Derfor er det første og viktigste å erkjenne at Oslo har et alvorlig og tiltagende problem med barn og ungdommer som blir stadig mer grenseløse.

Det er en liten, men voksende gruppe, først og fremst gutter som ikke frykter noe, eller noen.

Intet er hellig, ingen fortjener respekt.

Det siste er paradoksalt.

Det er ingen hemmelighet at mye av skolevolden på videregående skoler i Oslo skjer på skoler med høy andel etniske minoritetselever. De kommer fra fattige hjem med innvandrerforeldre.

En kan si mye om slike miljøer og machokulturen som finnes blant enkelte. Men respekten for lærere har tradisjonelt stått sterkt.

Å true eller slå til en skoleansatt, særlig en kvinne, er nærmest som å slå moren sin.

Men likevel er det stadig flere tilfeller av unge gutter som gjør nettopp det, truer, trakasserer og i verste fall går til fysisk angrep på lærere og rektorer.

Det vitner om barn som sliter i livet.

OSLO SLITER: Ungdomskriminalitet er et landsdekkende problem, men Oslo er særlig rammet. Foto: Gisle Oddstad / VG

Skolen har alltid vært gjenstand for «guttestreker», en arena for ungdomsopprør. Et knust vindu, en stol som blir kastet veggimellom.

Men det som nå skjer er annerledes.

Det kan forklares av flere ting. Det er harde tider, en urolig verden, økende avstand mellom rik og fattig, dypere etniske skillelinjer, og større motsetninger, som er forsterket og masseformidlet av sosiale medier.

Så hva gjør man?

Det viktigste og kanskje vanskeligste er at voksne tar kontroll. Før volden eskalerer ytterligere.

Eller som en lærer i Oslo øst sa til meg forleden: «Det kommer til å smelle»!

Det er et utsagn som får nakkehårene til å reise seg. Men vi skal ta meldingene på alvor.

Skolen kan ikke gjøre så mye med de sosiale og økonomiske faktorene som ligger til grunn. Men skolesjef Marte Gerhardsen har et overordnet ansvar for å sikre sine ansatte og elevene.

Hun kan begynne med å kurse skoleansatte slik at de er bedre rustet til å håndtere den nye hverdagen.

Skolebyråkrater må skjerpe bortvisningsregler, for det er for vanskelig å bortvise elever. Narkotika-salget i og rundt skoler må stoppes. Gutter som sliter, må få alternative løp, fremfor å forpurre hverdagen til sine klassekamerater og skoleansatte.

Institusjoner som barnevernet, politiet og skoler må jobbe tettere sammen. Taushetsplikten praktiseres for strengt og hindrer voksne i å gripe tak i problemer tidlig nok.

I mange tilfeller blir skolevolden utført av mindreårige, derfor er det mer eller mindre nytterløstt å rope på politiet.

Det som nytter er at foreldrene kommer på banen.

Barneoppdragelse er deres ansvar. Foreldre må oppdra, de må sette grenser.

For noen er det vanskeligere enn andre, særlig for fedre som jobber mye og mødre som er hjemmeværende og ikke kan norsk. Derfor må også frivillige i innvandrermiljøer inn og bidra.

Mange gjør en uvurderlig innsats, men det må tas et mer omfattende krafttak.

For det kan ikke være slik at skoleansatte skal grue seg til jobb, og at rektor skal bli et yrke som fordrer sikkerhetstiltak og beskyttelse fra politiet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.