2 hours ago
3
Humoristisk og brutalt om gutteliv på 1970- og 80-tallet.
OPPFØLGER: Lars Elling er ute med en oppfølger til kritikerroste «Fyrstene av Finntjern» Foto: Berit Roald / NTB
Billedkunstneren Lars Elling debuterte som romanforfatter for tre år siden med den eminente romanen «Fyrstene av Finntjern», belønnet med terningkast 6 her i avisen.
I årets bok er det fortsatt Filip, kameratene og familien hans som står i sentrum for handlingen, men anslaget er flyttet noen år tilbake i tid.
«Nei, dette husker vi» starter i 1973, og vi møter en Filip som nettopp har begynt på skolen. Når han er hjemme med sykdom, tegner han detaljrike panoramaer over det han ser fra kjøkkenvinduet.
Hver dag dukker det samme motivet opp i hjørnet av tegningen: Nemlig avisbudet som etter en halvtimes besøk tar farvel med nabokona som er blitt påfallende bustete på håret!
BOKANMELDELSE
«Nei, dette husker vi»
Forfatter: Lars Elling
Forlag: Oktober
Sjanger: Roman
Sider: 236
Pris: 449
Det panoramaaktige er ivaretatt også i romanens struktur.
Handlingen er delt opp i episodiske kapitler, og hopper frem og tilbake i tid. Den går fra 1973 og helt frem til 2022, men mest oppholder vi oss på 1970- og 80-tallet. Det er fullt av gjenkjennelige tidsmarkører for den som vokste opp omtrent på samme tid.
Like mye som et portrett av Filips vei fra guttunge til unggutt, er «Nei, dette husker vi» et gruppeportrett av Filip og gjengen hans. Den harde kjernen består, i tillegg til hovedpersonen, av Vemund, Henriksen, Myrvold og Bøe.
Hvorfor noen av dem tiltales ved fornavn og andre ved etternavn er typisk en sånn ting som man ikke spør om.
Innad i gjengen hersker det nemlig kompliserte maktstrukturer og æreskodekser.
Vebjørn Sand (t.v.) ble stemt ut av «Portrettmesterskapet» av blant andre Lars Elling som var dommer. VG var med da Sand skulle bedømme dommeren. Foto: Jørgen Braastad / VGLes saken her: Dette mener utstemte Vebjørn Sand om portrett-dommer Lars Ellings bilder
Linjen mellom lek og alvor, dumskap og råskap brytes stadig. Dette er en historie fra en tid da barn ble overlatt mye mer til seg selv på fritiden, og måtte gjøre sine erfaringer uten kvelende voksenkontroll.
Ved ett tilfelle får da også guttenes utprøving av grenser fatale konsekvenser.
Fedreskikkelsene vi møter fra den gang da er svært gjenkjennelige (tro meg). De er på samme tid tøffe og komiske, tagale og breiale. Mannfolkpraten er tatt presist på kornet. Samtidig er noen av Filips lykkeligste stunder når han kan ha faren sin helt for seg selv.
Vi blir introdusert for Filips tegneglede allerede i starten av romanen, og dette er en av trådene vi følger videre i romanen.
Etter hvert som guttene blir eldre, og den fordømte puberteten melder seg, tar jentene mer av oppmerksomheten. Den famlende erotiske oppvåkningen hos begge kjønn er både fint og nådeløst skildret.
Foto: Berit Roald / NTBI «Fyrstene av Finntjern» var Lars Ellings spesielle evne til å skildre natur, noe av det som imponerte meg aller mest. Det var nærmest snakk om en helt egen form for kunstprosa.
Også i «Nei, dette husker vi» har han noen fine naturbilder, men nå er de mer direkte og brutale i formen. Det er som det står et sted; veien, skogen og vannet er noe som skal erobres, i tur og orden.
For det meste er boken en munter og anekdotisk leseropplevelse, med både morsomme, rørende og skremmende innslag.
Likevel synes jeg den henger litt dårlig sammen som roman betraktet. De stadige tidssprangene gjør at sammenhengen blir for løs. Og særlig mot slutten blir historiene for tynne. Enkelte av dem går nærmest i oppløsning av seg selv.
Til tross for sine svakheter er boken full av lysende punktnedslag fra vår nære fortid.
«Nei, dette husker vi» er på mange måter en klassisk oppvekstskildring fra etterkrigs-Norge.
Det er godt jobba, Elling!
English (US) ·