Gnistrende om penis, men så kuker han det til

Hva hadde du gjort om kuken en dag falt av? Erlend Loe stiller spørsmålet i denne smått absurde komedien om mannlighet.

Mannlige lesere av Erlend Loes «Kukene/Kukane» vil antagelig kjenne etter både en og to ganger om «utstyret» fremdeles sitter der det skal. Foto: Terje Bringedal / VG

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

Oppdatert mandag 8. september kl. 09:56

Erlend Loe er Norgesmester i det absurde. Med romaner som «Naiv. Super.», «Doppler» og «Dyrene i Afrika» har han ettertrykkelig skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med sin særegne stil som bryter med realismens tvangstrøye.

I årets roman – med den frekke tittelen «Kukene/Kukane» – tar han utgangspunkt i følgende originale idé:

En mann mister penisen, med baller og alt, i dusjen en helt vanlig tirsdag.

Premisset er såpass briljant at det nesten er rart ingen – så langt jeg vet – har kommet på denne ideen før og utforsket den litterært.

Mannen med den ulykksalige skjebnen heter Tander. Han er i midten av førtiårene og lever et vanlig liv med kone og to barn. Til daglig er han journalist i bilbladet Motor.

Det sjokkerende tapet av penisen åpner for en rekke spørsmål om identitet, maskulinitet og relasjoner. Hvem er Tander uten kuken?

Boken inneholder kuk-historien både på bokmål og nynorsk.

Hvordan påvirker dette hans forhold til kona, barna og omverdenen?

Loe er som alltid en morsom forfatter. Han skriver med en letthet som er beundringsverdig. De første kapitlene er underholdende og tankevekkende. Man humrer og leser spent videre om Tanders desperate forsøk på å skjule sin nye kukløse tilstand, søk etter svar på internett og møter med legestanden og helsevesenet.

Kan kuken kanskje sys på igjen? Snartenkt har Tander lagt penisen i familiens fryser i en plastboks merket «Bringebær».

To spørsmål går igjen hos dem som får vite om Tanders kukløshet: «Var den løs?» og «Var du hardhendt?» Svaret er nei, den falt bare av.

Mannlige lesere vil antagelig kjenne etter både en og to ganger om «utstyret» fremdeles sitter der det skal.

Med et utgangspunkt like bisart som det er tankevekkende, får Loe mulighet til å streife innom alt fra penisens evolusjonshistorie til aktuelle temaer som flytende kjønnsidentitet og mannlig verdensherredømme – i boken referert til som kukokratiet.

Etter en lovende start, der premisset virkelig gnistrer, taper fortellingen seg gradvis og mister noe av potensen. Loes karakteristiske blanding av komikk og satire, som ofte er hans styrke, føles her noe uforløst.

Det er som om boken forhaster seg mer og mer mot slutten. Var dette alt?

Du lurer kanskje på hvorfor denne korte romanen heter «Kukene/Kukane»? Svaret er at den serveres i to versjoner – på bokmål og nynorsk.

Ved å snu boka byter du språk. Men tekstane er heilt like! Her lèt Loe ei god moglegheit gå frå seg til å gje lesaren to spegla perspektiv, to røyster som kanskje kunne ha krangla om Tanders sjelefred og utfordra kvarandre.

Om versjonane hadde vore ulike, måtte lesaren ha lese begge. Eg greier ikkje sleppe tanken om at dette er eit tap. No ser det mest ut som eit marknadsføringstriks.

«Kukene/Kukane» er ein morosam liten bagatell som går seg bort undervegs.

Ideen er strålande, men gjennomføringa manglar bokstaveleg talt uthald – som om kuken vart slapp og forsvann.