KRIGSMINNER: Jad el Khoury finner kreative måter å bruke kunst i møte med krig og konflikt.
Foto: Mohammed-Tayyeb AhmadOslo-kunstner Jad bruker gardiner og graffiti til å behandle krigstraumer. – Han gjør opprør mot grusomme hendelser på en veldig human måte, sier kurator.
66 meter over bakken, i det vestre tårnet til Oslo rådhus ligger byens kanskje mest ettertraktede kunstatelier.
Her har Jad el Khoury, sammen med to andre, de siste årene hatt muligheten til å fullstendig fokusere på kunsten.
Oppholdsperioden deres går nå mot slutten, og Jad har smått begynt å pakke ned kunsten i atelieret.
Inkludert noen flere meter lange gardiner, som har reist langt.
Jad ville fortelle historiene fra nabolagene hardest rammet av havneeksplosjonen.
Foto: Sara Guldmyr– Jeg kjøpte disse tøystykkene i bytte mot å installere nye gardiner til beboerne.
Foto: Sara GuldmyrJad kunne se at markisene som hang fra balkongene fortsatt arr fra eksplosjonen.
Foto: Sara Guldmyr
I 2023 var Jad på vandring rundt i nabolagene rundt havnen i hjembyen Beirut.
Området ble hardt rammet av en enorm eksplosjon noen år tidligere, da hele verden ble vitne til at nesten 3000 tonn kunstgjødsel eksploderte midt i byen.
Gardiner og markiser som vanligvis skal beskytte folk fra vær og vind, ble brutalt revet i stykker.
Kunstneren husker hendelsen godt, for han var selv til stede denne dagen.
Han ville gjerne fortelle historiene til de som kjente tragedien på kroppen, men maktet først tre år etter å skape noe selv.
– Jeg tilbudte å skifte ut de ødelagte tøystykkene med nye.
– Jad en viktig ung stemme med et kunstnerskap som speiler samfunnet, sier kurator Ingunn Svanes Almeda.
Foto: KunstnerforbundetDe istykkerrevne materialene pakket han med seg i kofferten, og nå har de blitt til installasjonen «Soft Shields,» som skal vises fram for første gang i Norge under Juniutstillingen til Kunstnerforbundet.
– Verkene til Jad er tydelige kunstneriske uttrykk for hans erfaringer, forteller kurator Ingunn Svanes Almeda.
Borgerkrigens minner
Jad el Khoury bor og jobber i dag Oslo, men han ble født i Beirut i 1988. To år før borgerkrigen i landet tok slutt.
I oppveksten var hjembyen preget av krigsskadde bygg, og allerede i barndommen dannet det seg en fascinasjon for dette hos Jad.
– Det som egentlig skulle være en kino, et hotell, eller et kontorbygg sto igjen som kun minner av borgerkrigen, forteller Jad.
– Ruinene var ikke kun fysiske spor, men de inngikk også i vår hverdag som sosiale, politiske, og økonomiske spor.
Foto: Mohammed-Tayyeb AhmadEt dypt ønske festet seg tidlig hos Jad om å omforme disse krigsminnene på noe vis.
Med et klart mål jobbet Jad i tre år som arkitekt mens han satte til side penger for å finansiere kunstnerdrømmen.
– Alle pengene gikk til «kunstintervensjoner» i byen.
Hengende fra taket begynte han å tegne enkel graffitikunst rundt missilskader på bygninger.
– Dette var en forlengelse av tankeløse drodlinger jeg pleide å gjøre på skolen for å finne ro.
Foto: Eli Abou JaoudehMen responsen på graffitikunsten var ikke like positiv som Jad hadde forventet, noe som fikk han til å tenke nytt rundt offentlig kunst.
– Dette var min stil og mine tanker som jeg på mange måter tvang på et felles rom, uten hensyn til andre.
For Jad ble det viktig å respektere alle som tar i bruk byrommet. Derfor ble han mer subtil og mindre permanent i uttrykket.
Moderne ruin
Den libanesiske kunstneren satte sine øyner på et forlatt kontorbygg midt i Beirut sentrum.
Bygget hadde stort sett stått tomt i flere år, men da det ble reist i 1974 var det som et symbol på stabilitet og fremtidsoptimisme i landet.
Året etter brøt borgerkrigen i Libanon ut, og bygget ble stående som en moderne ruin midt i byen. På grunn av sin høyde og beliggenhet ble bygget brukt av snikskyttere, og senere som torturfengsel.
I 2018 fikk innbyggerne i Beirut brått se torturfengselet i ny drakt.
Jad hadde brukt seks dager på å installere gardiner fra lokalmiljøet i om lag 400 vinduer.
I de ellers livløse vinduene til et av byens høyeste bygg danset fargerike gardiner.
Jad el Khoury brukte gardiner med farger og mønstre velkjent for byens borgere.
Foto: Eli Abou JaoudehTanken med kunstprosjektet var å vise at byggets mørke fortid, akkurat som Libanons, ikke trenger å definere fremtiden.
Jad døpte installasjonen «Burj al-Hawa», vindens tårn.
– Det handlet om å se omgivelsene våre i nytt lys.
I 40 etasjer flagret gardinene som en frist pust over byen i noen dager.
Foto: Eli Abou JaoudehBurj-al Hawa var også en protest mot utbyggerne i Beirut som eier bygget.
Jad sine gardiner fikk flagre fritt i ti dager før han fikk varsel av eierne om å demontere installasjonen. Meningen var å la dem henge i en måned.
– Varselet fullførte på mange måter kunstverket. Eierne tenker mer på kortsiktig fortjeneste enn byens beste.
«Burj al-Hawa» høstet god kritikk både hjemme og internasjonalt. Med tiden har Jad gjentatt suksessen med midlertidige gardininstallasjoner på en rekke ulike steder.
Det nasjonale museet i Beirut med fredsorganisasjonen Offre Joi.
Foto: Danielle KaramHalle aux sucres art center i Dunkirk.
Foto: Jad El KhouryPergola-installasjon på Corsica.
Foto: Elodie PinetBeirut paviljongen i Farm Cultural Park på Sicilia.
Foto: Danielle Karam
Mer enn kun gardiner
– Selv om jeg bruker gardiner mye, ønsker jeg ikke å bli kjent som «gardinmannen», smiler Jad el Khoury.
For kunstneren er ikke gardiner kun et estetisk grep, men også et veldig godt speil på et samfunn. Gardiner inngår i vår identitet og sier mye om oss selv.
– Nordmenn for eksempel bruker gardiner de to dagene sola skinner, spøker Jad.
I Beirut er balkonggardinene typisk for fattige nabolag, og i «Burj al-Hawa» løftet Jad dette frem. I de ti dagene gardinene flagret over hovedstaden fikk vanlige folk et eierskap til byen.
Gardiner skiller vanligvis det private fra det offentlige, men noen steder kan de skille mellom liv og død.
Foto: Mohammed-Tayyeb AhmadGardiner skal beskytte oss mot vær og vind, men enkelt steder gir de også ly mot kuleregn.
Under borgerkrigen i Syria ble gardiner brukt som en effektiv måte for sivile å gjemme seg fra skarpskyttere, vet Jad.
– Fotografiene til Franco Pagetti fra Aleppo viser akkurat dette.
Laken, tepper og gardiner dekker til siktlinjene til snikskytterne i Salah al-Din-nabolaget i Aleppo, Syria.
Foto: Franco Pagetti / VII / ReduxKurator Ingunn Svanes Almeda mener at måten Jad gjenbruker velkjente materialer, som gardiner og markiser, for å vise til et større alvor, løfter tekstilen til et medium som klarer å snakke for seg selv, også til et norsk publikum.
– Jad gjør opprør mot veldig grusomme hendelser på en veldig human måte, forteller Almeda.
Hun synes også at Jad sin store styrke er at han er en sosial engasjert kunstner, og derfor trekkes frem av Kunstnerforbundet til Juniutstillingen.
Men det lå ikke alltid i kortene for at Jad skulle ende opp i Norge.
En verdig vei ut
– I 1990 tok borgerkrigen i Libanon slutt, men selv om krigshandlingene opphørte har konflikten fortsatt, forklarer Jad el Khoury.
Politikken i Libanon er derfor veldig tungrodd, og mulighetene for folk som Jad er få.
– Om man ikke er lojal til en bestemt gruppe, parti, eller milits har du i realiteten ingen muligheter. Grunnleggende menneskerettigheter gis bort i bytte mot lojalitet.
Derfor hadde Jad siden han fylte 18 hatt et ønske om å forlate landet.
– Det er ikke lett. Man ønsker jo å reise med en viss verdighet og ikke bli en hjelpeløs flyktning.
Jad ville utvikle seg som kunstner, og prøvde lykken hos en rekke ulike kunstskoler rundt om i verden. Han fikk napp hos Kunsthøgskolen i Oslo.
– Jeg tok den første muligheten jeg fikk, og jeg var veldig heldig for da var det fortsatt gratis for utenlandske studenter.
Fra avskjedsfest til begravelse
Sommeren 2020 fylte Jad el Khoury 32 år og var klar for å starte et nytt kapitel.
To dager før han skulle sette seg på flyet til Oslo for å starte kunststudiet smalt det ved havnen i Beirut.
– Bygget jeg var i ristet voldsomt. Et høyt smell fulgte neste sekund, glasset sprakk, og trykkbølgen kastet meg gjennom rommet.
Over 200 mennesker mistet livet og flere tusen såret da nesten 3000 tonn ammoniumnitrat, som hadde ligget uten tilsyn i havnen, tok fyr og eksploderte.
– Først var jeg takknemlig for å være i live, så sjokkert og redd. Til slutt så jeg ødeleggelsene og døden, og kjente skyld for å ha overlevd.
Det som skulle være en tid med avskjedsfester ble fylt med den ene begravelsen etter den andre.
– Jeg var mye sint i tiden etterpå. Det var som om jeg hadde kokende vann i meg. Det tok to år før én dag gikk uten at jeg tenke på havneeksplosjonen
Til tross for alt dro Jad som planlagt til Oslo. I bagasjen hadde han med seg mammas mat, litt klær og gardiner.
– Jeg har mye å takke Oslo for
De siste årene har noen av gardinene hengt på atelieret i 13. etasje i Oslo rådhus, men de skal snart finne et nytt hjem.
Jad el Khoury skal nå gi sin plass til en annen heldig kunster, og selv skal han jobbe videre fra Interkulturelt Museum på Grønland i tiden fremover.
I atelieret er det god plass og høyt under taket med diffust lys fra takvinduene.
Foto: Mohammed-Tayyeb AhmadVeggene er dekket med tegninger og norske ord med oversettelser. Jad sitt favorittord på norsk er «gift».
Foto: Mohammed-Tayyeb AhmadDet hele er et organisert rot som hører med et kunstatelier.
Foto: Mohammed-Tayyeb Ahmad
Jad forteller at atelieret i toppen av rådhuset har gitt han god plass til å utforske gardinkunsten, og beliggenheten kommer godt med, men det gikk en god stund før han ble vant til det.
– Det tok meg seks måneder for ikke å bli overveldet av inngangen til rådhuset, og innse at jeg faktisk hadde et atelier her.
Kunstneren har også fått muligheten til å blåse nytt liv i gardinene fra hjembyen i Norge.
Etter leireraset på Gjerdrum i 2020 bidro Jad med en kunstinstallasjon i form av en midlertidig møteplass for de berørte og redningsarbeiderne ved Asbjørnsen-eika.
De velkjente stripete gardinene ble sydd sammen til et dynamisk piknikteppe.
Foto: Eivind Lauritzen«Healing Blanket» ble navnet på møteplassen for alle de som skulle trenge det på Gjerdrum.
Foto: Frank HoltschlagSelv om prosjektet var kortvarig etterlot piknikteppet synlige spor på gressletta.
Foto: Eivind Lauritzen
37-åringen var også sammen med sin veileder fra KHiO en av de ti finalistene i konkurransen om et 22. juli minnested.
– Det er stor forskjell på Norge og Libanon, men behovet for å behandle traumer like nødvendig.
Du kan se «Soft Shields» av Jad el Khoury i Oslo på Juniutstillingen til Kunstnerforbundet.
Publisert 11.05.2025, kl. 15.11