Giganten Roy

2 hours ago 3

Det har vært et trasig år for norsk litteratur, dette her. En etter en har de gått bort: Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen, Liv Køltzow og nå, og nesten litt uvirkelig, Roy Jacobsen.

For han var jo så solid og så kul. Og ennå ganske ung, og med så mye ugjort.

Roy Jacobsen var sosialdemokratiets forfatter. En ener, men også en som likte idealtid. Ikke alt skulle vinnes, ikke alt dreide seg om individet og «meg-et», geniet, eller den enes fremganger.

Han var en kollektivist, men ikke på samme måten som de som soknet til de radikale miljøene lenger ute på venstresiden. Han trodde, ja, nesten romantiserte den demokratiske utgaven av venstresiden.

Arbeiderpartiet var partiet hans, og boken han skrev om Trygve Bratteli, er, tror jeg det er mulig å påstå, den beste politiske biografien skrevet på norsk.

Arbeiderklassegutten fra Årvoll, med dype røtter på Helgelandskysten, ble liksom Aps mann i det litterære Norge, ikke minst utover på 1990-tallet, da han skrev klassikeren «Seierherrene» (1991) og steg til topps i det litterære hierarkiet her hjemme.

Den gangen var Roy Jacobsen liksom allestedsnærværende. Han var politisk aktiv, men uten å være hverken politiker eller påtrengende politisk i det han skrev.

Han tilhørte den moderate og ikke minst internasjonalt orienterte delen av partiet, og representerte med det et klart brudd med «kravet» om litteraturens samfunnskritiske og venstreradikale misjon, som lenge sto stå sterkt her i landet.

Jacobsen kjente arbeiderklassen, var ett med den. Identifiserte seg med vanlige folk, og snakket som dem. Han var tvers gjennom ujålete, men pralet heller aldri med sin proletære identitet.

Han interesserte seg for alt mulig rart, og skrev veldig forskjellige bøker. Det var liksom aldri enkelt å forvente hva som kom neste gang han var klar med bok. Om han hadde et «prosjekt», så var det, tror jeg, å fortelle historier.

Interessante, sanne og kraftige historier. Om barske karer og tøffe damer, som sto i slitet, bygde landet og pekte ut en retning for Norge. Tuftet på solidaritet, samarbeid, men også fornuftige kompromisser.

Seierherrene er nevnt, og mange satte stor pris på bøkene fra Helgeland, kalt Barrøy-serien. Selv likte jeg best de litt rare bøkene – noveller og romaner – han skrev før og innimellom de mest kjente.

Den tidlige «Det nye vannet» (1987) gjorde stort inntrykk på meg, etter at jeg nærmest ble beordret av forfatteren selv til å lese den.

Jeg intervjuet ham for lokalavisen på Nordstrand, der han bodde, og han insisterte på at den måtte leses for å forstå hva forfatterskapet hans dreide seg om.

«Grenser» (1999) er en av hans store romaner, og «Hoggerne» (2005), lagt til den finske vinterkrigen er også en personlig Roy-favoritt. En typisk Roy-fortelling. Rett på sak, ikke noe utenomsnakk, ingen klissen sentimentalitet.

Som seg hør og bør for en forfatter som elsket islendingesagaenes no nonsense-prosa.

Men den lille boken som iallfall for undertegnede liksom summerte opp det han sto for som forfatter og som samfunnsmenneske, var den selvbiografiske «På randen av Vigeland» (2019).

Det er en vidunderlig liten bok, nesten ubegripelig godt skrevet. Han kalte den en fortelling, ikke en roman, som for å understreke at dette var en dypt personlig bok. 60 korte sider, men egentlig så mye, mye mer.

Den er pensum for alle lesende, basta.

De av oss som var til stede i Ingvar Ambjørnsens bisettelse tidlig i august fikk oppleve en tydelig svekket Roy Jacobsen. Den staute, sindige, ja, trygge Roy var ikke seg selv, på et vis.

Han stavret seg ut av kirken etter å ha snakket med vennen Gabriele Haefs, Ingvars kone, som et varsel om sykdommen og helseplagene hadde fått et mørkt grep om ham.

I dag kom meldingen, som et stille sjokk, om at Roy Jacobsen er død.

Han vil bli husket som en av de store forfatterne og samfunnsmenneskene i vår tid. En europeer, en verdensmann og en historieforteller av virkelig format.

Det er liksom en tung tid vi lever i. Kriger og uro. Autoritære krefter på fremmarsj, også der de aldri skulle komme tilbake. Vi trengte Roy Jacobsen mer enn noen gang, tror jeg.

Vi får hedre ham med å lese de kloke bøkene hans, enda en gang, gjerne flere ganger, og det er så mye å ta av.

Så mye å fordype seg i.