Går USA virkelig til krig på presidentens magefølelse?

Det blir ikke mer alvorlig enn dette. USA har gått til en massiv angrepskrig på Iran sammen med Israel. Iran har svart med å slå tilbake på alle kanter. De har angrepet alle de seks arabiske Golflandene og lammer virksomheten i ett av verdensøkonomiens nav.

Over tusen sivile iranere er drept sammen med langvarig leder Ayatollah Ali Khamenei og hundrevis av soldater. Seks amerikanske soldater er drept så langt og over ti israelere.

Det er ingen ende i sikte, og ingen tydelig vei videre. I går torpederte en amerikansk ubåt et iransk krigsskip utenfor Sri Lanka. Det er første gang siden andre verdenskrig at USA torpederer et fremmed krigsskip på denne måten.

Det rapporteres at CIA og Mossad bevæpner kurdiske grupper, mens sjiamuslimer har demonstrert til støtte for Iran rundt om i Midtøsten. Vi kan heller ikke utelukke at Iran vil prøve å ramme israelske og amerikanske mål andre steder i verden.

Når en stormakt går inn i en krig med så stor risiko som dette, skulle man tro at det var godt gjennomtenkt, planlagt og forankret både hos amerikanere flest og i de amerikanske institusjonene.

I stedet får vi daglig nye varianter av forklaringer på hvorfor USA gikk til krig.

Jeg skal prøve å oppsummere dem:

• Iran er svært nær ved å utvikle våpen som kan ramme USA direkte, og er nær på å utvikle atomvåpen. Dette var budskapet i Donald Trumps første tale, der han også tok til orde for regimeendring og at det iranske folket skulle reise seg.

• USA måtte angripe fordi Israel ville angripe, og da ville amerikanske interesser uansett være truet. Derfor var det best å angripe selv. Denne begrunnelsen kom fra utenriksminister Marco Rubio. Han har senere prøvd å bortforklare sin egen forklaring.

• USA skal ødelegge Irans militære evner, men dette er ikke en krig for å endre regime, har forsvarsminister Pete Hegseth sagt. Også president Trump har snakket om at krigen kan ha mer begrensede mål.

• I et pressemøte sammen med Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sa Trump at magefølelsen hans tilsa at Iran planla å angripe først, selv om de forhandlet med disse «galningene».

Det er alltid en sammensatt beslutning når en stormakt går til krig, og sjelden eller aldri én enkel forklaring. Men sjelden ser vi så sprikende forklaringer i offentligheten på så tynt grunnlag.

Etterretningsrapporter og eksperter er entydige på at Iran var langt unna å utvikle langdistanseraketter som kunne ramme USA.

Trusselen om at Iran kunne utvikle atomvåpen kan ikke overses, men heller ikke der hadde det skjedd noe som gjorde at krig var eneste utvei. USA og Iran var midt i forhandlinger inntil angrepet.

Det er heller ikke sterke krefter internt i USA som presset dette fram. Det er ikke noen krigsvilje i befolkningen, det er ikke noen bred støtte eller pådrivere blant politikerne, med noen få unntak, og det virker ikke som dette har vært en krig det amerikanske militæret har ønsket seg.

Det er derfor nærliggende å tenke at Marco Rubios forklaring ikke er helt uten grunnlag, i hvert fall at Israel har hatt stor påvirkning på USAs beslutning om å gå til krig.

Beslutninger i USA under Donald Trumps ledelse tas nå i stor grad av presidenten selv. Tidligere presidenter ville brukt det nasjonale sikkerhetsrådet aktivt. Det er nå kraftig redusert, som så mange av de andre amerikanske institusjonene.

Det er en liten sirkel rundt Trump og presidenten selv som bestemmer. Det gjør at hvis du har presidentens øre, kan du få stor innflytelse. Særlig hvis han tar beslutninger på «magefølelse», slik han sier nå.

En av de internasjonale politikerne som har pleiet tettest kontakt med Trump, er Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Netanyahu møtte Donald Trump i Mar-a-Lago i desember i fjor, og ifølge flere rapporter diskuterte de felles angrepsplaner under møtet. Disse skal så ha blitt framskyndet fordi det iranske styret ble ekstra sårbart etter massedrapene på egen befolkning i januar.

For Israel og Netanyahu er krigen, uansett årsak, en seier. Netanyahu har forsøkt å få to tidligere amerikanske presidenter til å gjøre det samme, og han prøvde med Trump i hans første presidentperiode. De har alle holdt igjen, nettopp av de grunnene vi ser utspille seg nå.

Selv om det er uklart hva USA får igjen for dette, er det bred støtte i Israel om denne krigen. Det er lettere å forstå. Det islamske regimet utpekte Israel til sin hovedfiende, har snakket om å utslette staten og har de siste tiårene mobilisert mange fiendtlige aktører rundt Israel.

En iransk atombombe ville vært en ødeleggende trussel. Selv om Israel selv har atomvåpen, har de ingen mulighet til å slå tilbake etter et førsteangrep. Det gjør landet sårbart.

Det er heller ingen tvil om at Iran også har utgjort en trussel for de arabiske nabolandene og omverdenen. Ingen ville at Iran skulle få muligheten til å utvikle et atomvåpen.

Den største trusselen regimet utgjorde, var likevel mot egen befolkning. Fengslene er fulle av politiske fanger og millioner av iranere har blitt drevet på flukt. I januar drepte de tusenvis, kanskje titusenvis av ubevæpnede demonstranter, samtidig som de stengte ned internett og telefonlinjer.

Det sier noe om hvor farlig det er for iranere å stå imot regimet. Derfor framstår også Trumps oppfordring om at iranerne selv må ta skjebnen i egne hender uforsvarlig og hensynsløs.

Det, i kombinasjon med en manglende troverdig begrunnelse og de uklare planene for veien videre, gjør at USA framstår som en useriøs, uforutsigbar og farlig stormakt under Donald Trumps ledelse.