Fy fader, så fint!

2 hours ago 3

Av: ODA GRAVDAL

Student/Leder for FO-studentene

Late, skjermavhengige, selvopptatte, lettkrenka.

Unge har mange stempler.

Vi blir generalisert i det offentlige, hvor det sies at vi er krevende i arbeidslivet, tåler lite motgang og er mer opptatt av TikTok enn av virkeligheten.

Unge skal også stadig bli forstått av den eldre genrasjonen:

Hvem vi er, hva vi mener. Det diskuteres inn og ut.

Nå er det på tide at vi også får snakke for oss selv.

Generasjon Z på vei inn på Stortinget – med de yngste representantene noensinne.

Det er historisk, inspirerende, og en påminnelse om hvor heldige vi er som lever i et demokrati der unge faktisk slipper til.

Ta Hashim Abdi fra AP og Frøya Sjursæther fra MDG som eksempel.

For to år siden fikk Hashim (20) stemmerett for første gang. Nå blir han stortingsrepresentant.

Og Frøya (19) blir mest sannsynlig den eneste på Stortinget som bor i kollektiv.

Det er ganske rått – og et bevis på hvor mye det betyr å være ung og engasjert.

Dessuten er det ikke sånn at Gen Z sniker seg inn én og én, men begynner å utgjøre en synlig del av politikken.

Ta Simen Velle, for eksempel. Hvem kjenner ikke til han? 25 år, og allerede en etablert politisk stjerne. Og jeg kunne nevnt flere.

Alle under 28 regnes som Gen Z – vi som har vokst opp med internett i lomma og klimakrise, pandemi og boligpress som bakteppe.

Vi har fått høre at vi er kravstore, men i praksis har vi organisert klimastreiker, gått i tog mot rasisme og varslet om seksuell trakassering.

Vi har gjort uro til handling.

Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg sa det på en god måte:

«De setter oss andre i et dårlig lys. Samtidig er deres utålmodighet en påminnelse om alvoret vi er på vei inn i».

Han siktet til klima, arbeidsliv og bolig – saker som treffer unge hardest, og som vi ikke kan tie om.

Samtidig er det lett å glemme at generasjonsstempling er evig gammelt.

IT-lederen Vigdis Austrheim minner oss på at millennials ble kalt late og selvopptatte for 20 år siden.

Ingen omtaler 40-åringer sånn i dag. Kanskje handler det mer om at eldre alltid synes de yngre er litt «plagsomme».

Bør vi ha flere unge i politikken?aJa, helt klartbKanskje, men balanse er viktigcErfaring bør telle mest

Men dette handler om mer enn generasjonsoppgjør. Demokratiet vårt er et privilegium.

At en 20-åring kan gå fra førstegangsvelger til stortingsrepresentant på to år, hadde i mange land vært utenkelig.

Vi tar det kanskje som en selvfølge – men det er det ikke.

Det er selvsagt når vi har hele bredden – kvinner og menn, unge og gamle, folk med ulik bakgrunn – at demokratiet virkelig representerer fellesskapet.

Likevel fortjener de yngste honnør. Det er modig å stille til valg når du risikerer å bli stemplet som «uerfaren».

Det er krevende å insistere på å snakke om klima, psykisk helse og digitalisering når andre helst vil snakke om statsbudsjettets småtall.

Og det er inspirerende når unge faktisk setter dagsorden.

Håpet er at dette smitter. At flere tør å engasjere seg – i politikk, organisasjoner eller lokalsamfunn.

Samfunnsansvar handler ikke bare om dem som får plass på Løvebakken. Det handler om oss alle.

Så velkommen til tinget, Gen Z. Vi er klare. Resten av landet følger med.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article