«Fuck you» til fellesskapet

3 hours ago 2


  • Når anstendigheten forsvinner, trues demokratiet, mener VGs kommentator.
  • Polariseringen øker også i Norge, drevet av dyrtid og hardere debattklima.
  • Vi må bevare respekten for å unngå at samfunnet rives i stykker.
  • Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Ryder Cup vil huskes mer for det som skjedde blant publikum enn det som skjedde på gresset.

Hendelsen er et lite bilde på et stort land i oppløsning.

I en sport kjent for kutyme og høflighet ble europeiske spillere utsatt for sjeldent grove og homofobe tilrop fra tilskuere.

Det var omfattende buing.

Den irske spilleren Rory McIlroys kone fikk et ølglass slengt etter seg. Selv ble han møtt med taktfaste «Fuck you, Rory». Til og med turneringens seremonimester, komiker Heather McMahan, stemte i.

Det ble så ille at det måtte innkalles forsterkninger fra politiet for å holde styr på publikum.

Slik kan det se ut – når anstendigheten er tapt.

 CARL RECINE / AFP / NTBSKJELT UT: Den irske golf-stjernen Rory Mcllroy ble utsatt for grov hets fra tilskuere på Ryder cup i New York i USA sist uke. Turnineringen utkjempes mellom et amerikanske og et europeisk golf-lag. Foto: CARL RECINE / AFP / NTB

Grunnmuren i et moderne demokrati er ikke bare nedfelt i lover og forskrifter. Den hviler på en usynlig kontrakt mellom oss:

At vi møter hverandre med respekt og anstendighet, også når vi er dypt uenige.

Det er denne samfunnskontrakten som er i ferd med å bli brutt i USA. Resultatet er det mange nå kaller en kald borgerkrig om landets sjel.

En kald borgerkrig er ikke åpen krigføring med våpen, men en tilstand der samfunnet deles i fiendtlige leire.

Motstandere omtales ikke lenger som rivaler, men som notoriske løgnere, forrædere eller til og med terrorister.

Våpnene er ikke kuler og krutt, men ord, medier, politikk og institusjoner. Ekkokamre i sosiale medier forsterker mistillit og sinne, og algoritmene belønner det mest ekstreme, og den offentlige samtalen forvitrer.

Slik rives et samfunn i stykker innenfra.

Vi er ikke der.

Men vi må være på vakt.

For splittelsen øker, også her hjemme.

 Nathaniel Wilder / Reuters / NTBFoto: Nathaniel Wilder / Reuters / NTB

Dette er, tror jeg, først og fremst drevet av dyrtid og økende økonomiske ulikheter. Når økonomien svikter – enten for folk flest eller i kommunene – letes det etter syndebukker.

Enten det er kvinner, innvandrere, eller «eliten».

Vi ser det i kjølvannet av debatten om økt sykefravær eller gutter som faller utenfor, der kjønnene stilles opp mot hverandre.

Den økende kjønnspolariseringen er synlig selv blant elever på ungdoms- og videregående skole.

Vi ser splittelsen mellom generasjoner i diskusjonen om tradwives og likestilling. Og vi så det i valgkampen, der debatten ofte ble mer preget av angrep enn av argumenter.

«Du lyver jo hele tida, du lyver og lyver. Du er en notorisk løgner», sa Frp-leder Sylvi Listhaug til AUF-leder Gaute Børstad Skjervø i en valgdebatt i september.

Jens Stoltenberg og Nicolai Tangen ble kalt «terrorister» av den tidligere ungdomslederen i Rødt.

I valgboder rundt om ble partiarbeidere beskyldt for å være medskyldige i folkemord på palestinere.

Har debatten i Norge blitt for hard?

aJabNeicUsikker

Slike ord er ikke bare sterke. De river ned respekten som gjør det mulig å være uenige uten å demonisere hverandre.

Når språkbruk som dette ser ut til å normaliseres, smuldrer grunnlaget for å løse konflikter fredelig.

Polariseringen er synlig også i valgresultatene.

En gjennomgang av valgdata for 2025 viser økt polarisering. Det er en markant høyrebølge blant unge menn», sier forskerne bak rapporten.

Mens unge kvinner beveger seg til venstre. Kjønnsgapet er særlig stort blant unge voksne.

For bare to år siden ble det slått fast at polarisering ikke var et problem i Norge.

Endringene har kommet raskt, antagelig fremskyndet av både nevnte dyrtid og en urolig verden. Men også det som skjer i Trumps USA, hvor hver omdreining også merkes her hjemme.

 Gisle Oddstad / VGFoto: Gisle Oddstad / VG

Det så vi senest etter det grusomme og fullstendig uakseptable drapet på Charlie Kirk.

Men ikke bare USA, det knaker i sammenføyningene også i Europa, i land som Storbritannia og Tyskland.

Godt illustrert av det høyrepopulistiske partiet Reform UKs voldsomme vekst. Samtidig øker voldelige demonstrasjoner og hatretorikk mot muslimer og innvandrere.

I Tyskland river AfD i stykker de gamle blokkene, og det etableres en fortelling om «folk» mot «eliten», mot migranter og mot demokratiets institusjoner.

Det vi ser her hjemme er ikke i nærheten av dette – men ringvirkningene når oss.

At det kjempes hardt om saker er i seg selv et sunnhetstegn. Demokrati skal være konfliktfylt. Men det er måten det skjer på som bekymrer.

Vi lever i en tid med et voldsomt informasjonsoverskudd. For å bli hørt må man rope stadig høyere.

Et høylytt mindretall har alltid dominert debatten, men nå er ordene blitt hardere, mer hensynsløse.

Å vise hensyn betegnes som svakt. Jo drøyere utsagn, desto større spredning. Godt hjulpet av sosiale medier-algoritmer som belønner sinne og polarisering.

Det er lett å le av buingen på en golfbane i New York. Men vi ler ikke når samme språkbruk sniker seg inn i vår egen debatt.

Demokratiet er mer enn uavhengige institusjoner og ytrings- og pressefrihet.

Det er anstendighet, respekt og viljen til å lytte. Mister vi det, mister vi mer enn ordskiftet. Vi mister selve limet som holder oss sammen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article