Frykten for fremtiden

Det begynner alltid med begeistring. Et nytt verktøy som skal gjøre alt lettere: skriften, kameraet, nettet, kunstig intelligens.

Og så, etter noen år, kommer uroen. Hva skjer med oss når vi overlater tanken til maskinene?

Sokrates fryktet at hukommelsen skulle dø da skriften kom. Mennesker, mente han, ville slutte å huske selv, og bare late som de forstod.

Men det var allerede for sent: hukommelsen hadde flyttet ut på leirtavlen, og tanken hadde fått et sted å bo utenfor hodet.

Vi mistet noe av den muntlige hukommelsen, men vi vant filosofi, historie og vitenskap.

Da fotografiet kom, fryktet man at bildet skulle ta plassen til virkeligheten. For første gang kunne øyet lagres på papir. Vi outsourcet blikket vårt og begynte å stole mer på kameraet enn på sansene.

Bildet ble beviset, og erfaringen ble mistenkt for å lyve. Samtidig oppdaget vi verden på nytt. Gjennom bilder vi delte, ikke bare så.

Med internett bar vi plutselig verdens bibliotek i lommen og alt ropte om å bli lest. Vi sluttet å huske, og lærte oss heller kunsten å finne igjen.

Hukommelsen flyttet ut i skyen, og tanken begynte å vandre rastløst omkring.

Likevel bygget vi en felles hukommelse, et enormt, urolig arkiv der alt søker å bli bevart.

Da sosiale medier kom, flyttet vi speilbildet vårt ut på skjerm og begynte å leve der. Vi ble redaktører av oss selv, kuratorer av hverdagen og merkevarer i eget liv.

Anerkjennelsen kom i form av tall og hjerter. Vi sendte følelsen av verdi ut i nettets kretsløp og fikk et fellesskap som både favner og dømmer.

Nå står vi midt i neste skifte. Et skifte vi ennå ikke helt forstår. Maskinene skriver, maler, analyserer og begynner å forstå hvem vi burde være.

Vi outsourcer ikke bare sanser og minner, men fantasi, tenkning og dømmekraft. Teknologien begynner å speile vår egen tenkning og utfordrer oss til å finne ut hva som fortsatt er vårt.

Marshall McLuhan kalte mediene «menneskets forlengelser». Men hver forlengelse er også en amputasjon. Vi blir sterkere for hver ny forlengelse, men fingertuppene mister følelsen.

Det betyr ikke at teknologien er fienden.

Den er en del av en urgammel menneskelig bevegelse. Å flytte tanken ut av hodet og inn i verden.

Vi bygger biblioteker, databaser og algoritmer, mentale og digitale landskaper vi kan vandre i. Men for å ikke gå oss bort der inne, må vi bevare det indre kompasset.

Teknologien gir oss rekkevidde. Men bare mennesket kan gi retning.