Fra 30 sekunder til 10 kilometer: – Fremover er også en fart

Veien til å bli en som stiller til start ved organiserte løp, startet faktisk med veldig lite løping, kan Grytnes Kristensen fortelle.

– På den første turen løp jeg i 30 sekunder, og gikk i flere minutter. Det høres kanskje litt komisk lite ut, men for meg var det kjempestort.

Selv trodde hun faktisk ikke at hun kunne bli eller være en løper, men bestemte seg for å prøve.

– Løpereisen min startet egentlig ganske tilfeldig, og litt motvillig. Jeg hadde trent styrke ett år med PT-en min Christopher Wolff, og det var gjennom ham og jentene i podkasten Løperådet, at jeg ble vennlig dyttet ut på en løpetur.

VG PULS: Få treningstipsene, løpeprogrammene og inspirasjonen du trenger rett i innboksen - meld deg på vårt nyhetsbrev her!

Foto: Privat

Begynte å føle seg hjemme

Etter den første turen, ble det flere runder med løpeskoene. Fokuset forble det samme: Å ta det rolig.

– Det var korte drag, mye gåing, høy puls og ganske mye indre uro. Jeg hadde egentlig null fokus på fart. Fokuset mitt var å tørre å møte opp, løpe litt og gå litt, og å ikke gi meg til tross for at jeg følte meg utilpass da jeg ble forbiløpt i et sett.

En annen ting som ble viktig for Grytnes Kristensen, var å snu tankegangen om hva som teller som en løpetur, samt å ikke sammenligne seg med andre.

– Jeg prøvde å ikke tenke så mye på hva som «telte» som en ekte løpetur. For hvis du er vant til å føle at kroppen din ikke passer inn i treningsverdenen, er det lett å diskvalifisere seg selv hele tiden.

– I hvert fall når man ser noen snakke om at turer under 10 km knapt teller. Men jeg måtte lære at en tur på 2,5 kilometer med gå/jogg og lav selvtillit også er en løpetur.

Flere turer senere slapp frykten stadig mer taket, og hun følte seg hjemme i løpemiljøet.

– Mitt mål med løpingen har ikke vært, og er fremdeles ikke, å bli så rask. Det var å bli mindre redd for å være synlig. Å kjenne at her kan jeg også være. Det er plass til meg.

– Og så skjedde jo det fine som ofte skjer når man holder på lenge nok: Plutselig løp jeg lenger enn jeg trodde jeg klarte. Jeg likte det faktisk!

Foto: Privat

– Så mange verdifulle erfaringer

Grytnes Kristensen tror mange føler på frykt for noe, og at det kan holde oss tilbake fra å prøve, selv om vi kanskje ender sist.

– Jeg tror mange av oss er mye reddere for å se dumme ut enn vi vil innrømme. Vi er redde for å være nybegynnere. Redde for å veldig synlig ikke «få det til». Og kanskje er det derfor det kan føles flaut å komme sist.

– Ikke fordi det faktisk er flaut, men fordi vi er så vant til å ville fremstå flinke, trygge og gode på det vi gjør.

Følelsen av å fullføre sist er noe hun tror er forbundet med mye mer enn selve plasseringen.

– Jeg tror også vi lærer ganske tidlig at det å være flink, rask og best blir sett på som riktig. Og da blir det å være bakerst fort koblet til noe som er mindre verdt. Det tror jeg ikke er sant.

– Det er så mange verdifulle erfaringer og nyttig læring i det å gjøre noe uten å være kjempegod. Og jeg vil tørre å påstå at det krever en del mot å stille til start når du vet at du kanskje blir blant de siste.

Foto: Privat

Ingunns råd for å bli kvitt frykten

– Det som har hjulpet meg mest, er tre ting:

• Tenk at det går bra

– Jeg har sluttet å vente på at jeg skal føle meg klar. Jeg prøver heller å gjøre ting litt redd. Tenk om det går bra? Nå har jeg så mange gode minner, opplevelser, mennesker og erfaringer i ryggsekken, fordi jeg gikk inn på et treningssenter i 2023.

• Gode folk rundt meg

– Min personlige trener, Christopher Wolff, har vært helt avgjørende for at dette har gått så
bra. Da jeg kom redd og skjelvende inn på treningssenteret, møtte han meg på en måte som gjorde at jeg turte å bli. Han møtte meg ikke som et prosjekt som skulle «fikses», men som en som trengte trygghet og erfaringer av mestring.

– Sammen med ham endret tanken min seg gradvis, fra et mål om å bli så tynn som mulig, til at jeg heller vil være sunn og sterk. Det har vært veldig viktig for meg.

– Løperådet og Ingrid Kristiansen har også betydd utrolig mye, fordi de ga meg plass, tid og troen på at det er klart jeg også er en løper, uansett fart eller kroppstype.

• Å tenke fremover

– Jeg prøver ofte å spørre meg selv: Hvordan har jeg det etterpå? Det hjelper meg til å stå i ubehaget når det kjennes stort der og da. Som voksne har vi mulighet til å unngå mye ubehag, men jeg har lyst til å utvikle meg og vokse forbi frykt som ikke beskytter meg, bare begrenser.

– Når man står på startstreken, er det lett å se på de andre å tenke «de er så mye raskere, bedre trent og fortjener å være her». Men jeg vet ikke deres historie, på samme måte som de ikke vet min. Vi skal gjennom samme distansen, bare på ulik tid.

Løp med Kristiansen

Tilbake til Kristina-løpet sommeren 2025. Grytnes Kristensen har fått god støtte på veien og skal løpe sammen med maratonløper og verdensmester Ingrid Kristiansen.

– Dette var mitt første 10 km-løp, og Ingrid Kristiansen skulle løpe sammen med meg. Vi kom helt sist, og mitt lodd i livet skulle bli å sette en verdensmester på nest siste plass. Det synes jeg er veldig morsomt.

Frykten og tvilen fra startstreken var likevel en saga blott da løypa var lagt bak henne.

– For meg er det å gjennomføre et løp en seier i kampen mot til tider overveldende selvkritikk, uansett plassering. Å møte opp på en startstrek uten å vite hvordan det går eller hvilke følelser som dukker opp underveis, gir meg økt motstandsdyktighet.

– Ikke fordi det ikke er krevende når det skjer, men fordi jeg vet jeg kommer gjennom det.

– Da vi løp i mål kjente jeg på glede, mestring og stolthet. Da plaget det meg ingenting at vi kom sist.

Foto: Privat

Motiveres av flere ting

Grytnes Kristensen motiveres av mye, men det er et par ting hun vil trekke frem.

– Jeg motiveres aller mest av bevegelsesglede, og at jeg nå gjør noe som hadde vært helt uaktuelt for to år siden. Jeg motiveres ikke først og fremst av fart eller tider.

Også det å dele reisen sin med andre har blitt en motivasjon. Og der hun før ønsker å gjemme seg bort, er faktisk synlighet blitt en viktig drivkraft.

– Nå motiveres jeg, ironisk nok, av at jeg kan være synlig som nettopp en større og saktere løper. Det jeg var så redd for i starten, har også blitt noe meningsfullt. Fordi jeg hadde trengt å se flere som meg da jeg startet.

– Jeg ville sagt som de fleste andre sier: start rolig, og løp korte drag. Jeg begynte med 30 sekunder. Hvis det er for mye, løp i 10 sekunder, og gå i 2 minutter. All bevegelse er bra! Ikke hør på dem som sier at det å gå og jogge ikke teller. Fremover er også en fart, sier Kristensen.

Foto: PeopleImages / Getty Images

I tillegg til å ta det rolig til å begynne med, er det også viktig å ikke sammenligne seg med andre. Du kan løpe akkurat som du er, også uten selvtillit. Den vil komme etter hvert.

– Ikke vent på selvtillit før du begynner. Jeg hadde null løpeselvtillit. Null. Jeg tror mange av oss bruker veldig mye energi på å tenke at vi må bli en annen versjon av oss selv før vi får lov til å begynne. Men det stemmer ikke. Du kan begynne som du er.

– Og kanskje viktigst: Ikke tro at du må se ut på en bestemt måte for å få lov til å løpe. Du kan være tung, treig, usikker og fortsatt være en helt ekte løper, avslutter Grytnes Kristensen.

Programmert til å bry oss

Ole Petter Hjelle er allmennlege, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet og leder av ABEL-instituttet.

Mange opplever det som ubehagelig å være nybegynner og «synlig dårlig». Men hvorfor er denne frykten så sterk?

– Det handler i stor grad om helt grunnleggende psykologi. Vi mennesker er sosiale vesener, og vi er «programmert» til å bry oss om hva andre tenker om oss, sier han.

– Når vi gjør noe vi ikke mestrer, særlig i offentligheten, kan det trigge sosial usikkerhet eller skamfølelse. Det kan føles som om vi blir vurdert, selv om de fleste rundt oss egentlig ikke bryr seg så mye som vi tror.

Ole Petter Hjelle

«Treningslegen»

– Helt avgjørende

I tillegg er mange vant til å holde seg til det de allerede er gode på. Å være nybegynner betyr å gi slipp på kontroll, og det er uvant og ubehagelig for de fleste, forklarer Hjelle.

Når man utsetter seg for noe man er redd for, skjer det noe veldig viktig, understreker legen: man «trener» hjernen.

– Først vil kroppen reagere med stress. Høyere puls, uro og kanskje lyst til å trekke seg. Men hvis man blir værende i situasjonen, opplever man ofte at det ikke var så farlig som man fryktet.

Dette kalles eksponering, og over tid fører det til mindre frykt og mer trygghet.

– Samtidig får man en mestringsopplevelse: «Jeg gjorde det – selv om jeg var redd.» Det bygger selvtillit og mot.

– Hvor viktig er det å flytte fokus fra prestasjon til mestring?

– Det er helt avgjørende, spesielt når man har startet med noe nytt. Hvis målet er tid og prestasjon, vil mange oppleve nederlag raskt. Men hvis målet er å møte opp, gjennomføre og kjenne at man får det til, øker sjansen for å fortsette enormt.

Peker på forskning

Forskning viser nemlig at indre motivasjon – altså det å gjøre noe fordi det føles bra – er mye sterkere enn ytre motivasjon, som tider og plassering.

Til og med det å komme sist i et løp kan utvilsomt være en positiv erfaring, forteller Hjelle. For mange kan det være en av de viktigste erfaringene de gjør.

– Å komme sist betyr at du turte å stille til start og at du gjennomførte. Det er i seg selv en sterk mestringsopplevelse. Det kan også være befriende. Har du først kommet sist, er det «verste» gjort. Da kan det bare gå én vei: Oppover.

– Frykten mister litt av grepet, og terskelen for å gjøre det igjen blir lavere, legger han til.