«Forviser spøkelser i popmusikken»

Briten Olivia Dean er klar med sitt andre album, «The Art of Loving».

Debutalbumet til 26-åringen, «Messy», kom i 2023. Albumet besto av låter som stort sett hadde en lakkering av elektronika på soul-karosseriet.

Med mer utprøvende låter som vokoder-pregede «UFO» og tikkende «No Man», men også klassiker-lydende «The Hardest Part» og «Ladies Room», var platen en fyldig debut blant de mange retro-inspirerte i popmusikken.

Dean har mellomnavnet Lauryn, etter den innflytelsesrike og mangfoldige Lauryn Hill. Lik Raye, Adele, Amy Winehouse og Lola Young har hun gått på kunstskolen Brit.

Etter en svipptur innom særs kommersiell Drum & Bass som vokalist på Rudimental sin låt «Adrenaline», slapp Dean sin første EP på tampen av 2019, «OK Love You Bye». Hennes nye plate er ingen introduksjon.

Smurning

På «The Art of Loving» høres Olivia Deans stemme like velsmurt ut som alltid.

Munnen er som penslet inn med vaselin, med et par bomullsdotter plassert godt innenfor jekslene.

Slik albumets tittel og intro så galant beskriver, romsterer låtene i kjærlighetens mange skuffer. Slik mang en person som skal finne sin plass i det hele, proklamerer låtene hva de har lært.

«We went straight to lovers, so we can’t even talk as friends», synger hun mellom plukkende gitar og gripende strykere på «Loud».

Før det snubles uti igjen, med ekser og håpløse tilbakefall på den mer tilbakelente «A Couple Minutes».

Ujålete og ekte

Olivia Dean er mindre preget av 90-tallets neo-soul enn Cleo Sol, og mer popfokusert enn Nectar Woode. Musikken omfavner et retro uttrykk, men lar seg ikke lede av kitschy Motown lik Raye.

De popglade og frimodige singlene «Man I Need» – blant annet skrevet sammen med Tobias Jesso Jr, som tidligere har medvirket på Dua Lipas «Radical Optimism», Justin Biebers «Swag» og «Swag II», samt Adeles «When We Were Young» – og «Nice to Each Other» har ledet an før albumslippet.

I sine helt alminnelige oppbygninger er det lite stolthet i låtene, bare ekte og ujålete stil.

Noe stolthet blir det likevel.

«Loud» går fra destillert R&B til en låt som helst skulle hatt en James Bond-film på slep.

I motsetning har «Close Up» en mer gjennomtrengelig uro, til tross for noen litt vel varehusvennlige blåsere.

Mellom de mer utfylte låtene ligger låter som «Something In Between». Låten står tro til tittelen sin, men fremstår som etterslep fra «Messy» og malplassert fyllmateriale.

En langt mer listig pustepause blir det når The Supremes får en bossanova twist på «So Easy (To Fall In Love)». Dean gjør stemmen lysere og lettere mens hun synger seg selv til en romantikkens nådegave.

Gjør som jeg sier, og som jeg gjør!

Tryggest og stødig i sin overbevisning blir det på låten «Lady Lady», en singel som gikk mer under radaren enn sine kompanjonger «Man I Need» og «Nice To Each Other».

Dean forkynner aldri, men gjør som hun sier.

På «Lady Lady» gir tekst og komposisjon etter for voksesmertene. Bassen, perkusjonen og trommene her jobber sammen og løfter fram en låt i Paul Simons ånd. Når den lavmælte blåseseksjonen og svermeriske synthen også melder seg på, er det bare å bøye seg i støvet.

«Let Alone The One You Love» sin vemodige vals kunne tredd inn på Adeles «30». «I’ve seen it» legger seg midt mellom Lianne La Havas og Corinne Bailey i sin folk-soul.

I en av mange gjennomlytt var det også fristende å nynne Bill Withers «Just the two of us» over (eller eventuelt Mods sin «Me to går alltid aleina»). Det sier nok noe om hvor usminket «I’ve seen it» lander.

Låten plukker opp gitaren som så ofte får drive låtene til Dean, men det hele strippes ned. Slik bankes platens filosoferinger inn, «love actually is all around».

En helg som poptimist

Av de mange spøkelsene som hjemsøker popmusikken, forviser og vekker «The Art of Loving» to av dem, respektivt – det ironiske og det retro.

Det siste året har artister som Sabrina Carpenter omfavnet helt åpenbar ironi ved å gå rett i strupen på moderne dating.

Addison Rae og Charli XCX har kastet hud og hår inn i å kommentere på berømmelse og pop. For dem har det, ironisk nok, resultert i den popmusikken på nåtidens hitlister med mest integritet.

Ironi har kommet seirende ut i popkulturen, og dens motvekt er den påsmurte inderligheten i artister som Alex Warren og Benson Boone.

Til tider føles det som at popmaskineriet pumper ut to alternativer til den som lytter: ironisk distanse eller vekkelse.

Det er beskrevet i alvorlig grove trekk, men en kan ta seg selv i å tenke: Hvor er de som bare lengter, i lengselens mest velkjente form?

Ja, hvordan i alle dager høres poptimismens helgemorgen ut i 2025? Må man backflippe av pianoet selv på frynsete morgener?

På «The Art of Loving» ligger inderligheten i kjernen av albumet. Her er kjærligheten stort sett en varm vokal, klingende tangenter, sindig perkusjon, plukkende gitar og ømme strykere og blåsere. Olivia Dean er skolert og stilsikker på andrealbumet.