Fortjent, men flaut

1 day ago 5

TRONDHEIM (VG) Juryen for Idrettsgallaen lykkes kanskje med å stilne stormen mot seg selv. Men skammen forsvinner ikke over at Johan Kaggestad aldri ble hedret i live.

Lørdag 4. januar kl. 22:53

I seg selv er det prisverdig at norsk idretts snuoperasjon for en generasjon siden trekkes frem i rampelyset. Men hvorfor nå?

Bakgrunn: Johan Kaggestad fikk hedersprisen - deler den med tre andre

Hvis grepet med fire prisvinnere først skulle tas, kan man undres over tidspunktet. Etter at det nærmest har vært et folkekrav at Johan Kaggestad skulle vinne, er han omsider en hedersprisvinner.

Uten at han fikk oppleve det selv.

Det er en situasjon som påkaller blandede følelser.

Det er fortjente og verdige vinnere på scenen. Bjørge Stensbøl, Hans Trygve Kristiansen, Dag Kaas og Johan Kaggestad gjorde alle en viktig jobb da norsk idrett reiste seg etter et fiasko-OL, systematiserte seg og tok steg for å forme den moderne toppidretten.

Men rollen i Olympiatoppen er bare en liten del av alt Johan Kaggestad stod for som idrettsleder. Han var så mye, mye mer.

Sønnen Mads var i talen inne på hvordan «fatter’n» så idrett i en større sammenheng. Det er for mange andre ting enn det prisen dekker at Kaggestad vil bli husket av et stort publikum.

Derfor faller ordene «fortjent» og «flaut» inn i hodet samtidig om utdelingen på gallaen.

Fortjent, fordi det utvilsomt er dekning for prisen slik den ble definert og formulert.

Flaut, fordi dette burde vært løst på andre måter langt tidligere.

Stensbøl kunne - og burde - vært hedret nærmere egen æra. Johan Kaggestad burde definitivt fått oppleve å motta hedersprisen mens han levde.

Utfallet er trolig at det roer stormen juryen har opplevd de siste årene noe sted. Det hele fremstår som en litt snedig variant.

Et annet spørsmål som nok en gang melder seg, er reguleringen av nærhet og avstand i sammensetningen av juryen.

Jeg har tidligere problematisert at den sittende toppidrettssjefen har så mye makt når juryen skal velge og vrake blant kandidater på Idrettsgallaen.

Nå er vi der at tidligere ledere i Olympiatoppen hedres av den nåværende lederen av Olympiatoppen. Det skjer etter at Marit Breivik og Cato Zahl Pedersen, begge sentrale i nettopp Olympiatoppen, har fått de to foregående hedersprisene.

Et eller annet sted bør det kanskje gå en grense for hvor mye Olympiatoppen skal sette seg selv i monitor?

Dette er på ingen måte en kritikk av hedersprisvinnerene, men handler om at troverdigheten til juryarbeidet hadde blitt styrket med en annen sammensetning på giversiden.