Formuesskattens virkelighet: Når selskapet er eneste kapital

Karin Thorburn, professor ved institutt for finans på NHH og Aksel Mjøs, førsteamanuensis ved NHH. Foto: Marit Hommedal / Sturlason / NHH

Skattedebatten trenger mindre retorikk og mer realitetsorientering.

Dette er en kronikk

Karl Alveng Munthe-Kaas hevder i E24 at formuesskatten er en effektiv og lite skadelig skatt, støttet av forskning og egne erfaringer som gründer.

Men bildet forskningen tegner er betydelig mer sammensatt.

For unoterte bedrifter fungerer formuesskatten i praksis som et fast gjeldskrav som øker risikoen. For mange gründere og eiere av familiebedrifter utgjør selskapet hele kapitalbasen deres.

Når skatten må betales uavhengig av om selskapet går med overskudd eller underskudd, skaper det alvorlige likviditetsproblemer.

De som har annen formue kan dekke skatten uten å belaste bedriften. Men de som mangler slike reserver, tvinges til å ta utbytte for å betale formuesskatten. Dermed tappes selskapet for midler som ellers kunne gått til drift, investeringer og videre utvikling.

Forskning på norske familiebedrifter viser at høyere formuesskatt fører til økt utbytteuttak, svakere vekst og lavere lønnsomhet. Skatten virker som et ekstra gjeldskrav og gjør nye satsinger vanskeligere. Kapitaltilgangsutvalget (NOU2018: 5) pekte på mangelen på kompetente miljøer som investerer i tidligfaseselskaper som det største problemet i det norske kapitalmarkedet – og anbefalte i den forbindelse også å avskaffe formuesskatten.

Gründervirksomhet innebærer i utgangspunktet høy risiko. Ny forskning viser at bare 20–25 prosent av norske innovative selskaper gir positiv avkastning. De nødvendige tidligfaseinvesteringene er derfor svært risikable – og formuesskatten gjør dem enda mer utsatte.

Munthe-Kaas avfeier trusselen om utflytting er en bløff. Erfaringene fra våre naboland gir liten støtte til det. Sverige hadde en langt mildere ordning, der unoterte selskaper og arbeidende kapital i stor grad var unntatt. Likevel valgte de å avskaffe formuesskatten. Når Norge, med en strengere og mer inngripende variant, står igjen alene – samtidig som vi ser mange tegn nettopp på utflytting – bør vi stille spørsmål ved om vi har valgt riktig vei.

Formuesskatten bidrar med under to prosent av statens inntekter. Den fordelingsmessige effekten er marginal, mens skadevirkningene for gründere, familiebedrifter og norsk eierskap kan være store. Når investeringsmidler tappes ut av selskapene for å betale skatt, svekkes evnen til å skape nye arbeidsplasser og verdier.

Det er legitimt å diskutere rettferdig fordeling, men den må gjøres uten å undergrave den verdiskapingen som skal finansiere velferden i fremtiden. Norge ligger allerede lavt på rangeringer for entreprenørskap og har lave nivåer av ventureinvesteringer. Videreføring av en særnorsk formuesskatt – som ingen av våre naboland har funnet bærekraftig – er ikke løsningen.

Skattedebatten trenger mindre retorikk og mer realitetsorientering. For gründere og eiere uten annen kapital enn selskapet selv, er formuesskatten ikke bare en teoretisk avgift, men en reell barriere for vekst, investeringer og arbeidsplasser i Norge.