Forfører leseren! Anmeldelse: Elif Shafak: «Det er elver på himmelen»

Tyrkisk Elif Shafak lever i eksil i London. Hun har utgitt 21 bøker, hvorav 13 er romaner, og bøkene hennes er oversatt til 59 språk. Foto: Ferhat Elik

Veldreid og forførerisk roman fra tyrkisk stjerneforfatter.

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

Lørdag 15. februar kl. 11:15

Vann er en grunnleggende forutsetning for alt liv, en kjemisk forbindelse som dekker størstedelen av jordoverflaten og utgjør mer enn halvparten av vår kroppsvekt. Gjennom årtusener har vann lagt grunnlaget for sivilisasjoner og knyttet folk og kontinenter sammen.

I tyrkisk-britiske Elif Shafaks nye roman er en enkelt vanndråpe bindeleddet mellom tre karakterers liv på tvers av tid og sted.

Shafak er en internasjonal forfatterstjerne, oversatt til nesten 60 språk. Flere av romanene hennes har tidligere kommet på norsk, men det store gjennombruddet her til lands har latt vente på seg.

Det kan endre seg med «Det er elver på himmelen» – en storslagen, ambisiøs og profesjonelt skrevet episk fortelling inspirert av 1800-tallets store romanforfattere. Den tar opp dagsaktuelle temaer som miljøødeleggelser, kulturarv og folkemord.

Den har «alt».

BOKANMELDELSE

«Det er elver på himmelen»

Forfatter: Elif Shafak

Oversetter: Bente Klinge

Forlag: Kagge

Sjanger: Roman

Sider: 467

Pris: 449

Romanen begynner i 640 f.Kr. med kong Asurbanipal i oldtidsbyen Ninive – den mektige assyriske herskeren som i sitt enestående bibliotek etterlot seg leirtavler med Gilgamesj-eposet – verdens eldste litterære verk.

Eposet og elvene Tigris og Themsen danner sentrale forbindelseslinjer mellom Arthur, en gutt som vokser opp i slummen i Victoria-tidens London; Narin, en ung jesidisk jente som i 2014 blir tatt til fange av IS; og Zaleekhah, en hydrolog (vannforsker) som i 2018 bor på en elvebåt langs Themsens bredd, men er redd for vann.

Foto: FERHATELIK

Shafak er en forførerisk forteller med et metaforrikt, sanselig språk – visuelt og filmatisk storslagent. Rent litterært er hun en krysning mellom Maja Lunde, Charles Dickens og Orhan Pamuk.

Shafaks research er formidabel.

Under lesingen tok jeg meg i å stadig sjekke fakta og lese videre på nett. Lenge før forfatterens lange etterord ble det derfor klart at sentrale personer i romanen er lett kamuflerte utgaver av historiske skikkelser, selv om mye også er «løgn og forbannet dikt».

Boken inneholder dessuten flere illustrasjoner, for liksom å understreke at historie- og kunnskapsformidling er en sentral litterær drivkraft for Shafak.

Den viktigste og mest velutviklede karakteren er Arthur Smyth. Hans livshistorie er løst basert på virkelighetens George Smith – den selvlærte kileskrifteksperten som oppdaget Gilgamesj-eposet.

Fortellingen om Arthurs utrolige reise fra London-slummen på Charles Dickens tid til arkeologiske utgravinger i ruinbyen Ninive, er fascinerende historieformidling i romans form, der fortiden blir levende og nysgjerrigheten vekkes.

I ni år gamle Narin gis leseren en god innføring i jesidienes liv og historie – et folk og en religiøs minoritet som har måttet tåle utallige overgrep gjennom historien, sist under IS-kalifatet i Syria og Irak.

Mange romaner synker under vekten av overdreven formidlingstrang og research. At Shafak klarer å holde på min interesse og sy alle trådene sammen, vitner om en forfatteren som behersker sitt format. Riktignok knaker det i sammenføyningene enkelte steder, for det er mye hun vil ha sagt om alt fra vann til kileskrift, angrep på minoriteter, miljøødeleggelser, kolonialisme og klassesamfunn.

«Det er elver på himmelen» er en forførerisk roman som underholder, berører og gir leseren ny kunnskap. Hva mer kan en ønske seg?