Folkets pave: Frans I (1936–2025)

2 hours ago 6

Bare kort tid etter at den tidligere biskopen av Buenos Aires i mars 2013 nokså overraskende var blitt valgt til pave, hadde han også blitt medieyndling og superkjendis på en helt annen måte enn sine forgjengere.

«Twitter-paven» skapte i løpet av sine ni første måneder i Den hellige stol en ny årvåkenhet for den romersk-katolske kirke.

Med sitt vinnende vesen og lune sjarm, men også med en uttalt vilje til endring, ble pave Frans både omfavnet og fryktet.

Mens italienske aviser kalte ham «den uforutsigbare paven», omtalte amerikanske konservative ham som «marxist» og tyske katolikker som «antikrist».

Jorge Mario Bergoglio ble den første paven fra Latin-Amerika, den første jesuittenJesuitt er en person som tilhører jesuittordenen, en orden som er en del av Den katolske kirke. Jesuittordenen ble grunnlagt i 1534 av Ignatius av Loyala. Han ble senere erklært som en helgen. Ordenens mål var å misjonere og reformere kirken innenfra. Jesuittene er munker, men de lever ofte ikke i vanlige klostre. De sendes heller rundt for å undervise og tjene kirken. Jesuitter ble inntil 1956 nektet å komme inn i Norge, det sto skrevet i Grunnloven fra 1814., og den første pave som tok navnet Frans – etter den hellige Frans av Assisi, de fattiges og sykes beskytter.

Hans tid i Den hellige stol ble preget av ønsket om å reformere en kirke i krise.

En kirke som skulle ut av palassene og tilbake til folket, som skulle søke de fattige, støtte de marginaliserte, og ikke frykte å si sannheten til makten.

Pave Frans tok over etter Benedikt XVI, som abdiserte i kjølvannet av den såkalte Vatileaks-skandalen, og innledet det som skulle bli en av de mest uforutsigbare, splittende, men også nyskapende pontifikater.

Om Frans er det sagt at han ville «gjøre kirken til et åndelig feltlasarett», der de trengende skulle prioriteres og seksualitetens betydning tones ned.

«Hvem er jeg til å dømme?» var hans svar da han ble spurt om homofile kunne bli prester.

Pave Frans inntok sin nye rolle med en folkelig, nøktern væremåte som brøt med Vatikanets tradisjonelle pomp og prakt. Han bodde enkelt, brukte offentlig transport, og løftet frem symboler og handlinger som kommuniserte evangelisk ydmykhet.

Slik ble han også misforstått. En gjentatt feilslutning var at pave Frans var liberal. Paver er ikke liberale. Ikke i teologi.

Han var heller ingen pusling. Tvert imot var pave Frans en erfaren maktspiller. Tiden som kirkeleder i juntageneralenes Argentina hadde lært ham ett og annet om å spille motstandere ut mot hverandre, for så å utmanøvrere dem når de minst ventet det.

Tidlig mente skeptikere at hans nedskalerte og avjålete pontifikat bare var ytre form uten indre konsekvens. At det ikke spilte noen rolle for katolske homofile, ulykkelig forelskede prester, abortsøkende eller skilte at Frans var en likandes kar med populistiske initiativer og glimt i øyet.

Det er imidlertid lett å overse hvilken betydning det har at pavestolen er vestverdens eldste institusjon. Den fremstår unektelig autoritær, men er samtidig konsensusdrevet.

1,4 milliarder katolikker verden over lar seg ikke reformere, unnskyld uttrykket, over natten.

Ytre form er alt annet enn uvesentlig. Den katolske kirke er så symbolmettet og tung av ritualer at ingen gest er tilfeldig, ingen fakter er tomme tegn. Alt har en mening, alt kan - og må! –⁠ settes i en sammenheng.

Da Frans flyttet sakramentene ut av Peterskirken og ned på gatenivå hadde det en betydning.

Da han avlyste skjærtorsdagsseremonien i Vatikanet for å holde messe i et ungdomsfengsel, og han der vasker føttene til en ung muslim, sa det mye om en katolsk kirke i bevegelse.

Det var en handling ladet med dyp teologisk betydning og politisk kraft.

Frans ville ta kirken hjem til menneskene den består av.

En kirke som har relevans for folk flest må være der folk flest er. Og det er ikke i Vatikanet.

Like før jul i sitt tiltredelsesår la Frans frem sin første apostoliske formaning. Et pavelig skriv som kan kalles hans regjeringserklæring.

Dokumentet var pavens visjon for Den katolske kirke, for sosial rettferdighet, miljøvern, tro og politikk, økumenikk og interreligiøs dialog, samt kvinners og legfolks rolle i kirken.

Og allerede her klinte han til mot den brutaliserte kapitalismen på en måte som gjorde at mange amerikanere mente at pave Frans måtte være marxist.

For avislesende nordmenn og andre som følger med i samfunnsdebatten var pavens ord den gang – og siden – ikke veldig forskjellig fra det Høyre-nestor Kåre Willoch pleide advare mot: en destruktiv kapitalisme som bare tjener de få.

Pavens utstrakte hånd til muslimer og jøder gjorde at forvalterne av Den rette Tro i Tyskland oppfatter ham som antikrist. Ønsket om aktivt å trekke kvinner inn i kirkens besluttende organer vekket også konservativ motstand, selv om han ikke akkurat utfordret forsteinede oppfatninger om kvinners egnethet til å bære prestekjole.

Strukturreformene paven ønsket å gjennomføre ble oppfattet så radikale internt i Vatikanet, at de reaksjonære motkreftene ikke lot vente på seg. Men Frans gjorde seg uangripelig i offentligheten ved at han selv praktiserte den ydmykhet og nøysomhet han ba om hos andre.

Hans moralske autoritet savnet i så måte sidestykke i en organisasjon med historiske avstander mellom liv og lære.

Den som har besøkt Vatikanet vet at man ikke skal gå mange meterne innenfor pavestatens tykke murer før det fremgår med all tydelighet at Guds tjeneres tjenere ikke bare har vært opptatt av kontemplasjon og bønn, men også har viet betydelige krefter til å samle seg skatter på jorden.

Så da han kalte den tøylesløse kapitalismen «et nytt tyranni» og trakk forbindelseslinjer mellom Det femte bud (Du skal ikke slå i hjel) og en økonomi som skaper så stor ulikhet i verden at den dreper, føyde det seg inn i en ny type pavelig retorikk.

Tyngden i en slik formaning fra Den hellige stol ble en annen enn kristelighetens generelle oppfordringer om å stelle pent med de fattige.

Pave Frans’ definisjon av fattigdom handlet ikke bare om å nå ut til dem som mangler mat og klær. Han pekte også innover, til de fattige i ånden.

I polariseringens tid tok Frans ofte et tydelig standpunkt. Bare uker før sin død gikk han til frontalangrep på president Donald Trumps migrasjonspolitikk, kalte den «et brudd på verdighet», og anklaget visepresident JD Vance for teologisk misbruk.

Som Politico skrev: En klassisk Frans-finte: impulsiv, instinktivt beskyttende overfor de forsvarsløse, og – bevisst – uten teologisk finkultur.

Men arven etter pave Frans er likevel langt fra entydig.

Mange av reformene ble oppfattet som halvhjertede. Han åpnet viktige stillinger for kvinner, men lot presteforbudet stå fast. Han banet vei for velsignelser av likekjønnede par, men ble tvunget til å vanne det ut under press fra konservative biskoper, særlig i Afrika.

Hans finansreformer ble svekket av skandaler, og i spørsmål om seksuelle overgrep i kirken ble han kritisert for å beskytte nære medarbeidere fremfor ofrene.

Slik ble hans pontifikat fullt av paradokser. Han var mild i uttrykk, men hard i vilje.

Han var en folkelig pave som elsket medieoppmerksomhet, men som også brukte den bevisst til å sette agenda. Han etterlot seg en teologisk og politisk uoversiktlig arv, et landskap fullt av åpne spørsmål og motstridende initiativer.

Men nettopp i dette ligger kanskje hans storhet: At han våget å bevege seg. Han våget å irritere. Han våget endring – selv om han ikke alltid lyktes.

Pave Frans ble 88 år gammel.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article