Fødte sin døde datter på vei til sykehuset

14 hours ago 7

Karoline fødte sin døde datter i luftambulansen på vei til sykehuset.
Familien fra Skjervøy har gjennomgått flere svangerskapstap.
I flere måneder har VG gransket norsk fødselsomsorg gjennom innsyn, samtaler med fagfolk og fødende kvinner.

Et tynt teppe er pakket rundt den lille kroppen.

Da luftambulansen lander på taket hos Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), blir Karoline og babyen trillet inn til fødeavdelingen.

Lyden av barneskrik på avdelingen treffer henne.

Men Karolines baby gråter ikke. Hun er helt stille. Det samme er hjertet hennes.

«Kan ikke heller jeg dø?!»

Karoline brøler så høyt som hun aldri har brølt før.

«Det er ikke rettferdig at et barn dør!»

– Vi hadde prøvd å få barn i seks år, forteller Karoline Småland Nyvoll (34).

Nå sitter hun i stuen hjemme på Skjervøy, fiskeværet ytterst ved havgapet i Troms.

Sammen med mannen Audun Nyvoll drømte hun om å utvide familien. I lang tid hadde datteren Signe Amalie, den gang ni år, ønsket å bli storesøster.

Årene gikk med prøving og håp. Til slutt ble Karoline og Audun henvist til en fertilitetsklinikk for assistert befruktning – IVF.

Men under den første kontrollen dukket det opp en stor overraskelse.

– Plutselig var det et bankende hjerte i magen min.

En liten jente som skulle få navnet Agnes.

– Da trengte vi ikke IVF likevel, forteller Karoline med et forsiktig smil.

Endelig skulle de bli fire.

– Det føltes nesten litt for godt til å være sant, sier Karoline.

Agnes skulle komme til verden høsten 2023. Forventningene vokste i takt med magen.

Men midt i all gleden kom også en uro:

Om sommeren leste Karoline om et barn som hadde dødd under fødsel ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), samme sykehus som hun sognet til.

– Det skremte meg.

Karoline bestemte seg derfor for å føde på Sonjatun fødestue i Nordreisa i stedet.

Det er likevel på UNN at håpet til slutt skal bli til virkelighet. Men det vet ikke Karoline nå.

Høsten hadde
begynt å sette
sitt preg på
Skjervøy.

Trærne skiftet farge, og dagene ble kortere.

Én dag over termin var Karoline på kontroll hos sin lokale jordmor. Alt så fint ut.

Hjertelyden var fin, og kroppen viste tegn på at det nærmet seg.

– Jeg tenkte at fødselen ikke var så langt unna.

Så kom 8. september 2023.

Dagen etter at Karoline hadde vært på kontroll, startet som vanlig. Signe Amalie ble sendt av gårde til skolen, mens Karoline forsøkte å få tiden til å gå hjemme.

– Jeg hadde som vane å ta meg tid hver dag til å kjenne etter liv i magen.

Men det gjorde ikke Karoline denne dagen. Hun gikk rundt i huset, ryddet litt, og forsøkte å få tiden til å gå.

Plutselig tikket en melding inn på telefonen. En venninne lurte på om babyen var kommet. Karoline svarte:

«Nei, men jeg håper at noe skjer i løpet av kvelden.»

På ettermiddagen hentet hun Signe Amalie på skolen. Sammen tok de en liten tur ned til sentrum.

Karoline kjente magen stramme til.

– Den var steinhard.

Med forventning i kroppen bestemte mor og datter seg for å dra hjem og ta det med ro. Men da Karoline gikk på toalettet, ble stemningen en helt annen.

Plutselig var doskålen full av blod.

– Det var mye. Mye mer enn det burde være.

Karoline ringte fødeavdelingen på Sonjatun og fikk beskjed om å komme inn til kontroll.

Samtidig ringte hun Audun og ba ham komme hjem. Han forlot jobben i all hast.

Besteforeldrene hentet Signe Amalie. Karoline og Audun satte seg i bilen.

Turen til Sonjatun tar rundt 40 minutter. Underveis kom riene for fullt.

Da de kom frem, ble de møtt av en jordmor som fulgte dem inn på undersøkelsesrommet.

Karoline la seg ned på benken, Audun satte seg i en stol like ved.

Jordmoren tok frem doppleren og spurte, ifølge Karoline, hvor hun vanligvis kjente spark. Karoline pekte.

Men jordmoren fant ingen hjertelyd. Kun Karolines egen puls kunne høres, minnes hun.

En ekstra jordmor ble tilkalt. De forsøkte med både doppler og stetoskop.

I magen lå Agnes helt stille. I rommet begynte bekymringen å spre seg.

Ifølge Karoline stilte jordmoren spørsmålet:

«Skjønner du hva vi er redd for?»

Karoline nikket til jordmoren, samtidig som hun distanserte seg fra omverdenen og stirret inn i veggen.

Litt over to år
senere forteller
Karoline om hva
som skjedde videre.

Luftambulansen ble tilkalt for å frakte henne til sykehuset i Tromsø (UNN).

Helikopteret var lite, med kun plass til én ledsager. Karoline og Audun bestemte seg derfor for at jordmoren skulle bli med, det virket mest forsvarlig.

Audun satte seg alene i bilen og kjørte mot Tromsø, en tur som tar tre–fire timer.

For å forsikre seg om at han kom raskt og trygt frem, ble de enige om å ikke ringes eller sende meldinger på veien.

Men i helikopteret ble riene for sterke og tette.

– Jeg innså at jeg ikke kom til å rekke frem til sykehuset før Agnes ble født.

Mellom fem og ti minutter før landing kom Agnes til verden.

– Jeg håpet i det lengste at jordmødrene hadde tatt feil, at Agnes faktisk levde, forteller Karoline.

– Men stillheten var brutal.

I luften fikk hun Agnes på brystet. Datteren var blå rundt leppene da hun fikk teppet rundt seg.

– Jeg ville jo ikke at hun skulle fryse.

Etter landing kom hvitkledde ansatte for å trille dem inn på sykehuset.

– Det var som å være i en film.

På fødeavdelingen møtte babyskrikene henne.

– Men det var jo ikke vår baby.

Det var da Karoline skrek selv, så høyt som hun aldri hadde skreket før.

– Det var som et urskrik.

«Kan ikke heller jeg dø? Det er ikke rettferdig at et barn skal dø.»

Audun satt fortsatt bak rattet på vei til Tromsø. Han visste ingenting.

Jordmoren som hadde fulgt Karoline i helikopteret, ble værende ved hennes side.

– Hun ble min støtteperson.

Rundt midnatt kom Audun frem til sykehuset. Tre timer hadde gått siden Agnes ble født.

Jordmoren gikk ut for å møte ham i inngangspartiet, forteller paret.

– Gjennom hele bilturen prøvde jeg å holde fast i håpet. Men innerst inne visste jeg at det ikke var håp, sier Audun.

Han ble fulgt inn til rommet hvor Karoline lå, med Agnes stille på brystet.

– Det var nesten som et vakuum rundt meg. Alt var helt stille.

Da Audun kom inn på rommet, sto sengen rundt fire meter unna.

– Men de fire meterne føltes som tredve. Som om jeg gikk og gikk for å komme bort til dem.

Kort tid etter kom spørsmålet: Ønsket de obduksjon?

– Jeg skjønte jo at de måtte spørre, men der og da føltes det helt absurd og grotesk, når du vet hvordan en obduksjon foregår.

Det tok litt tid før Karoline klarte å svare på spørsmålet.

Til slutt sa hun ja. De måtte få svar på hvorfor Agnes døde i magen.

Det skulle gå litt tid før resultatet kom.

På sykehuset ble familien innlosjert på et rom som vanligvis brukes som isolat. Det var litt skjermet fra resten av fødeavdelingen.

På dagtid gikk det greit. Men nettene var tunge da lyden av barnegråt trengte gjennom veggene.

– Det var tøft. Du vil jo ikke tro at det er sant at ditt barn ikke lager lyd, sier Karoline.

– Det var en følelse av uvirkelighet, en form for fornektelse.

I reportasjeserien «Min fødsel» har VG i flere måneder gransket norsk fødselsomsorg – gjennom innsyn, samtaler med fagfolk og fødende kvinner.

I seks dager ble Karoline og Audun værende på sykehuset sammen med Agnes. Hun lå i en kjølebag formet som en barnekrybbe.

I sykehuskapellet, like ved fødestuene, hadde de velsignelse for Agnes. De sang barnesanger og salmer.

– Det var viktig for oss. Nesten som en dåp. En slags bekreftelse på at hun faktisk hadde vært her.

Men utenfor sykehusets vegger ventet virkeligheten.

Tiden etter Agnes’
død var tung,
fylt av oppgaver
familien ikke
hadde sett for seg.

Det ble dager med praktiske, hjerteskjærende avgjørelser: Begravelsesforberedelser, valg av kiste og gravstein.

Hjemmet som hadde stått klart til å ta imot nytt liv, var tomt og stille.

Obduksjonsrapporten kom noen uker senere: Agnes døde av blodforgiftning, såkalt «stille sepsis».

Sorgen var stor, og fremtiden føltes fjern for Karoline:

«Kommer jeg noen gang til å klare å jobbe igjen? Klarer jeg å møte folk igjen?»

Foreldrepermisjonen ble redusert til seks uker. Sorg alene er ikke gyldig grunn for sykmelding i Norge.

Selv om Karoline aldri fikk høre barnegråten til Agnes, reagerte kroppen som om hun hadde en levende nyfødt – med barseltårer, hormoner og melkespreng.

Både fra jordmødrene på Sonjatun og under oppholdet på UNN opplevde Karoline og Audun god støtte. De hadde en fast jordmor som fulgte dem opp så langt det lot seg gjøre. På sykehuset fikk de samtaler med både sykehusprest og sosionom.

Men da de kom hjem til Skjervøy, var støtten fraværende, forteller de.

– Vi ventet og ventet på å høre fra kriseteamet i kommunen.

Det skulle gå tre uker fra Agnes døde, til representanter fra kriseteamet banket på døren.

– De sa at de var litt sent ute, fordi de skal egentlig bistå når det er akutt, ifølge Karoline.

Representantene skal ha forklart at de ikke var vant med barnedødsfall, ifølge Karoline og Audun.

«Men det er jo ikke vi heller», svarte familien tilbake.

Karoline beskriver besøket som «flåsete».

– Vi hadde trengt den hjelpen mye tidligere.

Grete Jacobsen er kommunedirektør i Skjervøy.

Hun skriver til VG at foreldrenes opplevelse av manglende støtte fra kommunens psykososiale kriseteam gjør inntrykk.

«Det er bare å beklage at Karoline og familien hadde en slik opplevelse i forbindelse med dødsfallet.»

Videre skriver Jacobsen at kommunen har revidert sine planer for arbeidet til psykososialt kriseteam.

«Vi tror derfor at ved fremtidige hendelser er vårt psykososiale kriseteam nå bedre rustet til å kunne gi nødvendig støtte ved akutte livskriser til innbyggerne.»

Senere fikk Karoline og Audun oppfølgning av kommuneoverlegen. Der skal de ha fått et forslag som de reagerte på.

– Han foreslo at vi tok oss en tur til Syden. Kanskje det kunne hjelpe.

Karoline ristet på hodet. Det var ikke en sydentur som kunne viske bort smerten av å miste et barn.

VG har vært i kontakt med den daværende kommuneoverlegen, som forklarer at det er vanskelig å kommentere en sak som ligger flere år tilbake, men at intensjonen aldri var at det skulle komme ut på den måten.

Et halvt år etter
at Agnes døde,
ble Karoline
gravid igjen.

De seks månedene hadde føltes som en evighet.

– Tanken på et nytt barn kom nesten med én gang. Da føler du deg jo gal og unormal som i det hele tatt tenker på noe sånt, sier Karoline.

Men jordmødrene møtte henne med forståelse og forsikret henne om at slike tanker var helt normale.

Like normalt som det å ikke tørre å prøve igjen.

Også denne gangen var det en jente. Hun skulle hete Live, et navn storesøster Signe Amalie hadde valgt.

Men også denne drømmen skulle briste.

Under en ultralyd i uke tolv ble det oppdaget at Lives urinblære var unormalt stor. Det ble også funnet cyster på navlesnoren.

Fostermedisineren var tydelig:

– Vi måtte være forberedt på at dette ikke var forenlig med liv.

Samtidig som Live vokste inni magen, fortsatte blæren å vokse.

Karoline gjorde alt hun kunne for å holde fast på håpet. Men i uke 16 kom den vonde beskjeden.

– På ultralyden kunne jeg se babyen min ligge helt i ro.

Også dette hjertet hadde sluttet å slå. Karoline tenkte:

«Hvor mye skal et menneske måtte tåle?»

Hun begynte å tvile på at hun noen gang ville våge å prøve igjen.

Men Karoline er blitt gravid igjen. Og nå skal hun føde på sykehuset hun en gang fryktet, men som ble en stor trygghet for henne etter at Agnes døde – UNN i Tromsø.

– Vi får tett oppfølgning og god hjelp der. Det gir trygghet, sier Karoline.

– De siste månedene har jeg nesten sovet med ett øye åpent for å passe på at alt går bra, forteller Audun.

– Jeg gleder meg til å ha leker strødd hjemme og tråkke på Lego-klosser med uhell, for det tar jeg ikke for gitt.

Veien tilbake til hverdagen har vært tung.

Etter mange år som helsefagarbeider har Karoline valgt en ny retning. Nå tar hun en bachelor i sosialt arbeid ved Universitetet i Tromsø.

– Det er rett og slett fordi jeg har fått så god hjelp av sosionomene på sykehuset. Det å kunne gi det samme tilbake til andre oppleves som meningsfullt.

Karoline har også blitt leder i Landsforeningen uventet barnedød (LUB) i Troms og Finnmark.

På gravlunden på Skjervøy hviler Agnes og Live side om side.

To lillesøstre som aldri fikk leke med storesøsteren.

To jenter som alltid vil være en del av familien, men som aldri fikk delta i livet.

I begynnelsen handlet alt om å overleve.

– Men jeg måtte finne tilbake – og finne en måte å leve på.

Etter intervjuet med VG er Karoline blitt mor til en velskapt gutt.

Hun tilbrakte en uke på pasienthotellet ved UNN for å være nær sykehuset, der fødselen skulle skje.

På sykehuset møtte hun en jordmor som hadde vært til stede etter at Agnes ble født, og hun fikk en omvisning både i sykehuslokalene og på fødestuen.

– Det var veldig sterkt, men også veldig fint, forteller Karoline.

Lille Ludvig Olai kom til verden på UNN 10. februar klokken 22.30.

Etter over et døgn med igangsettelse kom riene for fullt. En halvtime senere var han ute.

– Det skjedde så fort at både Audun og jeg fikk litt sjokk.

Da de endelig fikk høre Ludvig Olais første barneskrik, var lettelsen ubeskrivelig.

– Vi er spesielt takknemlige for fødselslege Eirin. Hun ga oss trygghet og troen på at det kunne gå bra, forteller Karoline.

Den første som fikk beskjed om den gledelige nyheten, var storesøster Signe Amalie. Hun var hjemme på Skjervøy sammen med bestemor. Via FaceTime kunne de nybakte foreldrene vise frem lillebroren.

– Hun løp opp til bestemor for å fortelle at hun var blitt storesøster igjen.