Finale uten salutt! Anmeldelse: Maja Lunde og Lisa Aisato: «Tordendronningen»

Siste bok i Årstidskvartetten til Maja Lunde og Lisa Aisato lukker et verk som både er lærebok i melodrama og stor illustrasjonskunst.

Foto: Agnete Brun/Kagge forlag

• Kristine Isaksen (bokanmelder)

Oppdatert fredag 10. oktober kl. 09:57

Men den første boken, «Snøsøsteren», er fremdeles den mest fullendte og mye viktigere enn verket.

Årstidskvartetten er også norsk bokhistorie og snedig forlagsplanlegging. Hver bok har kommet ut i september/oktober, når butikkene er godt i gang med det viktige julesalget. Bøkene er påkostede med fint papir, stort format, trådinnbinding og forseggjorte omslag.

Dette er gaveboksegmentet, og bøkene føles eksklusive. De trigger ekorn-genet i oss: vi vil ta med bøkene hjem og samle dem i rett rekkefølge til komplett harmoni.

I «Snøsøsteren» fra 2018 klaffet alt. Det er en sentimental og nydelig julehistorie i 24 kapitler som man kan ta frem jul etter jul. De to neste bøkene handlet om våren og sommeren, og de var ikke lette å la seg rive med en mørk høstdag.

Nå kan man selvsagt lese bøkene akkurat når man vil på året, men innlevelse er en viktig nøkkel til dette verket. Salget de første månedene etter lansering booster interessen og salget over tid. Mens «Snøsøsteren» er oversatt til 30 språk, blitt skuespill, strikkebok og film på Netflix, har de andre bøkene havnet litt i skyggenes dal.

«Tordendronningen» har en enkel historie som er lett å gjenfortelle. Avslutningen er forutsigbar i hvert fall for en voksen leser. Men historien har mytiske tendenser, som gjør den litt mer interessant og gir leseren mer å tygge på.

Den er satt i en fjern fortid lenge før skjermer. Menneskene reiser fra sted til sted til fots. Her er naturmystikk, overnaturlige vesener og forklaringen på hvorfor vi alle feirer «De dødes dag» i oktober hvert år. «Halloween» blir aldri nevnt, så «De dødes dag» må garantert forklares barna.

Både denne boken og hele Årstidskvartetten har en tydelig moral: vi må ta vare på naturen og være i ett med den.

Naturen representerer en slags frelse og et fellesskap med andre. Dette er et tydelig spor i hele Maja Lundes forfatterskap. Sammen med Lisa Aisatos fargerike, vakre og sentimentale tegninger har dette løftet seg til en høyere sfære.

Bildet er tatt i forbindelse med utgivelsen av julefortellingen «Snøsøsteren» i 2019. Foto: Ola Vatn / VG

Tenåringen Isabella og moren lever et omflakkende liv etter livsfilosofien «Den som lever lett, reiser lett». Når de kommer til Eikedalen der broren til moren bor i barndomshjemmet deres, kjenner Isabella på at hun vil bli der. Legge seg i den samme sengen hver kveld, gå på skolen, og ha ekte venner. Slutte å være «Tordendronningen», som har lett for å bli sint og utagerende.

Hun må samle mot for å fortelle moren dette, for også datteren skjønner morens trang til oppbrudd når hun får vite mer om oppveksten på potetgården. Når Isabella endelig tør dette, er boken ferdig. Det kjennes som en litt spinkel historie dratt ut over mange oppslag i mangfoldige stutte setninger og korthugde avsnitt.

Leseren må legge til godviljen for at dette skal fungere. Det er lett å parodiere de mange korte setningene og enkle dialogene som flyr fra den ene siden til den andre. Setningen «Han så på meg med minst hundre følelser» må aldri Harald Eia få tak i, for den setningen er både fin og meningsfull i bokens kontekst.

Foto: Frode Hansen / VG

Bokdesignet og tegningene er helhetlige, men selve tekstblokkene er vanskelige å lese med tidvis ujevne og jevne venstre og høyre marger - ofte også i lys farge på mørk bakgrunn. I siste bok av Årstidskvartetten blir det tydelig at det er Lisa Aisatos tegninger som er driveren i verket. Høstoppslagene med oransje og gule høstløv eller grønne pærer har man lyst på sengetøy av.

Nå er vel tiden inne for å ta frem «Snøsøsteren» igjen, og den fine adventstiden kan begynne.