Filmsjokket

3 weeks ago 10

Hva skrev denne avis, Verdens Gang, om Jean-Luc Godards (1930-2022) debut-langfilm «Til siste åndedrag» («À bout de souffle») da den kom til Norge i august 1960? Bare fire-fem måneder etter at den hadde satt filmkulturen på hodet ved premieren i Paris 16. mars det samme året?

Anmeldelse

«Nouvelle Vague»

• Med: Guillaume Marbeck, Zoey Deutch, Aubry Dullin, Bruno Dreyfürst, Adrien Rouyard

• Regi: Richard Linklater

• Premiere på kino torsdag 25. desember

• Biografi / dramakomedie. USA / Frankrike / Italia. Tillatt for alle. 1 time og 46 minutter

Jo du, det skal jeg i sin helhet fortelle deg. Det var nemlig kort og fyndig: «Filmatisk interessant, men ikke helt vellykket improvisasjons-eksperiment av ‘den nye bølges’ Francois Truffaut, Claude Chabrol og Jean-Luc Godard. Glimrende spill av Jean Seberg og spesielt av Jean-Paul Belmondo».

Vi holdt oss med terningkast allerede da (de ble innført av en regissør: Arne Skouen), og Godards film, svært løst basert på et manuskript av Truffaut og Chabrol, ble tildelt en treer. Hardt, kan man si, med tanke på hvor epokegjørende filmen skulle vise seg å bli. Men midt på treet, tross alt, i en «filmbarometer»-spalte der det meste ble avskrevet med terningkast to (filmkritikere ble ikke sure i går).

Det er minst et par tiår siden jeg så Godards film nå. Så jeg skal ikke falle for fristelsen til å leke overdommer. Jeg har heller ingen illusjoner om at «folk flest» sitter rundt i de tusen hjem og ser «Til siste åndedrag» lenger i 2025.

Hva tenker du?Synes du film er best i …

aSvart-hvitt!bFarger!cJeg trenger 3D

Men kraften i det den sveitsisk-franske regissøren og hans kolleger i «den franske nye bølgen» tok seg frihet til den gangen, har sannelig fått følger:

Uten Godard, ingen Quentin Tarantino (som har oppkalt produksjonsselskapet sitt etter en annen Godard-film, «Bande à part» fra 1964). For å ta bare ett opplagt eksempel.

I overgangen mellom 1950- og 60-tallet var Godard (Guillaume Marbeck) allerede en liten kjendis blant franske feinschmeckere som tok film veldig alvorlig, i kraft av sitt virke i filmmagasinet Cahiers du Cinéma.

Så cool at han gikk med solbriller innendørs, og endog beholdt dem på i kionosalen. Men tiltagende frustrert over at han, i motsetning til de fleste av sine venner, ikke kunne kalle seg utøvende kunstner selv ennå (på en håndfull kortfilmer nær).

I 1959 fikk han omsider muligheten. Produsenten Georges de Beauregard (Bruno Dreyfürst) evnet å stable et budsjett på beina, hvorpå den unge enfant terrible sporenstreks gikk i gang med å maltraktere det eksisterende manuset med improvisasjon, referanser til annen film, dagsferske omskrivinger og andre innfall.

Kort sagt: Omskape teorier, som hodet hans var sprekkfullt av, til film.

Den nært innpå amoralske «Til siste åndedrag» ble til som et stykke gerilja-filmskaping i Paris’ gater, og er stappet med kontinuitets-blundere og brutal klipping. Godard drev pengefolkene til vanvidd, og frustrerte altså norske filmkritikere.

Han gjorde også stjerner av franske Jean Paul Belmondo (Aubry Dullin) og amerikanske Jean Seberg (Zoey Deutch), og satt spor etter seg som vi fremdeles nyter etterdønningene av. (Ikke minst i vår egen Joachim Triers filmer – selv om han har mer til felles mer andre franske ’nybølgere’ enn med Godard).

Det er innspillingen av denne filmen Richard Linklaters «Nouvelle Vague» handler om. Sjokket ved det nye. Det som kan skje når noen som kan reglene (og Godard kunne reglene), bestemmer seg for å bryte dem, én etter én, med den største flirende tilfredshet.

Linklaters film – selvsagt i svart-hvitt – får en til å drømme om en tidsmaskin som kan frakte en tilbake til Paris i 1960. Til kulturlivet, de kunstfilosofiske samtalene, de stilige balkongfestene, de skarpe dressene og de tynne slipsene. Til Jean Sebergs ankomst på filmsettet: Et kortklipt blondt nedslag av solskinn. Selve den nye tidens ansikt.

Så kan man selvfølgelig si at «Nouvelle Vague» er en film som angår de få og i utgangspunktet filmfrelste, at Godard ganske kjapt skulle teoretisere seg langt ut i den marxistiske huttiheita, og at den nye tidens ansikt skulle gå et tragisk endelikt i møte.

Det forhindrer ikke at «Nouvelle Vague» er en spill levende og gnistrende vakker film for oss som jo faktisk er «spesielt interesserte».

Se flere film- og tv-nyheter fra Blåkkbøster:

Read Entire Article