Filmanmeldelse «Tre fedre»: Tre menn og en baby

5 days ago 4

Dag-Inge Ulsteins mareritt, på en kino nær deg.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Oppdatert fredag 5. september kl. 18:30

«Tre fedre»

Med: Kris, Sindre, David

Regi: Even Benestad, August Baugstø Hanssen

Premiere på kino fredag 5. september

Dokumentar. Norge. 9 år. 1 time og 17 minutter

Det var på verandaen i Nittedal en sommerkveld i 2017 at forslaget kom opp: Skulle ikke David, Kris og Sindre bo sammen, alle tre? Vennene deres anså dem allerede for å være kjærester. Like greit å gjøre det offisielt.

Kris, som jobber i barnehage og alltid har drømt om å bli forelder, ble født jente, følte seg alltid som en gutt og gjennomgikk kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet i 2008.

Eggstokkene ble fjernet, mot hans vilje, men ikke livmoren. Utsiktene for at Kris noen gang skulle kunne bære frem et barn ble ansett som små.

Etter en undersøkelse i 2020, kom kontrabeskjeden: Selv etter mange år med testosteronbehandling, var det ingen ting galt med livmoren. Med den rette behandlingen og de riktige medisinene, var sjansen for at Kris kunne bli gravid til stede.

Eggdonasjonen fant sted i Finland, og hvem den biologiske faren er kan man kanskje gjette seg frem til ved å iaktta den nyfødte babyens, en jente, hårfarge.

En av de mest minneverdige scenene i «Tre fedre» er unektelig den der barnet forløses. Av en person vi oppfatter som en røslig, svært vanlig, skjeggete norsk mann.

Dokumentarfilmskaperne Even Benestad og August Baugstø Hanssen debuterte med «Alt om min far» i 2002, filmen som fortalte historien om førstnevntes far, Esben Esther Pirelli Benestad.

Å si at de trekkes mot uvanlige mennesker, familier og miljøer, er ingen overdrivelse. De har i årene siden begått verdifulle, interessante filmer om blant andre den norske spaghettiwestern-skuespilleren Fred Robsahm («Natural Born Star», 2007), kunstneren Hariton Pushwagner (2011) og 68-ergenerasjonens arnested i Oslo, Club 7 (2014).

Stilen de dyrker, er tilsynelatende enkel og liketil: De kan ikke være tilstede alltid, men registrerer likevel det viktigste, og mater oss bakgrunn i form av sympatisk innstilte, ikke-invaderende intervjuer.

Det er Kris som får mest kjøtt på beinet i «Tre fedre». Vi møter den kreftsyke moren hans og får høre den triste historien om hvordan broren hans druknet i en alder av to og et halvt år. (En ulykke som senere ble forsøkt tolket av en psykolog: Var det slik at Kris forsøkte å bli ham?).

Vi møter Sindres mamma også, en lattermild, slagkraftig vestlandskvinne, og Davids spanske mor. De blir alle lykkelige av å holde et nyfødt barnebarn i armene.

Terroraksjonen i Oslo i juni 2022 er et tragisk bakteppe. Kris’ kamp for å få pasientskade-erstatning for å ha blitt, som han uttrykker det, «tvangssterilisert» i 2008, er også et spor som i noen grad følges.

Skal du se «Tre fedre»?aJabNeicIkke bestemt meg ennå

Mindre viktig, men ganske interessant, er diskusjonen som presser seg frem rundt kjøkkenbordet i Nittedal ved juletider: Skal barnet døpes?

«Tre fedre» er kort, laget på et begrenset budsjett, utspiller seg over et relativt knapt tidsrom og gir omtrent den samme metthetsfølelsen som en artikkel i et helgemagasin. Vi blir godt nok kjent med karakterene til å like dem og ønske dem det beste. Men kanskje ikke så mye mer.

Som kino-opplevelse – noe slunken. Men interessant nok til at man kan se for seg en oppfølger i en relativ fjern fremtid, dersom de som nå er barn skulle ønske å fortelle sin historie.

Barna, ja – flertall. De er fem nå. En ny baby meldte sin ankomst etter at kameraet ble slått av.