Filmanmeldelse «Stoltenberg – Facing War»: Jens’ syn

«Stoltenberg – Facing War»

Med: Jens Stoltenberg, Stian Jenssen, Volodomyr Zelensskyj, Ulf Kristersson, Tayyip Erdoǧan, Viktor Orban

Regi: Tommy Gulliksen

Dokumentar. Norge/Island/Danmark/Finland/Sverige/Belgia. 12 år. 1 time og 42 minutter.

Det skal godt gjøres å lage en kjedelig, mislykket dokumentarfilm om Jens Stoltenbergs siste år som generalsekretær i NATO. Ekstrarunden medlemslandene i forsvarsalliansen, med USA i spissen, tagg og ba ham om å ta, trass i at nordmannen egentlig ønsket seg hjem til fjell og daler – og kona Ingrid – igjen. Og som Stoltenberg, som den tjenestemannen han er, påtok seg.

Bakgrunnen for forlengelsen av engasjementet, om man kan kalle det det, var selvsagt Russlands invasjon i Ukraina, og den helt nye situasjonen som Putins «spesialoperasjon» innebar for NATO, Europa og verden som sådan. Finland og Sverige søkte om medlemskap. Ukraina måtte ha økonomisk støtte for å forsvare seg mot inntrengerne. Tredje verdenskrig burde ideelt sett ikke bryte ut.

Uvanlig tett på i klipp fra filmen:

«Stoltenberg – Facing War», laget av teamet som i 2017 sto bak den godt tabloide TV-serien «Da vi styrte landet», åpner med at vår mann sitter i et møte med nære kolleger, inkludert en kommunikasjonssekretær og stabssjefen Stian Jenssen, og øver på å svare på spørsmål som kanskje vil bli stilt ham av konfliktsultne journalister.

Hvordan bør NATO møte den russiske aggresjonen? Hvilke ord skal man bruke? Er det sant at alliansen vakler?

Så baller det på seg, slik det gjør. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan stikker kjepper i hjulene for Sveriges innlemmelse. Ungarns tilsvarende, statsminister Viktor Orbán, må trakteres etter alle kunstens regler for å sikre at ukrainerne, som han ikke bryr seg nevneverdig om, kan få penger.

Dokumentar-skapernes timing er upåklagelig. De tråkker rett inn i en særdeles dramatisk tid for alliansen. Rett inn, om enn ikke helt inn: Det synes åpenbart at dokumentarobjektet selv har hatt brukbare muligheter til å forme det endelige journalistiske produktet. Mer av nødvendighet enn forfengelighet, vil jeg tro: Det er grenser for hva en generalsekretær i NATO kan si på kamera og ikke.

«OPP! OPP! HØRER JEG 40 MILLIARDER EURO?»: Jens med klubba i «Stoltenberg – Facing War». Foto: Tommy Gulliksen / Dox Division / Euforia

Vår tidligere statsminister og nåværende finansminister kommer under alle omstendigheter utmerket fra filmen. Lederen som uttaler at han er en due så lenge forhandlinger er mulige, men kan bli en hauk om han må, fremstår som det han sikkert er: En formidabel, men ytterst sjarmerende diplomat:

Rasjonell og løsningsorientert. Med en åpenhet og vennlighet han sikkert har med seg fra frokostbordet hjemme hos Thorvald og Karin, der Nelson Mandela var på besøk og spiste brødskiver.

Stoltenberg, lærer vi, er en sånn fyr som tar på folk. Klemmer dem, klapper dem på skuldrene, strekker ut armene. «Det er kinetisk og taktilt», sier et av hodene som snakker i filmen: «Litt komisk, men effektivt». «Ring meg hvis det er noe!», beroliger han Volodymyr Zelenskyj, kameratslig.

TIMING ER ALT: Dokumentarregissør Tommy Gulliksen, Jens Stoltenberg og Stian Jenssen (fra venstre) under lanseringen av «Stoltenberg – Facing War». Foto: Tommy Gulliksen / Dox Division / Euforia

Han er også en nynner, og har vært det siden barnsbein av. Noe som kanskje kommuniserer at vi har med en naturlig optimist å gjøre – en som tror at det går bra til sist. (Deprimerte, negative mennesker nynner vel ikke noe særlig?).

Mer trivia å hente? Ja. Stoltenberg er glad i blomster, og tar av seg skoene og lufter tærne ved første anledning, og setter beina på bordet når han skal knytte dem igjen. Er nøysom, god til å lytte, varm, «veldig stabil».

Han er kort sagt innbegrepet av hvordan vi nordmenn liker å se på oss selv. Og i tillegg så karismatisk at Erna Solberg blir seende ut som en svært provinsiell stjerne ved siden av ham.

DUE ELLER HAUK?: Jens Stoltenberg i «Stoltenberg – Facing War». Foto: Tommy Gulliksen / Dox Division / Euforia

Så langt, så fredsæl. Men så er det jo også sånn at han kan slå hardt i bordet – om enn ikke med skoene, Nikita Khrusjtsjov-style – når han må. Da har folk det med å lytte litt ekstra nøye etter. «Jeg stoler ikke på Moskva og president Putin», sier han og beveger hodet sånn stakkato som han pleier å gjøre når han virkelig mener noe.

NATOs 75-årsjubileumsfeiring kommer og går. Erdoǧan og Orbán blir tatt hånd om. Så er det et spøkelse i kulissene: Donald Trump, den 45. presidenten i USA, som kanskje kan gjøre comeback som den 47., og med det sette mye av det Stoltenberg har jobbet så hardt for å sikre, i spill. Har nordmannen gitt 10 år av sitt liv til en dødsmerket allianse?

«Stoltenberg – Facing War» er ikke et portrett av Jens Stoltenberg og hans karriere. Den er en film om en spesifikk tid og noen spesifikke prosesser, som må tåle sammenligning med en moderne klassiker i sjangeren. Nemlig Guy Lagache’ utrolig interessante flue-på-veggen dokumentar om den franske presidenten Emmanuel Macrons siste, fortettede og fånyttes forsøk på å få Putin på bedre tanker, «Da Macron ringte Putin» (2022, fremdeles tilgjengelig på NRK TV).

DIPLOMATIX: To fyrer som tar på hverandre, Jens Stoltenberg (til venstre) og Emmanuel Macron, i «Stoltenberg – Facing War». Foto: Tommy Gulliksen / Dox Division / Euforia

«Stoltenberg – Facing War» inneholder et par ukledelig pompøse montasjesekvenser, og kommer ikke like tett på begivenhetene som den. Men nært nok til at vi bør være glade for at den er blitt laget. Spennende er den også. Enda vi vet hvordan det går.

«Det er ikke skrevet i stein at vi alltid skal ha et dårlig forhold til Russland», sier hovedpersonen på et tidspunkt. Det er heller ikke skrevet i stein at verden alltid vil se like forferdelig ut som den gjør i øyeblikket. Fremtiden er til enhver tid uskrevet.

«Stoltenberg – Facing War» føles som en betimelig bekreftelse på at diplomati og samarbeid faktisk fungerer.