Filmanmeldelse «One Battle After Another»: Stridbar

Forrige gang undertegnede gikk ut av kinoen etter en ny Paul Thomas Anderson-film, var det med en følelse av varm jubel i brystet. Da dreide det seg om den «uviktige», men likefullt velsignet harmoniske romantiske komedien «Licorice Pizza».

«One Battle After Another» etterlater en med mer kompliserte følelser, slik Andersons filmer som regel gjør. Men også med en visshet om at filmen man nettopp så, er viktig. Vesentlig. Et kunstverk som vanskelig kunne kommet på et mer kritisk tidspunkt, med tanke på det vi ser skje i Andersons ulykkelige hjemland.

«One Battle After Another» ankommer Norge på en bølge av ekstrem velvilje og hype fra amerikanske kritikere og andre viktigperer. Nestor Steven Spielberg har meddelt at han allerede har sett den tre ganger. Det er blitt snakket om tiårets, endog 2000-tallets, beste film.

Kan cineast-favoritten Andersons vilt uforutsigbare berg-og-dalbanetur av en film overleve et så øredøvende innsalg? Selv med det som er den potensielt mest kommersielle filmen hans siden «Boogie Nights» (1997)? Ja, langt på vei.

REVOLUSJONENS DATTER: Teyana Taylor i «One Battle After Another». Foto: Warner Bros. Discovery

For halvannet tiår siden var Bob Ferguson (Leonardo DiCaprio) ansvarlig for dynamitt-forrådet i en revolusjonær amerikansk gruppering som kalte seg French 75. De ranet banker for å finansiere virksomheten, og lagde hælvete her og der, inkludert i interneringsleirer for immigranter ved grensen til Mexico.

Hjernen og hjertet i French 75 var Perfidia (Teyana Taylor), som kom fra en «lang linje» med revolusjonære svarte søstre. Som vi vet: Å leve utenfor loven er sexy. Så sexy at Perfidia og Bob ble et slags par og fikk en datter. Bob ivret for å slå seg til ro for å ta vare på barnet. Det kunne ikke Perfidia være med på.

Men er Willa, som datteren heter, virkelig Bobs biologiske barn? Eller kan det være at antagonisten og obersten Steven J. Lockjaw (Sean Penn) er med i bildet? Lockjaw fotfulgte French 75 generelt og Perfidia spesielt over lang tid. Og han hadde «en ting» for svarte kvinner, enten på tross av eller på grunn av sine masochistiske og fascistoide trekk.

Da det omsider gikk galt for de revolusjonære, og Perfidia ble arrestert, var det Lockjaw som forseglet skjebnen hennes. Han innrullerte henne i vitnesbeskyttelses-programmet, mot at hun anga sine kamerater. Avkrevde han henne noe mer også?

HARDTSLÅENDE OG VILJESTERK: Chase Infiniti i «One Battle After Another». Foto: Warner Bros. Discovery

Bob og babyen Willa kom seg unna, og har levd 16 år off the grid da myndighetene omsider kommer på ferten av dem igjen i filmens nåtid. Willa, spilt av Chase Infiniti (som gjør en fabelaktig filmdebut), er blitt en viljesterk ung kvinne. Far har gått all inn på interessene han alltid har hatt – narkotika og alkohol og å ligge på sofaen.

Det er ikke godt å si hvem som oppdrar hvem. Men de elsker hverandre slik fedre og døtre gjør. Da det går opp for Bobs steine hjerne at Lockjaw og militær-gutta hans er på sporet av dem, for å drepe ham og kidnappe henne, må han mønstre alt han har igjen av revolusjonær glød og motstandskraft. I dette får han nødvendig hjelp av Willas sensei, Sergio St. Carlos (Benicio Del Toro), og hans meksikanske undergrunns-nettverk.

«One Battle After Another», som er over to og en halv time lang, men raser av gårde, skal etter hvert bli en menneskejakt-actionthriller, komplett med det mest hallusinatoriske bilracet-gjennom-kupert-ørkenlandsskap jeg har sett.

«PAPPA KOMMER! PAPPA KOMMER!»: Leonardo DiCaprio i «One Battle After Another». Foto: Warner Bros. Discovery

Den er også, i strekkene da DiCaprio er i sentrum, en paranoid stoner-komedie. Løst basert som den tross alt er på en roman av Thomas Pynchon (som Anderson har filmatisert før, med langt svakere resultat).

Fremfor alt er filmen et mørkt satirisk drama om den amerikanske arvesynden – slaveriet og rasismen – og den overhengende faren for at USA kan ende opp som et autokrati. Igjen: Timingen er upåklagelig.

DiCaprio, som burde spille komiske roller oftere, er såpass av et syn i filmen at hans Bob kan ende opp som vår tids «The Dude» («The Big Lebowski», 1988). Sean Penn synes å ta utgangspunkt i George C. Scott i Stanley Kubricks klassiske kaldkrigs-satire «Dr. Strangelove» (1964):

Latterlig stiv og strunk, med en nevemagnet av et ansikt og et ganglag som får det til å se ut som han har driti i buksa. En grotesk parodi på en grunnleggende maktesløs maktutøver, en marionett til bruk og kast for tyrannene som egentlig bestemmer. «One Battle After Another» er som sagt en satire – også.

MAKTESLØS MAKTUTØVER: Teyana Taylor og Sean Penn i «One Battle After Another». Foto: Warner Bros. Discovery

Filmen er herlig spilt i alle ledd, av det som føles som en blanding av profesjonelle og naturalistiske «amatører» i mindre roller. Full av minneverdig coole (Del Toro) og kjipe (John Hoogenakker som den blonde nazist-psykopaten Tim Smith) karakterer.

Så kommer det trolig til å være delte meninger om hvordan Anderson turnerer den krevende blandingen av respektløs satire, voldsom action og stor patos. Kanskje spesielt blant publikummere som hadde ønsket seg en eksplisitt oppviglersk og rent politisk film. Nuller det ene ut det andre? Blir sjanger-vekslingene for brå?

FREMTIDEN: Chase Infiniti i «One Battle After Another». Foto: Warner Bros. Discovery

Ikke for meg. Det er ikke mulig å misforstå den siste scenen, der bildene og regissørens valg av en klassisk amerikansk slager til å akkompagnere dem, gikk opp i en så håpefull og stridslysten enhet at jeg fikk gåsehud på armene og måtte tørke en tåre fra øyet.

(Apropos: Jeg må huske å nevne Radiohead-gitaristen Jonny Greenwoods superbe filmmusikk, som er like nyskapende som den er nesten konstant og voluminøst tilstede).

Jeg får også ta med at jeg faktisk drømte om «One Battle After Another» natten etter jeg så den. Så kan du gjøre med den informasjonen hva du vil, si.

VG møtte DiCaprio i 2014. Se intervjuet her: