Filmanmeldelse «Nosferatu»: Guffen

2 days ago 7

«Nosferatu»

Med: Lily-Rose Depp, Nichola Hoult, Bill Skarsgård, Willem Dafoe, Emma Corrin

Regi: Robin Eggers

Premiere på kino fredag 3. januar

Horrorfilm. USA. 15 år. To timer og 12 minutter.

Selv 103 (!) år etter at den kom ut, er det lite som sier horrorfilm, enn si skrekk overhodet, som et stillbilde fra F.W. Murnaus «Nosferatu – en skrekkens symfoni» fra 1922.

De ekspresjonistiske bildene av den grimt sykelig utseende vampyren Grev Orlok, luskende i skyggene med sine rotteaktig spisse ører, eller aller helst bare et fotografi av hånden og fingrene, med de ekkelt lange neglene, i silhuett: Her snakker vi mat for mareritt i generasjoner.

Filmen, en variasjon av Bram Stokers roman «Dracula» fra 1897, var gjenstand for en god nytolkning av den sanne originalen Werner Herzog i 1979, «Nosferatu: Nattens vampyr», som vektla de tragiske aspektene ved Orlok, vesenet som ikke kunne dø.

Dette i kontrast til Murnaus original, som var en allegori for pest, og – mer kontroversielt – angsten for det jødiske som preget produksjonslandet Tyskland og Europa i tiden da den ble laget.

Aidan Monaghan / United International Pictures

Denne nye «Nosferatu», regissert av vår tids mest toneangivende regissør innen det man kaller «elevert horror», amerikanske Robert Eggers, betoner ytterligere ett element i fortellingen: Kvinnelig seksualitet, gjerne av den smått grenseoverskridende typen, og frykten for denne.

Vi kan anta at slikt, enn si kvinnehelse i sin alminnelighet, var et lite forstått fenomen i (fiktive) Wisburg i 1838, da historien utspiller seg.

Ellen (Lily-Rose Depp) og Thomas Hutter (Nicholas Hoult) er blitt smidd i hymens lenker. De er unge, vakre og lykkelige.

Men bare kort tid etter at ektepakten er inngått, skal eiendomsmegleren Thomas sendes av gårde på en seks uker lang jobbreise. Ellens uro kommer til overflaten allerede før avreisen. Det samtiden ville ha kalt hennes «melankoli» eller «hysteri».

Ellen enser at mannen Thomas skal skrive kontrakt med, grev Orlok (Bill Skarsgård, ugjenkjennelig), er identisk med vesenet som har hjemsøkt drømme- og tankeverdenen hennes siden hun som en ung og ensom pike hadde sin seksuelle oppvåkning.

Greven bor i et slott i Transilvania, men har nå bestemt seg for å flytte til Wisburg: «City of modern mind!», som han breker på gebrokken engelsk. Den egentlige årsaken til at han ønsker å bevege den hengslete skrotten sin er selvsagt Ellen, som han drømmer om like ofte som hun drømmer om ham.

Thomas har noen fryktinngytende opplevelser på vei til grevens slott. Deriblant et opphold blant noen «sigøynere» som virker å drive med menneskeofring. Men det er Ellen, alene hjemme med kun ett vennepar å støtte seg til, som går i oppløsning.

Å si at søvnen hennes er «urolig», ville være et kraftig understatement. Hun begynner å gå i søvne. Rives i voldsomme raptuser.

Professor Albin Eberthart von Franz (Willem Dafoe), en eksentriker som blir påkalt av Ellens rådville lege (Ralph Ineson), bidrar med det lille «Nosferatu» har å by på av småabsurd komikk:

Kan han forstå hva det er som er i ferd med å skje med henne? Når vitenskapen kommer til kort, må man gi seg okkultismen i vold.

Eggers’ «Nosferatu» dreier seg om luksuriøs gotisk-victoriansk produksjonsdesign og atmosfære så tykk at du kan skjære i den. Den er guffen snarere enn skrekkelig, seig og ikke egentlig så spennende at det gjør noe. (Spesielt ikke for folk som har sett en av forgjengerne).

Hoult gjør ikke noe stort inntrykk hverken den ene eller den andre veien, synes jeg, og Skarsgårds Orlok – en zombie med mustasje – kommer neppe til å overleve i mareritt-banken i samme grad som Klaus Kinski i 1979-versjonen eller skuespilleren med det uslåelige navnet Max Shreck i den eldgamle originalen. (Eller Gary Oldmans Dracula i Francis Ford Coppolas film fra 1992, for den saks skyld).

Depp gjør imidlertid sin beste innsats, i det som nå er en hovedrolle. Det er primært et stykke fysisk skuespill, og hun ser perfekt ut for oppgaven. Slik en på overflaten vever, uskyldsren kvinne! Men slike mørke, uforståelige dyp!

«Nosferatu» mister fascinasjonskraft i den tredje akten, og hadde, tror jeg, tjent på en betydelig kortere spilletid.

Ikke Eggers’ beste film. Heller ikke den beste nyinnspillingen av «Nosferatu» (heia Herzog!). Dog. Om du, som jeg, er opptatt av denne typen gotisk horror, kommer du ikke til å bli for skuffet heller.

Read Entire Article