Filmanmeldelse «Ingen kommentar»: Erna ville nok ikke laget akkurat denne komedien

Aldri igjen vil «Ingen kommentar» møte et så velvillig publikum som den møter denne ettermiddagen på Sørlandet. Arendalsuka er badet i gnistrende august-sol, og salen i Arendal Kino er fullstappet av nasjonens politiske kommentariat i all sin sentrumsorienterte bredde.

Politikk-junkies. Det ideelle publikumet for noe så sjeldent som en norsk politisk kinofilm-satire. Som må kalles dagsfersk, enda skandalen den er basert på og inspirert av – Erna Solbergs og Sindre Finnes’ herostratisk berømte aksjehandel-skandale – ble rullet opp for to år siden. Film tar tid.

Det er bare Joakim Triers «Affeksjonsverdi» som har fått tilnærmet like mye presseomtale i år. Men inntil dette øyeblikket har ingen sett komedien. Inkludert menneskene den handler om.

Solberg sa så sent som i morges, på en podkast jeg hørte, at hun kanskje ikke kommer til å se den i det hele tatt. Men jeg registrerer et antall yngre Høyre-profiler i salen. (Man kjenner dem igjen på Gunnar Øye-blazerne og de vakre, tekkelige sommerkjolene). Deriblant Ola Svenneby.

ET SJARMERENDE OG «LEKENT» PAR: Anders Baasmo og Laila Goody i «Ingen kommentar». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Utsendt som øyne og ører i fiendens leir? Det kan vi ikke utelukke. Da filmen er over, vil ikke Svenneby la seg intervjue av de fremmøtte journaliustene. Rett ut og avlegge rapport til partiledelsen først, hmm?

Hadde jeg vært ham, ville jeg beroliget dem. «Ingen kommentar» kommer sannsynligvis for på tett på Stortingsvalget til å ha noe å si for partiet Høyre. Ville ikke, tror jeg, hatt avgjørende effekt under andre omstendigheter heller. Satire er brutalt lettglemt.

Erna Solberg kommer ærlig talt relativt godt ut av den. Bildet vi får er av et varmt, omtenksomt menneske. Hun kjemper for sitt politiske liv, og kommer i kampens hete i skade for å befatte seg med noen mennesker som er mye mer kyniske enn hun selv fremstår som.

Når dagen er omme er hun likevel lidenskapelig opptatt av «ledelse og forvaltning». Kort sagt politikk (som er jobben hennes). Hun distanserer seg fra mennesker hun er nødt til å distansere seg fra, så lenge hun trenger å distansere seg fra dem. Hvilken politiker gjør ikke det?

Men hun elsker sin «Sondre», og tilgir ham tullballet hans. Om ikke med én gang, så til slutt.

KRISE I STATSMINISTERBOLIGEN: Laila Goody og Anders Baasmo i «Ingen kommentar». Foto: Nordisk Film Distribusjon / Nordisk Film Distribusjon

Vi er positivt innstilt til begge fra begynnelsen av i denne fiktive spillefilmen. Ikke minst i kraft av noen frodige innblikk i et samliv som må sies å være beundringsverdig «lekent».

«Alma Solvik», les: Erna Solberg (en formidabel Laila Goody), er sittende statsminister i kongeriket Norge, og ligger svært godt an til å få fire nye år etter Stortingsvalget som skal avholdes om én uke.

Hun kaller robot-støvesugeren sin for «Arne Olav», og har kustus på mannen «Sondre Bortnes», les: Sindre Finnes (Anders Baasmo, også glimrende). Trenger bare å si kodeordet «sushi» for å stoppe munnen hans. Om ikke det holder: «Geilo-sushi».

Så springer mediebomben. «Sondre» har bedrevet storstilt handel med aksjer bak ryggen hennes. («Ingen kommentar» gir inntrykk av at Solberg – unnskyld, Solvik – intet visste).

Hvor storstilt vet hun ikke enda. Men det kommer relativt rask frem av det er snakk om en aktivitet som nærmer seg det patologiske (3500 kjøp, 125 millioner kroner; kan det være snakk om innsidehandel?).

Da har «Solvik» allerede tatt beslutningen som er den mest tvilsomme hun tar i denne fortellingen. Hun har ringt den straffedømte spinndoktoren Karianne Moen (Pia Tjelta), og lagt hele PR-katastrofen i fanget hennes. Gjør hva som helst. Bare det virker.

FRYKTINNGYTENDE GLAMASONE: Pia Tjelta som spinndoktoren fra helvete i «Ingen kommentar». Foto: Øystein Klock / Nordisk Film Distribusjon

Dette innebærer at hun setter sine egne nærmeste rådgivere på reservebenken. Inkludert den fjerne nestlederen «De blå», les: Høyre, holder seg med (Mattis Herman Nyquist). Rådet hennes er såre enkelt: Gi Sondre på båten. Sondre har skylda.

Sondre, den godfjotten, skjønner at noe slikt må til for å redde Almas karriere. Han føler seg likefullt umyndiggjort – «kastet under leddbussen». Han har dårlige venner, han også – en liten mannosfære-guttegjeng som oppfordrer ham til å gjøre opprør mot den feminine overmakten, og slippe løs den «maskuline kraften» i seg.

Her er det at «Ingen kommentar» ikke lenger nøyer seg med kun å spøke med ekteparet Solberg/Finnes’ aksjesak. Den smetter inn en annen kjent og kjær skandale også: Nemlig den om hytteturen og sex-tekstmeldingene i Senterpartiet i 2018. Kanskje fordi den trenger noe mer «freskt» enn «tørt» økonomisk mislighold gjøre narr av?

Det meste bør være lov i satire. Så ingen grunn til å kjefte på manusforfatter Ståle Stein Berg for å blande kortene. Effekten er likevel litt uheldig i mine øyne:

En film som hadde en gyllen mulighet til å si noe om en samfunnsutvikling som får folk som «Sondre» til å gjøre det han gjorde, nøyer seg med å tegne et bilde av stakkarslig «rabagast» i «maskulin krise» i stedet.

STÅR I STORMEN, BLEKE OM NEBBET: Anders Baasmo og Laila Goody i «Ingen kommentar». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Men kanskje er ikke «Ingen kommentar» egentlig en satire om Erna Solberg og Sindre Finnes i det hele tatt? Den mer bitre moroa sikter seg nemlig inn mot Moen: Geppetto-en som trekker i trådene i kulissene. Hun representerer PR-bransjen og den usynlige makten. Er i så måte et menneske det er helt trygt for oss å forakte.

Politikere som Solberg må gjerne vinne slaget, og tro de har vunnet krigen, synes filmen å mene. I realiteten er det helt andre krefter som styrer skuta.

Tjelta spiller Moen som en fryktinngytende glamasone, med en tale som renner over av engelske gloser og populærkultur-referanser. Vi skal langt inn i den absolutte parodien. Men Tjelta briljerer i rollen.

Det er skuespillerne som gjør «Ingen kommentar» til noe litt mer enn en habilt humreverdig, kunne-nok-vært-morsommere filmsatire. Kjemien mellom Goody og Baasmo er rett ut sagt søt. De mange parodiene av lett gjenkjennelige figurer i periferien – møt Ulrikke Døvingen som «Sølvi Frekkhaug» (noen har lest Donald!) – holder greit på oppmerksomheten etter at den første nyhetens interesse har lagt seg.

For min egen del tenker jeg det er et sunnhetstegn for norsk film at noen prøver seg. Så får vi heller tilgi at den virkelig spisse brodden uteblir.