Filmanmeldelse «F1: The Movie»: Harryfest!

5 hours ago 5

Nesten like spennende som «Flåklypa Grand Prix». Det er selvfølgelig en kompliment.

«F1

The Movie»

Med: Brad Pitt, Damson Idris, Javier Bardem, Kerry Condon, Sarah Niles, Tobias Menzies, Lewis Hamilton

Regi: Joseph Kosinski

Premiere på kino onsdag 25. juni

USA. Actiondrama. 9 år. To timer og 35 minutter

«Noen» (og PR-byrået deres) har fått det for seg at Formel 1-racing burde være større i det fremdeles nokså toneangivende og kjøpesterke landet/markedet USA.

Derfor: (Den britiske) serien «Formula 1: Drive to Survive» på Netflix. Og derfor denne to og en halv time lange reklamefilmen for motorsportens mest glamorøse gren.

Til en prislapp på rundt regnet 200 millioner dollar (kinoreklame er ikke gratis), regi ved «Top Gun: Maverick»-veteranen Joseph Kosinski og med en skuespiller, Brad Pitt, som strengt tatt er et par-tre tiår for tilårskommen til å ha så mye bak rattet i et Formel 1-løp å gjøre, i hovedrollen.

Ah, Hollywood, din herlige gamle tullebukk! Vi kommer til å savne deg om du en dag blir borte.

Sonny Hayes (godt amerikansk heltenavn!) – Pitt – er Formel 1-idrettens fortapte sønn. En gang et lysende talent – han konkurrerte mot Schumacher og Senna og greier – inntil en ulykke satt en stopper for oppdriften i Spania for 30 år siden.

I dag er han en vagabond med en van, rastløst reisende mellom langt mindre prestisjefylte billøp i USA. Når filmen begynner kjører han «nattskiftet» i 24-timersløpet i Daytona. Etter at alle publikummerne er gått hjem.

Så dukker Ruben (Javier Bardem) opp i livet hans igjen. De to er gamle venner, de var unge og lovende samtidig. I dag er Ruben leder for APXGP, det kanskje minst lovende teamet i F1.

Kunne Sonny tenke seg å bli sparre-partneren og lagkameraten til Joshua Pearce (Damson Idris), det unge talentet som kanskje, kanskje kan være mannen som redder APXGP fra kollaps?

Det er en latterlig idé, det skjønner alle. Bortsett fra Ruben. Og Sonny, som etter relativt kort betenkningstid dukker opp på trening. Ingen kan motstå en ny sjanse. Spesielt ikke i en amerikansk underholdningsfilm.

Joshua og Sonny er selvfølgelig som olje og vann. Joshua kaller Sonny «old man», ler av det førmoderne treningsopplegget hans (gammeldags jogging og styrketrening, ingen fiksfakserier) og liker dårlig at oldingens comeback blir sett på som en corny, men god historie i pressen. Begge er maskuline hotheads. Om enn i hver sin ende av aldersspekteret.

Men vet du hva? Over tid, og etter mye om og men, skal den gamle mannen lære den unge et og annet om verdien av strategi og samarbeid. Den unge skal servere den gamle en mulighet til å nedkjempe sine demoner.

I dette skal han få uvurdelig hjelp fra Kate (Kerry Condon), historiens første kvinnelige tekniske direktør i F1, som er pen og heldigvis ikke helt krise mye yngre enn filmens helt. (Bare 20 år, si).

Hørt det før? Det har du. I omtrent alle heltefilmer om en idrettsutøver som noensinne er laget, 80 prosent av alle actionfilmer fra 1980-tallet og dessuten i en haug cowboyfilmer. Hvori en hardhaus av en fremmed dukker opp fra intet, sjarmerer alle han møter med sin erke-amerikanske karisma, redder befolkningen fra en trussel og rir av gårde inn i solnedgangen, frelst av sine egne gode gjerninger.

Blir det flere dramatiske ulykker? Finnes det en snikete femtekolonnist som motarbeider APXGP innenfra? (Hint: han har britisk aksent). Om det blir massive mengder motgang før triumfen kan skje fyllest? Gjett tre ganger. Nei, forresten! Gjett én gang.

«F1: The Movie» styrer ikke unna én eneste klisjé. Men den kjører i hvert fall fort innom alle sammen.

De sentrale plott-tvistene kunne vært oppsummert i stikkordsform på en serviett. Det er umulig å bli overrasket av noe som skjer. Denne publikummer lot seg likevel manipulere enda en gang.

Av IMAX-formatet. Av Hans Zimmers buldrende filmmusikk. Av alle de eksotiske og luksuriøse lokasjonene (Italia, Ungarn, Nederland, Japan, Mexico, Belgia, Las Vegas, Abu Dhabi). Av at regissør Joseph Kosinski kan tempo.

Brad Pitt er alltid best når han bare møter opp, ikke får for mye krevende å gjøre, og bare er Brad Pitt. Den late sjarmen hans er på sitt mest effektfulle her: Han smiler, han leverer noen passe frekke replikker, han viser frem brystkassen.

Det skader heller ikke at rollelisten for øvrig er besatt av genuint filmstjernete filmstjerner. Bardem, selvsagt. Men også Sarah Niles og ferskingen Damson Idris. Sistnevnte har utstrålingen til en ung Eddie Murphy.

Hvor mye mer enn så er det rimelig å forvente av en stor, dum sommer-blockbuster?

«F1: The Movie» er ingen «Top Gun: Maverick», og kommer ikke til å bli husket lenge. Men det er ingen skam forbundet med å kose seg med den her og nå. Le med den, og – litt overbærende – av den.

Ah, Hollywood!

Read Entire Article