Filmanmeldelse «Den stygge stesøsteren»: Søster-skjebner

3 months ago 42

Med: Lea Myren, Thea Sofie Loch Næss, Ane Dahl Torp, Flo Fagerli

Regi: Emilie Blichfeldt

Premiere på kino fredag 7. mars

Horror/svart komedie. Norge. 15 år. 1 time og 45 minutter.

Undertegnede, tiltagende sart på sine eldre dager, gikk til Emilie Blichfeldts debut-langfilm, «Askepott»-satiren «Den stygge stesøsteren», med de bangeste av anelser.

Jeg hadde lest rapporter om at folk hadde «kastet opp» da filmen ble vist på Sundance-festivalen i januar. Ordet «ekstrem» gikk igjen i nesten alt jeg hadde hørt. Det ville vært galt å si at jeg gledet meg.

Samtidig: Norsk feministisk body horror? Hjemmeavlet, uforskammet og «ufin» sjangerfilm med noe på hjertet, forhåpentlig utover å få folk til å spy?

Bring it on.

«Den stygge stesøsteren» byr så visst på et par sekvenser der jeg var nødt til å lukke øynene, eller rettere sagt myse, i håp om å bli spart for det aller verste.

Mest krevende, for meg: En sekvens der hovedpersonen Elvira (Lea Myren) får sydd på øyenvipper rundt de redde, trillrunde øynene sine. Med nål og tråd.

Nest verst: Den der hun med øks i hånd sørger for å leve opp til «Askepott»-eventyrets berømte klimaks.

Ja, og så er det en god del blod og puss å hanskes med, en ulekker utløsning og annet småtteri. På plussiden: Et par erigerte peniser, for dem som liker slikt.

Vi befinner oss i et slags tidløst, men postmoderne Sofia Coppola-style eventyrland, preget av sterke prinsessefarger, rosa og blått, slott, vakre kjoler og anakronismer (fabrikksøm-hansker).

Kongeriket er Swedlandia, og vår norske delegasjon – mor (Ane Dahl Torp) og døtrene Elvira og Alma (Flo Fagerli) – har krysset grensen slik at mamma skal kunne gifte seg med den holdne svenske adelsmannen Otto (Ralph Carlsson).

Det er harde tider nord i Europa. En kvinnes eneste sjanse til å overleve er å «gifte seg godt».

Ekteskapet blir kortvarig. Hvilket betyr at en ny generasjon kvinner må i ilden for å sikre salt i maten. Byttet er prinsen Julian (Isac Calmroth). Ottos datter, Elviras navnløse «stesøster», spilt av Thea Sofia Loch Næss, er den soleklare forhåndsfavoritten: Hun ser allerede ut som en svensk prinsesse – blond og fager som en midtsommeraften.

Men mor pusher på for sin egen Elvira (søster Alma har ikke «begynt å blø ennå», og er dermed diskvalifisert). Elvira har tannregulering og trenger å «jobbes» med. Hun må opplæres i etikette og få gjort noe med nesen.

Hun sendes til en lege, Dr. Esthétique (Adam Lundgren), for å fikse det ytre. Deretter til en kombinert charme- og danseskole som vil få horror-nerder til å assosiere til Dario Argentos «Suspiria» (1977), via et gammelt Busby Berkeley-nummer.

Selv sørger Elvira for å svelge et bendelorm-egg, for å holde vekten i sjakk. (Hun er, som barn og ungdommer flest, svak for søtsaker.)

Skjønnhetens pris = høy. Skjønnhet er smerte. Når alt kommer til alt, er det ingen som tror på at det er «det indre som teller». Heller ikke prinsen, som riktignok har noen myke sider (han skriver dikt). Elvira overlever lenge nok i konkurransen til at moren får presentert henne for prinsen, som var hun en hund i bånd på et fesjå.

Veien frem til dette fornedrende høydepunktet er ekkel og ofte svart humoristisk, sint og fremfor alt lei. Lei av en verden der kvinner lider for å leve opp til uoppnåelige idealer.

Som i «The Substance» (2024) er satiren for bredt anlagt til at den oppleves som ny eller øyeåpnende, eller kirurgisk (beklager) presis.

«Den stygge stesøsteren» er massivt forfriskende likevel, og en sann svir for både feminister in spe og – med sine hint og vink til fordums horrorvisjoner («A Clockwork Orange»; 1971, «Tvillingskjebner», 1988) – for sjanger-entusiaster.

Myren og Fagerli får ikke anledning til å gjøre like stort inntrykk som de gjorde i henholdsvis «Kids in Crime» og «Makta». Rollene de spiller er per definisjon karikerte og litt begrensede. (Dette er et «eventyr», sant).

Men begge konsoliderer i sannhet sin status som to usedvanlige, og usedvanlig karismatiske, talenter. Dahl Torp er grøssende kald som den onde stemoren/svarte dronningen.

Ikke for alle, denne filmen. Men den mest oppsiktsvekkende norske debuten siden «Den siste våren» (2022) likevel. Dessuten en film som etter alt å dømme vil finne et internasjonalt publikum: Horrofilm-fans er ikke helt som andre filmfans. De er mer åpne.

Creation Suite

Read Entire Article