Filmanmeldelse «Demring»: Stil fremfor skrekk

5 days ago 4

Norsk horror for folk som er opptatt av studiepoeng.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Oppdatert torsdag 2. oktober kl. 19:00

«Demring»

Med: Kathrine Thorborg Johansen, Silje Storstein, Marte Magnusdotter Solem, Sigurd Myhre, Thorbjørn Harr, Steinar Klouman Hallert

Regi: Patrik Syversen

Premiere på kino fredag 3. oktober

Horrordrama. Norge. 15 år. 1 time og 48 minutter

Kontrastrike bilder i svart-hvitt, kunstnerisk komponert av Andreas Johannessen i et uvanlig bildeformat à la Robert Eggers «The Lighthouse» (2020). Øystein Grenis (BigBang) ubehagelig klangfulle filmmusikk.

En fortellerstemme som benytter seg av fremmedord på en måte som føles kunstig og fremmedgjørende. En type språk som videreføres idet kameraet tar oss med inn i den avsidesliggende familiehytta der store deler av «Demring» skal utspille seg.

Der møter vi søstrene Esther, Cecilie og Kristine, spilt av Marte Magnusdotter Solem, Silje Storstein og Kathrine Thorborg Johansen, samt førstnevntes mann Even (Sigurd Myhre). Tonen dem imellom er ordrik og overrumplende spydig, ikke minst med tanke på den bakenforliggende årsaken til at de befinner seg her:

Kristine, søsterflokkens yngste, har nylig overlevd et andre selvmordsforsøk. Hun bærer sin depresjon og bandasjene rundt hendene som et adelsmerke, og er åpenbart av den oppfatning at hun er mer følsom, og dermed også mer intelligent, enn de andre.

Mens Kristine er ute og hogger flis og tar seg en røyk, kommer det en telefon fra sivilisasjonen: Søstrenes mor, som de alle hadde et vanskelig forhold til, er død. Hun var sannsynligvis skuespiller, og i alle fall holden nok til å ha eid denne hytta og gitt hver av døtrene en leilighet.

Esther og Cecilie tar et dumdristig valg: De forteller ikke Kristine om det som er skjedd. Samtidig, mens Kristine står og spikker og røyker, dukker det opp en mystisk mann i glaningen i skogen: Lukas (Thorbjørn Harr). Han står der og stirrer, og så er han borte.

Alle som har sett en film av ubehagets østerrikske mester, Michael Haneke, forstår at dette på sikt er dårlige nyheter. Men først skal «Demring» gjennom én time der den mest av alt fremstår som en (mye) mer snakkesalig moderne utgave av et Ingmar Bergman-drama fra den svenske mesterens tunge periode.

Jeg mener – tre søstre som står oppstilt og skuer ut av vinduet. Et klaustrofobisk kammerspill om dysfunksjonelle familieforhold.

Patrik Syversen er en regissør som utmerket vel kan ta seg av mer strømlinjeformet og antatt kommersielle prosjekter («Rovdyr», 2008 og «Hjelp, vi er i filmbransjen», 2011, på kino; «Kielergata», 2018 og «Sigurd få’kke pult», 2021-2022, på TV). Men som også av og til får anledning til å slippe filmnerden i seg løs. Han gjorde det i «Det som en gang var» (2016). Og han gjør det i «Demring».

Etter en forferdelig hendelse cirka én time ut i spilletiden, som blir servert oss fra flere perspektiver, skifter «Demring» beite og blir dels en psykologisk horrorfilm og dels en sjokkerende og grusom, men ikke veldig spennende slasher.

Flashbackene til et sammenbrudd under en slitsom søstermiddag, er i farger. Kllippingen blir mer nevrotisk. Diskusjonen rundt bordet handler om multiverset, som demonstrert i animasjonsfilmen «Spider-Man: Across the Spider-Verse» (2023) og religiøs tro og tvil. Even viser seg å være pompøs og usympatisk. H.P. Lovecraft og virtual reality entrer chatten, ordet «transrasjonell» blir lansert.

Jeg kvapp til da volden var stygg, men skal ellers ikke hevde at jeg alltid hang med i svingene. Vet ikke om det var meningen heller. For en normalt interessert som undertegnede var «Demring» en stilfull og velspilt, men seig opplevelse.

Publikummere som lever og ånder for horror, spesielt av det «eleverte» og sjangeroverskridende slaget, og som gjerne ser at det blir laget mer slikt i Norge, kan dog kjenne sin besøkelsestid.

Publisert: 02.10.25 kl. 19:00

Read Entire Article