Filmanmeldelse «Bridget Jones: Mad About the Boy»: Sjarmerende surrehode

2 hours ago 3

«Bridget Jones

Mad About the Boy»

Med: Renée Zellweger, Hugh Grant, Chiwetel Ejiofor, Leo Woodall, Emma Thompson, Colin Firth

Regi: Michael Morris

Premiere på kino fredag 14. februar

Romantisk komedie. USA/Frankrike/Storbritannia. Tillatt for alle. To timer og fire minutter.

Den fjerde filmen om Bridget Jones (Renée Zellweger) – den første siden 2016 – begynner med scener fra et slikt sjarmerende stressende småbarnsliv som mange ønsker seg, og begynner å sutre over når de får:

De bedårende barna Billy (Casper Knopf) og Mabel (Mila Jankovic) er høyt og lavt på kjøkkenet, det er leketøy, oppvask og matbokser strødd over alt, vår heltinne banner og sverter i desperate forsøk på å kontrollere det idylliske kaoset.

Det er bare én ting som mangler i scenarioet: En far. Nærmere bestemt Mark Darcy (Colin Firth). Mannen Bridget etter mange romantiske forviklinger giftet seg med i bunnen av den forrige filmen.

Sett deg ned, kjære leser, jeg har dårlige nyheter. Han er død. Drept under et humanitært oppdrag i Sudan. Fire år siden.

Trist som faen, men du kommer over det. «Bridget Jones: Mad About the Boy» er ikke her for å deprimere oss. Ergo er den evige rundbrenneren Daniel Cleaver (Hugh Grant), også en av Bridgets ekser, straks på vei inn døren. Han skal, tro det eller ei, være barnevakt.

Bridget har levd som en nonne siden Darcy gikk bort. Men det er gudskjelov ikke manne-hora Cleaver som skal sette en stopper for avholdenheten.

Nei, det er via en ekspedisjon opp i et tre i en park, og senere via Tinder, at Jones utvikler et forhold til den kjekke, kraftig over-armede Roxster McDuff (Leo Woodall).

Forholdet blir fysisk. En lang, het sommer følger. Lykke i alle bauger og kanter. Men folk som har vært ute en romantisk komedie-kveld før, vet at det ikke kan slutte her.

Problemet er at Roxster er ung. Ganske ung: En 29 år gammel biokjemi-student, sier han selv, men det er mulig han legger på litt. Bridget er hvor gammel, eksakt? Her er filmen litt uklar. Den ønsker ikke å tråkke hverken 40- eller 50-åringer på tærne. Så la oss si pluss-minus 50 (Zellweger er 55).

Er det noe problem da, når de har det så fint sammen? Strengt tatt ikke. Måten de to «må» skilles på, føles da også lettvint og dustete. Woodall rekker imidlertid å vise frem sixpacken gjentatte ganger før så skjer. Det er det viktigste.

Den som har fulgt med, vil ha bitt seg merke i at Jones har et brukbart øye ikke bare til Roxster, men også til en annen herre i periferien. Jeg skal ikke avsløre hvem, bare at han har sixpack, han også, selv om han er noe eldre enn guttungen, at han er rasjonell, flink med barn og at du fra første stund vet at også han vil bli nødt til å kle seg naken på overkroppen.

All oppmerksomheten har positiv effekt på vår Bridget. Hun begynner å skrive dagbok igjen, og gjenerobrer arbeidslivet. De hvitvins-sippende, slagkraftige venninnene hennes heier på henne. Enda herligere: De blir sjalu.

Helen Fieldings romankarakter var et produkt av 1990-tallet, en mer eller mindre typisk representant for den kvinnelige halvparten av «generasjon X».

Bridget røykte, var for mye ute, drakk som en sjømann, hadde for mye gøy, var frekk i kjeften, rotete, a hot mess. Hun ville jobbe med «noe i media», men var ingen «flink pike» akkurat. Mye gøyere å bare gli på et bananskall inn!

Kvinner av «generasjon prestasjon» vil muligens ha problemer med å identifisere seg med henne. Så er da også «Bridget Jones: Mad About the Boy» mest for publikummere som har fulgt henne siden den første filmen, fra 2001.

Jeg mener, Woodall er kun med for at Bridgets middelaldrende venninner skal sikle på ham. En mer eller mindre en pornografisk karakter, utelukkende til stede for å vekke opphisselse, en valp som ikke på noe tidspunkt blir tatt på alvor av noen av de voksne.

Fett nok, og «Bridget Jones: Mad About the Boy» er utallige reiser bedre enn «Jentetur» (2022), det er helt sikkert. Det er forskjell på kleine sexvitser. Noen er gøyale. Andre er det ikke.

Zellweger er dessuten en begavet komisk skuespiller. Surrete og skruball-ditzy, med nesten for mye komisk mimikk: Himmelfalne øyne, rund, åpen munn. (En av filmens morsomste sekvenser er de der hun, via en injeksjon i leppene, ødelegger sin egen uttrykksfullhet).

«Mad About the Boy» gir henne bra folk å spille ball med: Kjekkasene fungerer som de skal, Emma Thompson likeså, Firth dukker opp i dagdrømmene hennes og det er umulig å få nok av den aldrende Grant og de medisinske strømpene hans.

Det blir ingen Oscar-nominasjoner. Men filmen blir en hit. Sannelig om ikke «Bridget Jones: Mad About the Boy» er den mest sjarmerende romantiske komedien på aldri så lenge.

Read Entire Article