Filmanmeldelse «Blücher»: Løskrutt

Andre verdenskrig på det jevne – igjen.

ÉN MANN ALENE: Bjørn Sundquist som Birger Eriksen i «Blücher». Foto: Lillian Julsvik / Ymer Media

• 

• Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Oppdatert fredag 26. september kl. 07:00

Den ser ut som en litt over middels påkostet TV-film på Viaplay i gamle dager, denne filmen. Det etter sigende rimeligste av de to «Blücher»-prosjektene som på et tidspunkt lå på bordet, hvorav det ene ble lagt på is i fjor.

Vel er barnefilmer og krigsfilmer norsk filmproduksjons brød og smør. Men to filmer om «Blücher» – omtrent samtidig? Det får være grenser, selv for oss.

Birger Eriksen (1875-1958), oberst og kommandant ved Oscarsborg festning natt til 9. april 1940, var mannen som sørget for at Norge kunne notere seg for en noenlunde heroisk start på andre verdenskrig.

Primært ved å åpne ild mot og senke det tyske krigsskipet Blücher i Oslofjorden, utenfor Drøbak. Dernest ved å uttale de bevingede ord: «Visst fanden skal der skytes med skarpt!».

Her har vi ham, overmoden for pensjonstilværelsen, men med én siste alvorstung natt fremfor seg. Fremmede skip er på vei inn i Oslofjorden, og etterretningen er mildt sagt mangelfull. Er de britiske eller tyske? Har de forvillet seg hit eller er de på vei mot hovedstaden for å erklære krig mot det nøytrale Norge?

Ingen kan si sikkert. Men Eriksen – én mann alene! –⁠ må ta avgjørelsen om å skyte eller ikke. Han er omringet av uerfarne rekrutter, kranglete kapteiner og datteren Borghild (Andrea Berntzen). Preget av stundens alvor, men besluttsom og sta (dette vet vi fordi Borghild allerede har fortalt oss det). Visst fanden!

BOMBER OG GRANATER: Bjørn Sundquist og Andrea Berntzen i «Blücher». Foto: Lillian Julsvik / Ymer Media

Ifølge historiebøkene forsinket senkingen av Blücher krigsutbruddet i Norge såpass at det ga kongen og regjeringen tid til å forlate landet. Men tror du ikke at nasjonen Norge, etter krigens slutt, likevel hadde mage til å sette ned en kommisjon som skulle undersøke hvorfor Eriksen ikke beskjøt skipene som fulgte etter Blücher, og hvorfor han til slutt overgav festningen? Tenke seg til!

AMPRE «FORHØRSLEDERE»: Jon Øigarden og Terje Strømdahl i «Blücher». Foto: Lillian Julsvik / Ymer Media

Scenene der Eriksen, spilt av Bjørn Sundquist, blir grillet av de ampre kommisjonsmedlemmene, utspiller seg i 1946 – i sort-hvitt. De som utspiller seg 8. april og natt til 9. april, ofte fanget med håndholdt kamera, uten at jeg helt forstår hvorfor, er i flertall og i farger.

Disse inkluderer selve klimakset, beskytningen av krysseren med kanoner og torpedoer, som inntreffer etter cirka 50 minutters spilletid. Hvilket i praksis innebærer at filmen «Blüchers» mest «spektakulære» scener brennes av mens det er over en halv time igjen av den.

Mange vil mene at den aldri helt kommer seg igjen etter dette premature toppunktet. Opptakten til det, da ingen vet hva som skjer eller hva de skal gjøre, blir filmens mest nervepirrende. Mot slutten flater den ut i den bitre historien om hvordan Eriksen angivelig ble behandlet dårlig etter krigens slutt.

OMRINGET AV AMATØRER: Håvard Bakke, Bjørn Sundquist, Fridtjov Såheim og Elias Holmen Sørensen i «Blücher». Foto: Lillian Julsvik / Ymer Media

Scenene fra 1946 oppnår aldri temperatur. Resultatet er en norsk krigsfilm av det støvete slaget, stivt spilt i flere av de mindre rollene. Såvidt verdt det for å se Sundquist som en aldrende løve. (Ansiktet virker å bli mer og mer gustent etter hvert som skjebnenatten og filmen skrider frem).

I likhet med fjorårets gode – og i norsk sammenheng nesten litt nyskapende – «Nr. 24», runder «Blücher» av med noe som bare kan tolkes som en oppfordring til å ruste opp nå med én gang, og en advarsel til dagens unge nordmenn i vernepliktig alder om at noe lignende så visst kan skje igjen.

Men det er ingen ting ved denne gammelmodige gjenstanden av en film som tilsier at like mange (266.000) bør la seg lokke til kino.