Filmanmeldelse «A Real Pain»: En diamant!

6 hours ago 5

Jesse Eisenberg har laget en liten klassiker.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Fredag 24. januar kl. 15:00

«A Real Pain»

Med: Jesse Eisenberg, Kieran Culkin, Daniel Oreskes, Jennifer Grey, Kurt Egyiawan, Will Sharpe, Liza Sadovy

Regi: Jesse Eisenberg

Premiere på kino fredag 24. januar

Dramakomedie. USA. Tillatt for alle. 1 time og 30 minutter.

Av de to fetterne som møtes på flyplassen etter å ikke ha sett hverandre på lenge, er det ingen tvil om hvem som er den karismatiske, utadvendte sjarmøren.

Det er Benji (Kieran Culkin, fortjent Oscar-nominert) som har møtt tidlig opp for å komme i snakk med noen av de «sprø» folkene man kan møte på slike steder.

David (Jesse Eisenberg) er mer en typisk New York-nevrotiker: Engstelig, sosialt utilpass, ikke veldig sprø av seg i det hele tatt.

Jesse, som har kone og barn hjemme, og Benji, som ikke har det, skal til Polen for å besøke deres avdøde bestemors siste adresse i det gamle landet. Hun satt av midler til reisen i testamentet, men det har gått en stund. Jesse, som jobber med bannerannonser på internett, har jo så lite tid til overs. Benji? Han har knapt annet enn tid.

Det er snakk om en såkalt heritage tour, en charterreise for jødiske amerikanere som vil se verdenen de sprang ut av. Heri opptatt det grusomme, med en innlagt tur til konsentrasjonsleiren Majdanek.

Den ikke-jødiske briten James (Will Sharpe) er guiden deres. Det eldre ekteparet Mark (Daniel Oreskes) og Diane (Liza Sadovy) er også med, likeså den attraktive, middelaldrende og nyskilte Marcia (Jennifer Grey) og en afrikansk konvertitt, Eloge (Kurt Egyiawan), som med sin bakgrunn fra Rwanda vet et og annet om folkemord.

Benji er like flink til å gi komplimenter som Ari Behn var (han skryter av Davids flotte føtter), spiller piano, er like verbal som karakteren Culkin spilte i «Succession» og har chutzpah nok til å ha postlagt en stor pakke marihuana, med adresse hotellet deres, før avreise.

Men et stykke ut i programmet begynner mørket i ham å komme til overflaten. «Vi er jøder på et tog i Polen!», hyperventilerer han, i det første av en serie mindre sammenbrudd.

For Benji sliter. Bor fremdeles hjemme hos mamma og har ingen fremtidsutsikter. Det er det vanskelig for David å svelge. Herregud! De er begge resultatet av «tusen mirakler» – tredjegenerasjons etterkommere av en kvinne som så vidt unnslapp nazistenes forsøk på å industrielt utrydde slike som dem.

Har man lov til å synes synd på seg selv da? Er det ikke bedre å bite det i seg, tenke at alle har sitt og at ens eget ikke er noe verre enn noen andres? Hvor mye smerte bør man tillate seg å føle? Er ikke Benji nærmest forpliktet til å være glad for å være i live?

Jesse Eisenberg, som fremdeles er mest kjent som skuespiller, har med «A Real Pain», som han både har skrevet og regissert, begått en hard, men ydmyk liten diamant av en fortelling. Om det å ha nervene utenpå kroppen, å ikke kunne glede seg selv om man sikkert burde, kort sagt: om depresjon.

Bakteppet – Holocaust – er så tungt som et bakteppe kan bli. Men filmen er en komedie, om enn alvorlig, akkompagnert av Frédéric Chopins pianostykker, slett ikke ulik de eksistensielle farsene som Woody Allen lagde i det vi kan kalle mellomperioden hans. (Sånn fra slutten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet, sånn cirka, før han ble skandalisert og mistet selvtilliten).

Allen lager dem ikke selv lenger. Så la oss for all del kaste oss over denne.

Den jødiske erfaringen gjør tematikken ekstra potent. Men «A Real Pain» gir mening for enhver. Ikke minst vil den gi mening for alle som har eller har hatt en briljant venn som var smart og sjarmerende, full av potensial, men som av en eller annen grunn synes at livet er fryktelig vanskelig.

Det lages ikke for mange filmer som «A Real Pain» lenger: Verbale, velsignet kortspilte (90 minutter!), triste, morsomme og fine. Et voksent publikum bør kjenne sin besøkelsestid og renne ned kinoene.

Publisert: 24.01.25 kl. 15:00