Filmanmeldelse «Together»: Jo mere de er sammen

2 hours ago 3

Horror for ham og henne.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Oppdatert torsdag 21. august kl. 12:21

«Together»

Med: Dave Franco, Alison Brie, Damon Herriman, Mia Morrissey

Regi: Michael Shanks

Premiere på kino fredag 22. august

Kroppshorror. USA. 15 år. 1 time og 42 minutter

På 1980- og 90-tallet var horror- og skrekkfilmer primært noe for tenåringer. Den viktigste jobben de gjorde, var å bringe hormonelle mennesker «nærmere hverandre» i kinosalen.

I løpet av de siste par tiårene er bildet blitt mer mangefasettert. «Elevert horror» – skrekkfilm med høye kunsteriske ambisjoner – er blitt et begrep (se Ari Asters samlede verker). Horror med satirisk og samfunnsengasjert brodd, er blitt gledelig vanlig (til og med i Norge). (Se Ari Asters samlede verker igjen).

Vi har jammen fått familiefilm-horror også, i form av ekteparet John Kransinski og Emily Blunts «A Quiet Place»-trilogi. Tre gnistrende «bø!»-filmer som handler om noe så voksent som omsorgsevne.

I australske Michael Shanks «Together» er det et annet voksent par som bidrar med «meta-narrativet». Nemlig Alison Brie og Dave Franco, som er gode ektefolk i det virkelige liv. At Shanks’ film er såpass interessant som den er, skyldes de to.

Millie (Brie) og Tim (Franco) har vært kjærester i 10 år, og er nå så komfortable og bedagelige i tosomheten at de har begynt å ta hverandre for gitt. De er ikke gift, har ikke barn, og har ikke hatt sex på måneder. De trenger et stort, felles prosjekt – et spark i ræva – og Millie mener hun har funnet et:

Hva med å flytte ut på landet, der Millie har fått tilbud om en lærerjobb? (Tim er en mislykket musiker, og kan strengt tatt sitte og dille med gitaren og laptopen sin hvor som helst).

«Together» starter med avskjedsfesten som markerer starten på parets nye livsfase. Den blir riktig pinlig idet Millie går ned på knærne og frir, til en Tim som er så engstelig for å forplikte seg at han ikke er i stand til å ytre ett ord. Aller minst det han burde (altså «ja»).

Vel installert i Gokk er det tid for å utforske den vakre naturen alle snakker så pent om hele tiden. Millie og Tim er på tur i skogen, faller ned i en grotte og bestemmer seg for å overnatte i den. Et pussig innfall? Mange vil si det. Men det regner så innmari hardt der oppe, og Tim har mistet mobilen og i det hele tatt.

Når de våkner dagen etter, er leggene deres klistret sammen av det Tim mener er en slags klebrig mugg. De kommer seg løs, opp og hjem. Men ting blir ikke de samme igjen. Det er Tim som begynner å oppføre seg merkelig først.

Underlige ting begynner å skje. Hva er mareritt, hva er virkelighet – og hva er angstanfall (Tims slekt er ikke ukjente med psykiske lidelser)? Hvorfor er han plutselig blitt så hardhendt?

Det positive er at Tim gjenoppdager kjødets lyster. Det negative er at når han og Millie omsider har seg igjen – vel, så blir de igjen klistret fast, á la den morgenen i grotten. At det er dårlig internettforbindelse her ute på bygda, og at Millies foreldre kommer til lunsj på søndag, kan også stresse noen og hver.

Tim og Millie trekkes mot og liksom inn i hverandre, noe som i og for seg kan sies å være en forutsetning for at det skrantende forholdet deres skal kunne reddes. Men måtte det skje på en så bokstavelig måte?

Shanks allegori kunne vanskelig vært mer tydelig. Dette er et par som er ment å være sammen, men der bare én av partene gjør arbeidet som må til for å få det til å fungere. Hva må skje for at den andre skal forstå det?

Det er en haug ting som ikke gir så mye mening i «Together». De satiriske tilløpene fungerer bare sånn passe, og slutten sitter ikke. Men ingen vil ta feil av det store bildet.

Det effektive kameraarbeidet gjør mer for filmen enn regissør Shanks’ eget manus. Og det er ikke til å komme fra at filmen neppe ville vakt særlig oppmerksomhet om det ikke var for det pirrende faktum at det er et ekte par som opptrer i den. Og med det spiller ut noe det er mulig å oppfatte som autentisk intimitet.

«Together» er ikke en super-minneverdig film. Men det er like fullt noe tilforlatelig ved dette forsøket på å lage kroppshorror for et segment – voksne par i 30- og 40-årene – som sjelden står lengst frem i køen når grøssene deles ut.