Filmanmeldelse «A Complete Unknown»: Geni for nybegynnere

4 months ago 22

Sett dere på fanget hass bæssfar, unger. Så ska je – og’n Timothée Chalamet – fortælja om da Bob Dylan (83) var en ung, ultra-karismatisk popstjerne.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Onsdag 19. februar kl. 16:30

«A Complete Unknown»

Med: Timothée Chalamet, Elle Fanning, Edward Norton, Monica Barbaro

Regi: James Mangold

Premiere på kino fredag 21. februar

Drama/biografi. USA. 9 år. To timer og 21 minutter.

En uttalelse jeg ofte kommer på når jeg tenker på Bob Dylan, er dette, fra en av artistens medstudenter, Harry Weber, ved University of Minnesota i 1959. Han kunne spare seg for fyren:

«Dylan er et geni, det er det hele. Han er ikke mer kompleks enn folk flest. Han er enklere».

«A Complete Unknown» handler primært om to ting. Et spennende romantisk trekantforhold mellom Dylan (Timothée Chalamet) og to smarte, glamorøse kvinner – en lys (Elle Fanning) og en mørk (Monica Barbaro).

Ting 2: Dylans ubestridelige geni, og i hvilken grad dette kan rettferdiggjøre at han behandlet folk som han gjorde. Heri opptatt hvorfor det alltid har vært så maktpåliggende for ham å forsvinne over alle hauger hver gang noen innbiller seg at de vet hvor de har ham.

Er disse oppbruddene prisen han, og de som kommer nær ham, betaler? Er mennesket Bob Dylan en ellers «tom», uforståelig beholder for dette geniet?

Jeg opplever at «A Complete Unknown», ved å fokusere på det første av disse bruddene, stiller spørsmålet. Så synes jeg nok at filmen ikke er så nysgjerrig som den burde vært, og kommer til kort når det gjelder epikrisen.

Muligens er det slik Weber mener. Dylan er enklere enn oss andre. Kanskje det ikke er så mye å oppdage?

19 år gamle Bob Dylan ankommer New York City in 1961. Han oppsøker sin helt, trubaduren Woody Guthrie (Scoot McNairy), på dødsleiet, og blir kjent med den musikalske «protest»-bevegelsens mest naivt velmenende mann, Pete Seeger (en glimrende Edward Norton), i samme slengen.

Han treffer Suze Rotolo, som i filmen opptrer under navnet «Sylvie Russo» (Elle Fanning). Hun er mye av det Dylan selv ikke er: En fullblods bohem og aktivist, opplest og orientert i tidens viktigste spørsmål (borgerrettighetsbevegelsen, atomkrig-trusselen).

Viktigst, tross alt: Han begynner å skrive sanger. Mange sanger. De er overnaturlig, uforklarlig gode, og blir målbart bedre for hver uke som går.

Dylan er en fabulist. Lyver så han tror det selv, er uvillig til å fortelle noen hvem han egentlig er. Fast bestemt på å finne opp seg selv fra bunnen av.

Han har flere usympatiske trekk. Ett av dem er at det tar ham tre sekunder å gå til sengs med folkemusikk-kollegaen Joan Baez (Monica Barbaro) etter at Russo har reist til Europa. «Du er i grunn et rasshøl», diagnostiserer Baez.

Ja, men for et begavet rasshøl ‘a, gitt. Og med så nydelige blå øyne! Kvinnene er overbevist om at det er nettopp de som har det som skal til for å forandre ham. Ta vare på ham. Sikre gaven han er i besittelse av.

«A Complete Unknown» er breddfull av opptrinn som aldri fant sted og begivenheter som er modifisert for maksimal dramatisk effekt. I hovedpersonens ånd, kan man si. Men også nok til å irritere mark på dylanologer og andre bokstavtro.

Denne filmen er ikke for dem. «A Complete Unknown» er laget for å introdusere Bob Dylan til et ungt publikum, folk i 20- og 30-årene, og lykkes langt på vei i det den setter seg fore. Jo mindre du «vet» om ham det er så vanskelig å kjenne, jo bedre virker den.

Den går ikke dypt inn i alle fadermordene og «kjærestedrapene» Dylan begikk. Den er ikke et psykologisk portrett à la Todd Haynes’ utmerkede «I’m Not There» (2009), hvori kameleonen talende nok ble fremstilt av seks forskjellige skuespillere, inkludert én kvinne.

Den nøyer seg med å konstatere: Slik som dette er Bob Dylan – av en eller annen grunn – skrudd sammen. Det er ikke hans problem. Det er vårt.

Regissør James Mangold har laget en polert, overfladisk film om en musiker før («Walk The Line», 2005). Han gjør det igjen her, i en film som er solid i alle ledd, utmerket spilt og ser helt latterlig bra ut.

«A Complete Unknown»s dypeste avtrykk, tror jeg, kommer til å være i motebildet. Se opp for semskede skinnjakker, chelsea boots, polkadott-skjorter og kvinner i høyvannsbukser og lave sko den kommende vårsesongen. Som modellert av disse helt meningsløst pene menneskene i denne catwalken av en film.

Som gjør en brukbar jobb med å peke på Dylans hamskifter som både et nødvendig frigjøringsprosjekt og barnlig trass. Og minner oss om at den uutgrunnelige gamle mannen anno 2025 én gang var vaskeekte popstjerne, sin tids kuleste og til da mest (post-) moderne menneske.

Jeg overlater herved følgende idé til Mangold og Chalamet – helt uten krav om vederlag:

Fortsett å lage filmer om Bob Dylan. (Denne forlater ham i 1965). Følg ham gjennom livet og karrieren, alle epokene, etter hvert som Chalamet også eldes.

Neste stopp: Den milde og blide familiefar- og countrymusikk perioden på tampen av 1960-tallet. Ti år etter det igjen: Den harmdirrende evangelisk kristne æraen.

Gi oss The Bob Dylan Cinematic Universe.

Read Entire Article