2 hours ago
5
Av: TRYGVE ULSETPappa
Jeg er pappa til to nesten voksne jenter og en 16 år gammel gutt.
Dette skal handle om hans verden.
Han har en hjerne som helt tydelig fremdeles er under konstruksjon, men dette til tross er han riktig så oppegående og er fascinert av for første gang å følge en valgkamp.
Han vokser opp med sterke kvinner rundt seg, i garderobe og skole, men er ikke minst en del av en generasjon som vokser opp i en storm av algoritmer, ufiltrert meningspåvirkning og en maskulinhetsbølge som er både gammeldags og farlig.
Vi snakker ikke lenger bare om «gutter som roper ting i skolegården».
Nå er det systematisk påvirkning, pakket inn i velprodusert innhold, levert av figurer som selger en verden hvor menn skal være overlegne, kvinner skal være underdanige, og empati er tegn på svakhet.
De ulike unge mannlige podkasterne og tiktokerne presenterer seg gjerne som realister, og serverer et budskap bygget på skepsis mot et samfunn de mener er dominert av kvinner, og formidler en bakstreversk forståelse av kjønn og makt.
Det å være egoist er kult, og folk får som fortjent.
Og det er ikke bare gutter som elsker dem. Det gjør algoritmene også.
DIGITALT FELLESSKAP: «Oss imot resten skaper den deilige følelsen av guttefellesskap der de sitter alene på hvert sitt gutterom og følelsen av at når alle skjønner det vi skjønner er vi fri», skriver Trygve Ulset.Det bekymrer meg – ikke fordi guttene våre møter disse holdningene.
Det har de ikke vondt av, men fordi altfor mange gutter mangler voksne å snakke med når de støter på dem.
De mangler motkultur og motstemmer.
For ærlig talt: Når snakket du sist med sønnen din om kvinnesyn? Om ansvar? Om hva det egentlig betyr å være gutt eller mann i dag?
Pappa er ikke kulest i verden når poden er i den mest formative fasen og den politiske oppvåkningen skjer.
Tyngdekraften og algoritmene jobber imot oss, og vi kan ta oss i å misunne Sisyfos’ bestrebelser.
Kanskje er det derfor altfor mange fedre tier?
Kanskje fordi det er ubehagelig. Kanskje fordi vi ikke helt vet hva vi skal si.
Eller kanskje fordi vi selv vokste opp i en tid hvor det å snakke om følelser, makt og kjønn ikke var vanlig.
Ideologien som forfektes er lett tilgjengelig, populær og profesjonelt pakket inn.
De mest populære snakker et språk som tiltrekker seg unge:
De bruker humor, status, og en slags «anti-woke» opprørstrang som får det til å virke som om de har skjønt noe vi andre ikke har.
«Oss imot resten» skaper den deilige følelsen av guttefellesskap der de sitter alene på hvert sitt gutterom, og følelsen av at når alle skjønner det vi skjønner, er vi fri.
Men budskapet som selges er ikke frihet. Det er frykt. Frykt for å miste kontroll. Frykt for å bli myk. Frykt for å tenke på sin neste.
Og hva er det motsatte av frykt?
Det er trygghet. Respekt. Åpenhet. Omtanke.
Og dette lærer ikke guttene våre av podder og tiktoks hvor svogerforskning og anekdotiske historier brukes som fasit.
De lærer det av oss.
Pleier du å snakke med barna dine om hva de ser og opplever på sosiale medier?aJa, vi snakker veldig åpent om detbAv og tilcNei, ganske liteDerfor vil jeg si dette, til deg som er far: Vi må trå til.
Vi må tørre å ta de samtalene.
Ikke én gang, men som Sisyfos: Igjen og igjen og igjen.
Ikke med pekefinger, men med nysgjerrighet.
Spør hva de ser. Hva de tenker. Hva de føler.
Og så må vi være tydelige:
På hva vi mener, hva vi verdsetter, og hvem vi vil være som menn og medmennesker.
Verden er ikke bra nok og vi er, Cezinandos ord til tross, ikke perfekte.
Men det trenger vi ikke. Vi trenger bare å være en motvekt.
Gjennom ord. Gjennom handling.
For hvis ikke vi snakker med gutta våre, gjør noen andre det – og vi vet ikke alltid hva de sier.
English (US) ·