Far Monsen

Ah, jeg elsker Lars Monsen. Helgens premiere på den evige fjell- og skogvandrerens nye serie innfridde alle forventningene.

I NRK-programmet «Monsen og nasjonalparkene» ønsker Monsen å realisere det han hevder er en gammel drøm: Å besøke så mange nasjonalparker i Norge som han rekker.

Første program fra Øvre Pasvik nasjonalpark var akkurat slik vi vil ha det: Lunt og røft på en og samme gang.

Lars trasker omkring i urskogen, småfilosoferer litt om naturens mektighet og sårbarhet, og leverer sine mange «herlig! «-utbrudd med barnlig, oppriktig glede, helt fri for ironi eller jåleri.

Det kanskje mest sympatiske med Monsen sammenlignet med andre (na) turentusiaster, er at han verken praler eller moraliserer. Det er så vi hører ham understreke at «folk må gjørra som de vil», men at han, Lars, virkelig elsker det:

Å ligge ute i kulda, småprate med de trofaste bikkjene sine, spise sprøstekt abbor, og lese krimromaner i sovepåsan før han sovner «som en dupp».

Foto: Skjermdump, NRK

Som TV-sjanger er dette like originalt som Norge Rundt. Mange, både i inn- og utland, forsøker seg på det samme. Bildene er vakre og velproduserte og naturopplevelsene spektakulære, men ingen turkompis på TV er som Lars Monsen.

Hva er det med denne fyren, som ser kliss lik ut som det han gjorde første gang han oppsøkte TV-ruten som han gjør nå, snart 62 år gammel? Lars er den samme gamle furua, men han er fortsatt like sprek som en unghund.

Lars Monsen går sakte, men taktfast. Han kommuniserer med trærne, med fuglene, med rovdyra. Og han erkjenner sin egen ubetydelighet i alt dette svære. Han er som en midlertidig brikke i et puslespill som aldri blir ferdig.

Et annet aspekt med Far Monsen: Han er feilbarlig. Han gjør tabber. Av og til dummer han seg ut der ute. Han er som oss.

Det er lett å ty til lettvintheter om at Lars Monsen er motsvaret til vår tids fjollethet: Influenser-kulturen, «virkelighets»-TV-bølgen, det raske og forgjengelige, flate og ubetydelige. Penge- og statusjaget, forakten for svakheten.

Slike ting.

Det er selvsagt noe i det. Monsen svetter og lukter stramt og går med den samme gamle skyggeluen, som han sannsynligvis kunne brukt som agn ute på isen, og fått alskens styggedom på kroken.

Og når han putter den frosne maggoten – det egentlige agnet – i kjeften for å varme det opp sånn at gjedda og abboren skal bite, så smiler vi til hverandre i sofaen og sier «det der gjør han for å tøffe seg».

Men det gjør ingenting. Selvsagt skal han få lov til å kjekke seg litt for oss. Vise at han er en som gir blanke i konvensjoner, især i byene, der alle er redde for å ta i et tak og ungdommen tror fiskepinner er noe som vokser på Rema.

Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Men dette er selvsagt å redusere ham.

For Monsen er Oslo-gutt. Man hører det på navnet: Lars Thorbjørn Monsen. Ja, han er fra Grorud, og snakker en type hovedstadsdialekt som vi sjelden hører for tiden.

Lars sier «detta», ikke «dette», «påsa», ikke «pose». Det er litt som om 1950-tallet banker på. Dugnadsånd og solide karer som stemmer på n’Einar Gerhardsen og tar seg en murerpils når leikeplassen til ungene er ferdigstilt og kveldsroen faller på.

Denne umiskjennelige Oschlo-tonen gir Monsen en annen type autentisitet enn når statskanalens normerte nynorskbrukere pratar med stille røyst om garden der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

For Lars opphever skillet mellom by og bygd: Han er som den norske nasjonen – en anknytning mellom små storbyer, bygdebyer, små tettsteder, klyngetun og spredte gårdsbruk.

Og mer: Han har samiske røtter, og kjenner seg hjemme på Nordkalotten, der folk levde nomadiske liv i samklang med naturens levende skapninger og åndelige mysterier.

For når vinden tar tak der oppe i urskogen på grensen mot Russland og Finland, er det som «verdens vakreste mussikk», ifølge n’Lars, noe han har litt rett i.

Foto: Javad M. Parsa / VG

Lars Monsen tar seg nemlig tid til å fornemme. Han er en observatør. Han er som bamsen som trasker omkring for seg selv med sine fininnstilte nesebor, alltid på veil dit instinktene fører den.

Monsen roper med ulvene, og han klabber til abboren når han får den på stanga, og gjør kort prosess. På julaften, langt fra kone og folk, i 25 krasse minusgrader, drar han opp en pakke Fjordlands fra tursekken, og putter abboren opp i gryta, sammen med medisterkakene og brunsausen.

Han elsker det, og vi elsker ham.

Så takk for at du finnes, Lars, og får lov til å holde på med det du liksom bare må – og deler det med oss. Via en fellesskapsfinansiert institusjon som på sitt beste er det leirbålet vi så sårt trenger.

For der sitter han, Lars Monsen, ved bålet sitt, og tar seg en dram, mens han advarer oss med å tukle for mye med denne snurrende planeten i det uendelige rommet, for vi er bare så vidt innom, som et kort, lite lysglimt mellom to svarte evigheter.

Lars Monsen er som den beste kameraten du aldri har møtt, og han er en noe så sjeldent som en nasjonalskatt.

God tur videre!

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.