«Du skal ha en jævlig god grunn til å trene mindre enn to timer.»
Det sitatet sier mye om Sivert.
Siden han begynte på NTG Lillehammer i 2014, dreide livet hans seg om skiskyting. Han var et naturlig midtpunkt i gruppa – han trente mest, trente best og stilte høyest krav, både til seg selv og til de rundt seg. Resultatene lot ikke vente på seg. Allerede i 2016 vant han Ungdoms-OL på hjemmebane. På tribunen sto mamma Mette og pappa Sveinung og heiste det norske flagget – selvfølgelig som funksjonærer.
Da Sivert kom inn på rekruttlaget i 2019, ble han raskt en av de viktigste drivkreftene i å bygge prestasjonskulturen blant rekruttgutta. Laget dyrket rollen som underdogs, med et tydelig mål: å trene bedre enn de beste – og bli best på utvikling. Sivert sto helt i front for denne kulturen, til tross for utfordringer med hjerteflimmer underveis.
I 2022 kom det store gjennombruddet: seier på fellesstarten under verdenscupfinalen i Holmenkollen. Samme vår ble han tatt ut på elitelaget. Så kom tilbakeslaget. Hjerteposebetennelse førte til to år helt uten fysisk trening. To år på sidelinja.
Men Sivert brukte tiden. På skytebanen tok han nivået sitt fra allerede svært høyt – til noe av det råeste vi har sett. Han var blant våre beste skyttere før sykdommen. Etterpå var han i en klasse for seg.
Våren 2024 startet han helt på nytt, utenfor landslagssystemet, med en utrent kropp. Steg for steg bygget han seg opp igjen. Nok til å kunne konkurrere i november. Han visste at han ikke var like fysisk sterk som konkurrentene, og at han måtte løse konkurransene smart. Det gjorde han. Sivert perfeksjonerte pacing-strategi og satte en ny standard. «Smart skiskyting» kalte vi det. Det ble en greie – rolige åpninger, full kontroll – og maksimal uttelling av det han hadde inne. Siste snappen fra Sivert var etter femteplassen i Le Grand Bornand der han smilte og så stod det «smart skiskyting».
Han kvalifiserte til IBU Cup på første forsøk. I løpet av vinteren ble han europamester. I sin comebacksesong. En sesong som, ut fra forutsetningene, egentlig skulle vært umulig.
Sesongen etter var han tilbake på rekruttlaget – med den samme gutteaktige iveren som tre år tidligere. I sin andre sesong etter comebacket kvalifiserte han seg til verdenscup, ble nummer fire i debuten og gjorde seg høyaktuell for OL-deltakelse. Dessverre skulle det aldri bli noe av.
Comebacket til Sivert var så unikt at det nærmest ble et fenomen. Å komme tilbake fra noe slikt krever en helt spesiell drive – en drive vi aldri har sett maken til. Mens Sivert lå på sofaen i to år, fortsatte utviklingen uten ham. Likevel fant han motivasjon til å komme tilbake – og på sikt bli bedre enn alle. Med blikket festet langt fram i tid. Mot VM i 2029.
Aldri har vi møtt en utøver med et så langsiktig perspektiv. Å ligge utrent som 25-åring – og samtidig legge konkrete planer for hvordan han skulle være best som 31-åring. Det paradoksale var at nettopp dette lange perspektivet gjorde ham friere her og nå. Han slapp seg løs – og presterte bedre også på kort sikt.
Så hvem var egentlig Sivert?
Han søkte utfordringer, men ikke risiko. Han var alltid den første som tok fram tauet for å sikre når vi skulle krysse en bre. Den som tok en ekstra sikringsdag etter sykdom. Han elsket det rå, elsket å pushe komfortsonen – men aldri over grensa.
Han var ikke den som viste de største følelsene. Likevel visste de som sto ham nær alltid hvor de hadde ham. Sivert stilte høye krav til omgivelsene – på den gode måten. Han maste, spurte, gravde. Han ville forstå, ha sparring, utvikle. Han løftet ideer og gikk helst foran.
Han var ekstremt dedikert. Ikke bare til skiskyting, men til livet som skulle komme etterpå. For selv om han valgte skiskyting, elsket han fjellet mer enn noe annet. Mellom øktene planla han fjellturer i off season og store prosjekter han skulle gjennomføre den dagen han la opp. Det er hjerteskjærende å tenke på nå.
Sivert lå alltid i front. Som trener måtte man aldri jage ham ut på økt – men ofte måtte man gå ut for å hente ham inn til lunsj. Han elsket det han holdt på med, og utstrålte en glede, trygghet og selvtillit som smittet over alle rundt ham.
Han høstet enorm respekt for sin seriøsitet – samtidig som han var leken. Han ville gjøre øktene lengre, råere, mer dyriske. Å gå på kompromiss med kvalitet var aldri et alternativ.
Med Sivert har vi mistet en foregangsmann for idretten vår. Kanskje den største inspiratoren vi noen gang har hatt. Vi har mistet en av våre aller beste utøvere – og en nær, varm og god venn.
Vi er sønderknust. Og akkurat nå klarer vi ikke helt å se hvor veien går videre.
Men vi vet én ting: Arven etter Sivert lever videre – i kulturen han var med å bygge, i standardene han satte, og i menneskene han løftet rundt seg.
English (US)